(PressFire.no): Det er etter hvert blitt svært mange HD-oppussede versjoner av klassiske spill, gjerne titler utgitt tidligere på 2000-tallet, og nyutgitt til Xbox 360/PS3-generasjonen.
Gapet i spillbarheten er gjerne ikke så enormt i forhold til dagens spill, og grafikken er ikke så elendig at den ikke tåler en liten «makeover» for å fremdeles se OK ut.
Slike nyutgivelser av klassikere, enten det er «ICO» og «Shadow of the Colossus», «Hitman» eller «Metal Gear Solid», er imidlertid gjerne bare litt skarpere og litt mer detaljerte, uten noen massive overhalinger.
Oppdatert med kjærlighet
Det skal sies at Microsoft har behandlet sine kjernespill med litt mer kjærlighet.
For et par år tilbake fikk vi en jubileumsversjon av første «Halo», ti år etter opprinnelig lansering, der det visuelle ble lagd helt på nytt, og virkelig grundig oppdatert til dagens standard.
En fiffig ekstrafunksjon var at man kunne bytte mellom originalgrafikken og moderne utseende ved et knappetrykk.
Det var også hyggelig å registrere hvor bra spillbarheten til «Halo» hadde holdt seg, et bevis på at Bungies kreative visjon virkelig var forut sin tid.
Unik sjarm
Dette bringer oss til «Fable», en annen spillserie som alltid har vært synonym med Xbox.
Det første «Fable»-spillet fyller ti år i år, og får følgelig en lignende nyutgivelse, der det er blitt gjort betydelige forbedringer når det gjelder det visuelle.
Ved lansering var «Fable» et kontroversielt spill – skaperen Peter Molyneux hadde jo som vanlig lovet en revolusjon. Halvparten av lovnadene hans kom aldri med i det ferdige produktet. Når det er sagt, resultatet var likevel et fornøyelig actionrollespill, som var lett å like kanskje mest på grunn av den unike sjarmen, den erkebritiske humoren og den fine verdenen.
Det er også disse elementene som holder seg best den dag i dag. Men det er også mye med «Fable» som ikke fungerer spesielt godt lenger.
Tiden flyr
Historien om den anonyme helten som vokser opp i Albion, opplever at landsbyen hans blir brent av banditter og går videre til å bli en mektig kriger oppsatt på å finne ut hva som skjedde i barndommen, innebar blant annet mange moralske valg som skulle påvirke hvordan andre så på deg, hvordan de behandlet deg og hvordan du selv oppførte deg.
I dag fremstår mye av dette som utrolig forenklet og grunt, de moralske valgene er veldig tydelige og lite subtile, og resultatene like opplagte. Og de har heller ikke en massiv innvirkning på spillbarheten.
Det er spillets alder som skinner igjennom – det som var unikt i 2004 er ikke så spennende i 2014. Mange spill har i etterkant eksperimentert med moralitet og ansvar, og gjort det bedre.
Klønete i kamp
Kampsystemet i «Fable» er heller ikke noe å skryte av i dag. Det er relativt tregt, klønete og lite responsivt.
Det verste er låsesystemet, som skal gjøre det enkelt å fokusere på de relevante fiendene, men som i stedet jevnlig låser seg enten inn på feil motstander, på tilfeldige forbipasserende, eller på miljøet. Prosessen med å bytte våpen fra nærkampbaserte (sverd, øks eller hammer) til avstandsvåpen som buer og armbrøst er usedvanlig treg.
Heldigvis har Lionhead tatt seg tid til å inkorporere kontrollsystemet fra «Fable 2» (og treeren) inn i «Fable Anniversary», så om du ønsker kan du bytte til et mer brukervennlig system der de forskjellige angrepene aktiveres direkte fra de korresponderende knappene. Det fungerer bedre, men kampene er langt fra elegante uansett.
En kjent opplevelse
Innholdsmessig er «Fable Anniversary» identisk med det opprinnelige spillet, men det inkluderer også alle de ekstraoppdragene og tilleggene som kom i 2005 med pakken kalt «The Lost Chapters». Det betyr at spillet rett og slett er lengre og mer innholdsrikt enn den første versjonen.
Det er imidlertid ikke gjort noen justeringer når det gjelder oppdragene for denne nyutgivelsen.
Og det er her «Fable» fortsatt klarer å skinne. Det er en historie det er lett å bli glad i, med en tydelig, ond hovedmotstander, fin variasjon på oppdragene og store mengder hemmeligheter å finne.
Selv om «Fable» ikke foregår i en ren åpen verden, snarere sammenhengende miljøer som du kan bevege deg mellom og utforske, er det altså rom for å ta en lang rekke sideoppdrag, låse opp kister, fiske og grave etter skatter, og generelt bygge deg opp til å bli en mektig helt som etter hvert får tilgang til stadig saftigere våpen.
I tillegg kommer friheten til å vandre rundt og være akkurat så kjip eller heltemodig som du bare vil. Du kan stjele, du kan flørte, du kan imponere landsbyfolket med dine muskler, du kan kjøpe deg nye kallenavn og betale folk for å synge sanger om deg.
Alle disse elementene er blitt betydelig bygd ut i «Fable»s oppfølgerspill, der er de bedre integrert i opplevelsen og mer underholdende å gjennomføre. Men det første «Fable»-spillet la grunnlaget, og det er ganske søtt å oppsøke det på nytt.
Mye er fikset, men ikke alt
Lionhead har tydelig brukt mye tid på å pusse opp det visuelle. Det er fort gjort å glemme, men når «widescreen-støtte» blir poengtert som en av forbedringene i «Fable Anniversary», skjønner vi at mye har skjedd i løpet av de siste ti årene.
Spillet er desidert blitt mye penere, og ligner i uttrykket på sine etterfølgere. Rent artistisk sett er «Fable»s miljøer flotte, og den skarpe grafikken og de nye teksturene fremhever kvaliteten på det kunstneriske. Albions landsbyer, skoger, innsjøer og huler kan nå studeres i mye mer detalj enn noen gang tidligere. Og det er selvsagt en bra ting.
Figurene er også mye mer detaljerte og litt mer menneskelige – det originale «Fable» fremsto som mer tegneserieaktig, mens Anniversary tar noen små steg i retning realisme. Men uten at det ødelegger helheten.
Det er likevel en del som ikke er blitt oppdatert. Animasjonene på figurene hører hjemme i 2004, de er stive og repetitive. Og utrolig nok klarer spillet å slite med bildeoppdateringen i visse områder. Kom igjen, Xbox 360 er en gammel maskin, men den skal da klare å kjøre et spill som stammer fra generasjonen før, uten å hakke?
Lionheads spill er generelt kjent for å være upolerte, og «Fable Anniversary» er intet unntak. Objekter og figurer forsvinner og dukker opp igjen, kameraet lever noen ganger sitt eget liv, dialoger gjentas tilfeldig, og vi er bare glad for at det ikke oppstod noen bugs som drepte hele opplevelsen.
Det er også verdt å nevne at «Fable Anniversary» støtter nettbrett-applikasjonen Smart Glass, som gir tilgang til kart og mye ekstrainformasjon, og at Achievements er bakt inn for første gang. Og noen av dem klarer å være temmelig humoristiske også.
Mest nyttig som historietime
Vi ender altså opp med et spill som har fått en fin og til tider ganske dramatisk visuell overhaling, men som burde omfattet enda mer enn bare teksturer og oppløsning.
Enda mer polering hadde gjort seg.
Det viktigste av alt er imidlertid hvorvidt spillbarheten tåler tidens tann, og der er «Fable» en veldig blandet opplevelse. Mange av mekanikkene er nå veldig gammeldagse og minner oss bare på hvor mye som har skjedd i bransjen på ti år.
Likevel – det er noe med «Fable», denne helt spesielle sjarmen og stemningen, denne følelsen av eventyr, av genuin, barnlig eskapisme, som holder seg den dag i dag. For undertegnede er det «Fable 2» som er seriens absolutte høydepunkt, men det er ikke helt feil å tilbringe noen timer med originalen i disse grå vinterdagene.
