(PressFire.no): Det som jeg trodde skulle bli en ganske konvensjonell fortelling om Batman slik vi har sett flere ganger på film og i spill, endte faktisk opp med å begå noe som føles på kanten til helligbrøde – som vil splitte fansen.

Da jeg skrev om den første episoden tidligere i høst, var jeg sånn passe fornøyd. Å vekselvis spille som Bruce Wayne og Batman er fremdeles kult. Som Batman-fan er det gøy å kunne utforske universet på denne måten.

Sesongen prøver å leke seg litt med Batman-konvensjonene, men utover den ene tingen jeg nevnte er det ganske trygg grunn vi befinner oss på – den moderne twisten på Pingvinen til tross. Her framstilt som en slags Silicon Valley-drittsekk med evnen til å hacke både politiets og Batmans utstyr. Greit nok det.

 

- Holy fanservice, Batman!

Pingvinen forsøkes bygd opp som en mystisk og grandios figur fra Bruce sin fortid, men måten han videreutvikles på er ikke spesielt tilfredsstillende – et bomskudd for min del.

Heldigvis får vi også møte Two Face og Catwoman som begge er velskrevne og får mye plass til å boltre seg i en historie om makt som korrumperer, noe den absolutt gjør.

Historien til den nye mystiske skurken Lady Arkham, som terroriserer byen med en gift som gjør folk aggressive og uberegnelige, er også bra. Hennes historie maktet faktisk å overraske meg med en bekmørk vending mot slutten. Det er med andre ord et stort sett ganske vellykket skurkegalleri i spillet.

Det som virkelig slår gnister er samspillet mellom Catwoman og Batman. De har faktisk noe som ligner på genuin romantisk og seksuell kjemi, noe som hører til sjeldenhetene i spill.

Du føler med begge rollefigurene, og det hele funker så bra fordi vi innerst inne vet at de aldri kan bli lykkelige sammen. De er dømt til en evig katt og flaggermus-lek så lenge Catwoman opererer på kanten av loven. For meg er dette en av de sterkeste delene av spillet.

 

- Holy framerate, Batman!

Det jeg imidlertid ikke digga like mye, er den etter hvert så gjenkjennelige Telltale-følelsen av at alt holdes sammen med hyssing og teip. OK – ting har blitt bedre takket være en ny spillmotor, men «Batman: The Telltale Series» er tidvis fremdeles preget av den samme ujevne oppdateringsfrekvensen som flere andre Telltale- spill har vært.

Det er ingenting som skulle tilsi at dette spillet var spesielt grafisk eller teknisk krevende, men min gjennomspilling på Xbox One, og delvis på pc, har vært en ujevn opplevelse.

Ofte funker ting helt greit, før det plutselig blir mer som et lysbildeshow. Det tar deg virkelig ut av handlingen og i verste fall krølle til timingen i action-sekvensene som er helt avhengige av timing.

Jeg skal ikke tegne et for mørkt bilde her, selv om det er Gotham vi snakker om. Spillet er et steg i riktig retning for Telltale når det gjelder visuell design, og har tilsynelatende fått litt ekstra penger å rutte med. Byen ser ut som du forventer at Gotham skal gjøre, og rollefigurene er gjenkjennelige og tro til tegneserien.

Det er likevel litt fristende å sammenligne dette spillet med andre spill i noenlunde samme sjanger: både «Until Dawn» og «Life is Strange» er fremdeles flere hakk over både i sin visuelle presentasjon og tekniske utførelse. Og de kom begge ut i fjor!

 

Samme Bat-tid, samme Bat-kanal

Med en ny spillmotor klarer utviklerne å levere litt bedre flyt i enkelte av kampsekvensene, men de er og blir den kjedeligste delen av disse spillene. Det er liksom den tingen du helst vil hoppe over så du kan komme til neste dialog. Burde de ikke ha løst dette nå? Hvis det å spille samme type sekvens opptil flere dusin ganger i løpet av en seks timer lang sesong ikke virker appellerende, vær advart!

Den «Phoenix Wright»-aktige detektivmodusen er bedre, og makter i det minste å by på noen kule, men enkle logiske detektivgåter der du må koble sammen bevis på et åsted. Her er er Telltale Games mer på hjemmebane, og du får en smakebit av følelsen av å være verdens beste detektiv. Dette var en av favoritt-tingene mine i første episoden, og er fortsatt det ved seriens slutt.

En slipper likevel ikke unna følelsen av at både action- og detektiv-elementene er litt blodfattige sammenlignet med fokuset og oppmerksomheten som dialogene får i dette spillet. Så kan man kanskje si at det er vel som forventet i et Telltale-spill, men når de først introduserer disse elementene så bør de jo være verdt det?

 

Fortellingen som utspiller seg i «Batman The Telltale Series» er verdt å oppleve. Vi vet fra før at Telltale Games er gode til å fortelle engasjerende historier, med rollefigurer som ikke bare er pappfigurer. Det får du også i dette spillet, spesielt i sub-plottet mellom Batman og Catwoman, som byr på noen av de beste og mest personlige dialogene de har levert noensinne.

Dessverre har ikke Telltale klart å gjøre så veldig mye med tingene som jeg alltid har syntes er en plage med disse spillene: Ujevn bildefrekvens, hakkete og stive animasjoner og ganske kjedelige action-sekvenser.

Hvor lenge kan denne spillutvikleren fortsette med å lage omtrent de samme spillene igjen og igjen? Jeg spør meg selv det spørsmålet hver gang jeg setter i gang med et nytt eventyr. Men så er jeg tilbake igjen neste gang, og ender opp med å ha det ganske moro.

Det er likevel på tide at Telltale finner en eller annen ny vri på spillene sine, slik de gjorde med første sesong av «The Walking Dead» – før de kommer til det punktet at de tekniske begrensningene overskygger kvaliteten på historiene de forteller. Vi begynner for alvor å nærme oss.

«Batman: The Telltale Series» er sluppet til Android, iOS, Windows, OSX, PlayStation 3, PlayStation 4, Xbox 360, Xbox One (testet) og Texas Instruments TI-86.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer