NORTHFOLK, USA, 2082 (PressFire.no): Ærede overkommando. Jeg avslutter herved mitt engasjement i de allierte styrkene og skvadron Bravo 11.

Eventuelt deserterer jeg, alt ettersom hvordan dere måtte se det.

Disse ordene skrives inne på et havneområde i Northfolk, midt under nok et dårlig koordinert angrep på Onkel.

Jeg har nettopp forlatt den vandrende tanksen min (eller VT'en, som gutta kaller den) og tatt dekning i et skur, noe jeg forstår kan virke feigt. Kanskje til og med irrasjonelt.

Likevel, før jeg løper mot fjellene skal jeg forsøke å forklare hva som har ført meg til dette.

 

Dårlig dømmekraft

Helt siden Den Store Datadøden drepte nesten all finelektronikk og folk skjøt seg fordi de ikke fikk sjekka Facebook har vi vært i krig med FN.

FN! Er det ikke absurd at den ondeste hæren i verdenshistorien har gitt seg selv akkurat det navnet?

Uansett. For en tid siden stormet FN-soldatene huset mitt og både skjøt OG brente kone og barn. Meg nøyde de seg med å sparke litt i ansiktet.

Det var nesten som om de bevisst ønsket å så hevnens frø i meg og inspirere til motstandskamp. I så fall: Oppdrag utført!

Jeg valgte å melde meg til tjeneste for vår felles sak: Å stoppe FN-invasjonen av USA.

Første arbeidsdag var jeg høyt motivert. Dessverre fikk jeg bange anelser om dømmekraften hos mine overordnede allerede før jeg satte meg inn i tanksen.

Maskinisten i skvadronen, Rainer, tisset på hendene sine for så å kaste et eple til meg som jeg spiste.

Hvilke folk er det egentlig vi slipper inn i hæren? Her mener jeg ikke bare ham, men også meg selv.

 

Sårbare ben

Da et annet skvadronmedlem, Natch, forsøkte å håndhilse innså jeg at jeg har seriøse problemer selv med enkle håndbevegelser.

Jeg brukte lang tid på å bare stirre på hånda hans mens jeg veivet målløst rundt med min egen.

Hvor klokt er det egentlig å kommandere akkurat meg til å føre en avansert krigsmaskin hvor hånd/øye-koordinasjon er alfa omega?

Både jeg og flere i skvadronen min har forøvrig stilt oss litt tvilende til at milliardinvesteringen i tanks som går på to ben er den beste måten å vinne denne krigen.

Jo, de ser definitivt stilige ut, men de er ikke videre raske å manøvrere i. 

Dessuten er bena deres såpass sårbare at mye av poenget med armeringen forsvinner - om noen skyter dem og vi blir liggende på bakken som en veltet ku er vi døde uansett.

 

Stillestående infanteri

Kunne det i det minste være en idé å utstyre VTene våre med bedre sikt?

Grunnen til at jeg spør er at stedene vi besøker vanligvis er usedvanlig grå og grumsete.

Greit, Onkels infanteri har en tendens til å stå bom stille når de skyter på oss, selv i møte med den sikre død. Likevel, de er en trussel.

Jeg og resten av mannskapet er enige om at krigen ville vært adskillig lettere å vinne om vi og de andre VT-mannskapene kunne se Onkel før de har truffet oss to ganger med bazooka.

 

Bestefars skrekkhistorier om Kinect

Litt skryt skal dere ha. Beslutningen om å utstyre VTen med en nesten 80 år gammel Xbox-kontroll til å styre både siktet og bevege VTen har overraskende nok vist seg å være klok.

Joda, et klunkete stykke jernvare som VTen vår vil alltid være tung å manøvrere, men kontrollene er så presise at om noe går feil på den fronten vet vi at vi bare har oss selv å skylde på.

Da er det verre med de øvrige instrumentpanelene. I møte med spaker og knapper føles det som om kroppen min ikke lystrer.

Det er som om jeg sitter og veiver foran en sånn eldgammel Kinect-dings bestefar pleide å fortelle skrekkhistorier om. I kampens hete er det ofte umulig å treffe riktig knapp, selv om det kan bety forskjellen på liv og død.

Sånn helt ærlig er det vanskelig selv når vi står parkert på en gressplen og fuglene synger.

 

Har kriget i blinde!

Den som designet tanksen har tydeligvis ikke tenkt på hvor frustrerende det er å lukke jernluka som stenger hullet man ser ut av når det jeg egentlig ville var å trykke knappen for panserbrytende ammunisjon.

De sitter rett og slett for tett sammen. Som resultat har jeg kjempet halve krigen i blinde!

Etter en opptelling viste det seg at antallet spaker og knapper og knotter i tanksen faktisk er omtrent det samme som antallet knapper på Xbox-kontrollen. Vill idé: Hva om vi kobler om de elektriske anleggene i VTen slik at ALLE kan kontrolleres med Xbox-kontrollen?

Maskinist Rainer er rimelig teknisk av seg, og han tror det vil la seg gjøre.

Tenk! Da kunne vi hatt alle disse funksjonene under tommelen til enhver tid i stedet for å bli sprengt i lufta mens vi forsøker å dra i luka som gir oss tilgang på håndtaket som lar oss tømme tanksen for røyk så vi ikke blir kvalt. Og da har jeg ikke nevnt alle nestenulykkene vi har opplevd fordi selvdestruksjonsknappen (En selvdestruksjonsknapp?! Er det ikke lett nok å dø fra før av?) sitter rett ved siden av nevnte ventilhåndtak.

 

Dødsangst og frustrasjon

Xbox-kontrollen er også særdeles robust. Den ble i sin tid designet for å tåle gulvkontakt om spillere ble frusterte.

Dette kommer også godt med i VTen, siden vi ofte kaster den i gulvet i dødsangst og frustrasjon.

Ta for eksempel her om dagen, da noen allierte soldater fant det for godt å sprenge en lagerbygning mens vi sto rett inntil den. Det hadde vært greit med mer enn to sekunders advarsel, da hadde muligens menig Parker (trivelig kar selv om han aldri låner meg pornobladene sine) sluppet å få et stålrør gjennom overkroppen.

På dette tidspunktet var det også at Natch fikk et panikkanfall og forsøkte å forlate tanksen. Heldigvis trengte han bare en rekke harde knyttneveslag i ansiktet for å roe seg, slik det gjerne er med folk som har panikkangst.

At han gjentatte ganger får disse panikkanfallene, gjerne med et forventningsfullt smil om munnen, gjør at jeg mistenker Natch for å være skapmasochist.

Jeg har ikke hatt tid til å undersøke nærmere, og nå er det uansett for sent.

 

Begeret er fullt

Begeret rant til slutt over for meg. Her i denne havna har jeg nok en gang har støtt på det samme problemet som så mange ganger før:

Dere, overkommandoen, har et alvorlig kommunikasjonsproblem. Vi i Bravo 11 aner ikke lenger hva målene våre er.

Dere ber oss om å skyte fiendtlige tanks? Greit! Å, vi skjøt dem ikke på riktig måte? Hva om vi skyter på kampskipet der borte, det dere også vil ha ødelagt innenfor en gudsjammerlig kort tidsfrist? Ikke bra nok det heller?

Hva om vi bare, slik enkelte andre skvadroner påstår over kommunikasjonssambandet, går opp mot krana i høyre hjørne fordi dere da visstnok vil se mellom fingrene og anse oppdraget som utført og la oss rykke videre? Nei?

Hva om vi ber en bønn baklengs, går tre ganger i sirkel og SLIPPER EN FJERT SOM SENDER OSS TIL MÅNEN?!?!

 

Dette er ganske enkelt ikke måten å vinne en krig. Jeg forlater min post med hevet hode og rak rygg og alt det der, på vei opp mot fjellene for å starte en liten geriljatropp og kjempe videre til fots. Eventuelt spille ferdig «Max Payne 3».

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer