(PressFire.no): Er det noe vi har lært etter åtte sesonger av «The Walking Dead» (samt eventuelt tre og en halv sesong av «Fear the Walking Dead»), så er det at det har en gradvis synkende underholdningsverdi å se folk som konstant strever i motbakke mens zombiene subber rundt i bakgrunnen.

Dette med zombier hadde for lengst mistet nyhetens interesse allerede for fem år siden, da første «State of Decay» dukket opp i Xbox 360-sjappa. Det utmerket seg likevel med en ny vri rundt temaet; en zombiekalypse-simulator stappfull av ambisiøse idéer og interessante rollespillelementer, der døden var en konstant følgesvenn.

Jeg likte det temmelig godt, til tross for den skranglete presentasjonen. I 2015 kom en nyoppusset spesialutgave til Xbox One, som var litt mer polert, et par hakk mer visuelt innbydende og bød på noen nye elementer.

 

Tiden har stått stille

«State of Decay 2» utspiller seg femten måneder etter hendelsene i første spill, men tiden ser ut til å ha stått bom stille her.

Særlig på den tekniske siden: «State of Decay 2» er fortsatt visuelt primitivt, fullstappet av bugs og bærer på ingen måte preg av å være et konsollspill i 2018. Dette føles mest som en grovt forsinket utvidelsespakke, men er i det minste en utvidelsespakke som er spekket med innhold.

Innledningsvis kan man velge mellom flere forskjellige spillfigurer. Jeg nøler med å beskrive dem som «hovedpersoner», siden det neppe er en god ide å bli for tett knyttet til noen av dem.

Fokuset ligger på felleskapet og sjansene er store for at ikke alle vil overleve særlig lenge. Navn, utseende og egenskaper blir tilfeldig generert når man starter spillet, så det lønner seg å umiddelbart bli fortrolig med figurenes «stats»-oversikt. Jeg endte opp med å velge kjæresteparet Fern og Angel, mest fordi sistnevnte har ferdigheter over gjennomsnittet når det gjelder kondis og fighting.

Hvem du enn velger skjer trolig akkurat det samme i åpningsscenen; en av dem blir smittet av blood plague-viruset, en ny mekanikk som gradvis vil forvandle den infiserte til en zombie. Imidlertid ingenting å stresse med, siden vi umiddelbart blir kjent med en lege som har en kur, og i løpet av de neste timene kommer du til å sanke inn flere ingredienser til denne blodpest-kuren enn du noensinne vil trenge. Så alt i alt føles dette elementet som en stor sekk med ingenting. 

 

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Man må velge mellom tre rødstatsregioner på kartet der denne gjengen skal slå seg ned (Cascade Hills, Drucker County og Meagher Valley). Noe som blir et terningkast i blinde, siden man ikke får sjansen til å se disse områdene før man tar avgjørelsen. Så jeg velger Drucker County på måfå, og flytter inn i et forfallent hus sammen med campingvognreparatøren Julio Ramos, legen Grace McNeill og soldaten Fowler.

Snart får vi også selskap av de nye rekruttene Consuelo og John Sutherland. Stemningen er temmelig dritt fra første sekund, så de første timene går med til febrilsk jakt på ressurser for å muntre opp mine deprimerte kumpaner. Provianter, medisinsk utstyr, ammunisjon, bensin og byggemateriale kommer nå i form av tunge bagger, som man må drasse tilbake til hovedkvarteret og deretter plassere på et spesifikt sted på gulvet i andre etasje. Det kunne kanskje ha vært litt greit om spillet forklarte dette, men uansett…

Det ville samtidig vært praktisk at man fikk vite at alt blir betydelig enklere hvis man finner en bil, og bare plasserer baggene i bagasjerommet - fremfor å bære dem en og en til huset. Men det er jo ikke som om jeg har begrenset tid til deadline… jeg sløser mer enn gjerne bort en dag bare på å virre i sirkel bare fordi spillet ikke gidder å forklare mekanikken. Null problem. Som en ekstra bonus var Xbox Live nede under deler av testperioden, noe som gjorde det umulig å engang spille «State of Decay 2» før de fikset feilen. Mange takk, Microsoft.

 

Alene med systemene

Jeg er en stor tilhenger av sandkassespill som ikke konstant holder deg i hånden og behandler deg som et oppegående menneske, men det kunne absolutt ha vært en fordel å få en klarere innføring i de nye elementene.

Isteden er man nødt til å gradvis oppdage dem på egen hånd, og det er sannelig nok av systemer å sette seg inn i - selv for oss som tilbragte mye tid med første spill.

Basebyggingen har blitt litt mer strømlinjeformet, men det er fortsatt veldig begrenset hva man kan gjøre før man har funnet et større hovedkvarter. I likhet med forgjengeren må man ha en høy toleransegrense for pusling med de forskjellige systemene, og holde en masse tallerkener i lufta samtidig uten å miste oversikten. Man er i konstant kamp mot elementene, og det kan tære litt på entusiasmen at så mye av spillet er endeløs jogging i oppoverbakke.

Alt tar tid og koster ressurser. Våpen blir ødelagt når man trenger dem som mest, spillfiguren blir utslitt langt unna hovedkvarteret og bilen går tom for bensin før du er halvveis fremme. Lykke til!

Si hva du vil om «State of Decay 2», noen maktfantasi er dette definitivt ikke.

 

Kompiser mot zombier TM

Nytt av året er muligheten til å spille over nettet med opptil tre venner, noe mange sikkert har etterlyst.

Jeg tipper likevel at de vil bli litt skuffet over begrensingene i samarbeidsmodusen. I likhet med for eksempel «Far Cry 5» fungerer en spiller som vert, mens resten er gjester som får lov til å beholde innflytelsespoeng og hjelpemidler som plukkes opp på veien. Man kan dessuten velge å stille opp som «frivillig» for å hjelpe fremmede spillere.

De av oss som setter mest pris på solo-opplevelser kan uansett være takknemlige for at flerspillerbiten aldri blir stukket ned i halsen, og er en helt frivillig mulighet. Det er null problem å bare overse alt som har med online å gjøre, så vi får virkelig håpe at «Fallout 76» følger samme prinsipp når det offentlig avdukes under E3 om knappe to uker.

I likhet med forgjengeren er «State of Decay 2» en dynamisk verden diktert av valgene man tar, og historiefortelling er i enda sterkere grad nedprioritert. Mellom jakt på ressurser og pusling med hovedkvarteret går mye av tiden med til å utrydde zombie-reir og ødelegge såkalte plague hearts: Svære kjøtthjerter som maner frem zombier helt til de blir overvunnet, noe man enklest gjør med eksplosiver.

Hver gang man ødelegger et pesthjerte blir resten av dem sterkere, så de blir først en skikkelig utfordring mot slutten. Foruten de tradisjonelle zombiene møter vi noen seigere varianter; såkalte Bloaters bør skytes på god avstand, mens Screamers tiltrekker andre zombier og bør dermed umiddelbart ekspederes med et velrettet hodeskudd. Ferals er raske beist som oppfører seg som villhunder i løpetid, mens de farligste er Juggernauts. Digre hillbilly-zombier som lett tåler et halvt dusin hodeskudd uten å blunke, og kan røske spillfigurer i to jevnstore deler hvis de får sjansen

Man blir dessuten belastet med flere sideoppdrag enn det er tid til å fullføre, og en konstant strøm av overlevende som tigger om hjelp. Venter du for lenge med å troppe opp vil de til slutt miste tålmodigheten, og se på deg som en fiende.

 

Mennsket er sin egen verste fiende

Menneskelige motstandere er trolig den største utfordringen i «State of Decay 2», siden de kjemper i flokk, er raske og har betydelig større kampferdigheter. Man overlever ikke i denne apokalypsen uten allierte, så det lønner seg å bli venner med dem man kan.

I løpet av spillets gang møter man et halvt dusin fraksjoner, samt et betydelig antall overlevdede som byr på sideoppdrag, hjelpemidler og innflytelsespoeng. Flere av dem kan eventuelt rekrutteres. Man kan imidlertid føkke opp skikkelig ved å invitere feil personer til å bli en del av gruppen; folk med unyttige egenskaper, eller dårlige personlighetstrekk kan skape enda dårligere stemning i leiren.

Enkelte svakheter kan dessuten bli en større belastning over tid. Et eksempel: etter noen dager utnevner jeg tøffingen Fowler som leirleder, siden han er godt likt av alle, har betydelige kampferdigheter og militær bakgrunn. Han viser seg å være en staut sheriff, men har et sted på veien utviklet smerteproblemer som kan bli et seriøst problem på lang sikt.

Hver gang jeg går inn i menyen vrir Fowler seg av smerte. Han ser fortsatt ut til å være grei form hver gang jeg tar ham med ut på oppdrag, men blir fort sliten og redusert. Så alt i alt burde jeg nok ha overlatt ansvaret til Angel. Men der har du et av problemene med «Stare of Decay 2»: det er så mange forskjellige systemer under panseret her at det ofte er umulig å ane konsekvensene av valgene man tar før det er for sent.  Langt fra det eneste problemet.

På enkelte områder er faktisk «State of Decay 2» mer brukervennlig enn forgjengeren; tiden fortsetter ikke lengre å tikke etter at man har skrudd av spillet, så du får ingen sure overraskelser etter at du har vært borte noen dager. Det ser også ut til å ha blitt bittelitt vanskeligere å drepe spillfigurene, som får en siste adrenalinkick til å løpe unna zombier når de er nære døden. Enten det, eller så har jeg bare hatt mer flaks denne gangen. Sjansene er fortsatt store for at enkelte vil krepere på veien.

 

Kan ikke slåss med skjebnen

Uansett hvor påpasselig man er med å rotere spillfigurene og trene opp evnene deres vil noen til slutt trekke det korteste strået - og død er fortsatt veldig død her. Man har ingen sjanse til å finte seg unna skjebnen ved å gå tilbake til et tidligere lagringspunkt, og ingen mulighet til å rette opp ubetenksomme avgjørelser man tar i et døsig øyeblikk mens man spiller flere timer etter leggetid

Så sorry, John Sutherland. Sånn i ettertid var det neppe verdens beste idé å fylle bagasjerommet på bilen med materialer mens du gikk til angrep på en Juggernaut– men du hadde selvoppholdelsesdriften til en deprimert kamikazepilot, og ingen i leiren likte sytingen din uansett. Etter at du døde hadde vi en fest.

Sånn går det; i det ene øyeblikket spaserer man freidig inn i en lagerbygning og strutter av selvtillit. I det neste kjemper du en tapende kamp med et plague heart mens du oppdager at du glemte eksplosivene hjemme.

Så hvil i fred fengselsvakten Consuelo, som alltid hadde et vennlig ord når jeg kom tilbake til leiren. Du fortjente en bedre skjebne enn å bli spist av en zombie-horde mens jeg løp min vei som en jævla kujon. Jeg håper du møter John Sutherland i himmelen, så kan dere bitche om hvordan min inkompetanse fikk dere begge drept. Eller… jeg tipper at John er like plagsom etter døden, så kanskje du bare bør unngå fyren.

 

Skranglete opplevelse

Jeg vil ikke akkurat påstå at dette er en smidigere spillopplevelse enn forgjengeren; «State of Decay 2» er til tider skrekkelig skranglete, fullastet av små bugs og unødig kronglete løsninger. Spillet går sikkert betydelig mer stabilt på PC (og muligens på Xbox One X), men på min Xbox One S var det sannelig ikke særlig mye futt på sakene.

Det ble en kilde til mye frustrert latter at figurene ikke engang klarte å karre seg igjennom de vidåpne portene til hovedkvarteret, fordi spillet krevde at jeg uansett trykket på Y-knappen.

Ikke-spillbare figurer man møter har en tendens til å virre rundt som speedfreaks midt i samtaler, og fordi bare en liten del av dialogen er stemmelagt ender man opp med å delta i sideoppdrag uten å få noen klar forklaring på hva de innebærer. Noe som blant annet førte til at jeg plutselig måtte flytte alle de overlevende til en ny del av kartet, og starte jobben med å finne et nytt hovedkvarter til dem i Drucker County. Tilbake til start.

På et tidspunkt mistet jeg evnen til å kommunisere med en av spillfigurene jeg tok med ut på zombiejakt, som sjanglet ustødig rundt i baken min helt til jeg startet hele spillet på nytt. Sånne ting skjer konstant i «State of Decay 2»; slurvete feil, kålete løsninger og mangler som ikke riktig klarer å ødelegge spillet, men unektelig forsurer opplevelsen.

Du blir etter hvert vant til å se zombier som setter seg fast i omgivelsene, svømmer under bakken eller faller fra himmelen som overmodne bær.

Så på den ene siden har utvikleren Undead Labs skapt en åpen verden som er såpass full av valgmuligheter, uforutsigbarhet og forskjellige systemer at det er lett å bli hekta.

På den andre siden føles «State of Decay 2» skrekkelig upolert, uferdig og skranglete. Det er en dybde i rollespillelementene som gjør det desto mer påfallende at spillet mangler dybde på de fleste andre områder. Du føler deg konstant presset her; med for få ressurser, alt for liten tid og ingenting du gjør blir helt bra nok.

 

I like sterk grad en stress- og utilstrekkelighetssimulator som en zombiekalypse-simulator, og monotonien tærer på entusiasmen over tid.

Det er lett å bli imponert av alt Undead Labs har fått til her, samtidig som man er minst like skuffet over alt de ikke har fått til. Greit nok at de er et lite, uavhengig studio med begrensede ressurser; men etter fem år burde de absolutt ha kommet lengre enn dette.

«State of Decay 2» er et lite babyskritt fremover i en bransje som har tatt store sprang siden det første spillet dukket opp for fem år siden, og jeg er ikke overbevist om at «mer av det samme» er tilstrekkelig etter så lang ventetid.

Men det er i alle fall mye spill for pengene. i likhet med sist gang har Undead Labs lagt seg på et sympatisk prisnivå som reflekterer at dette ikke er et fullverdig fullprisspill. «State of Decay 2» kan kjøpes for under 300 riksdaler, og det er spillet tross alt verdt.

«State of Decay 2» er ute til Pc og Xbox One (testet).

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer