Da «Halo: Combat Evolved» så dagens lys på Xbox i 2003, definerte det førstepersons skytespill for konsoll. Det var med «Halo» at sjangeren, som til da hadde den største tilhengerskaren på PC, for første gang ble tatt inn i varmen med håndkontroller.
Spillet var kanskje ikke banebrytende, men det var uten tvil med på å popularisere sjangeren utenfor PC-plattformen.
Men det er drøye syv år siden. «Halo: Reach» viser dessverre nok en gang at Bungie ikke helt makter å følge med i tiden. Mye har skjedd i løpet av de årene og selv om førstepersons skytespill ofte brukes som eksempel når det snakkes om manglende innovasjon, har mange av de nyere spillene i sjangeren i alle fall klart å gi en følelse av en mer moderne opplevelse.
COMBAT REVOLVED
Bungie har blodtrimma den aldrende spillmotoren til det ytterste, og det er unektlig det peneste «Halo»-spillet noensinne. Omgivelsene tar seg langt bedre ut med alle detaljene og lyseffektene, men det er fremdeles langt bak spill som «Killzone 2» eller «Battlefield: Bad Company 2».
Det skjer mer på skjermen av både effekter og fiender, men det er fremdeles konstant godt synlig med piksler i bildet. Noe som er rart, siden å glatte ut den slags skal være blant Xbox 360-maskinens styrker. Nyere spill i samme sjanger har også ofte både større frihet, ødeleggbare miljøer og heftigere fysikk.
Det er allikevel tydelig hva Bungie har hatt lyst til å oppnå med «Halo: Reach». For selve bakgrunnene er svært dramatiske og gir et inntrykk av at det prøves å skape en storslått og majestetisk opplevelse. Landskapene er ofte visuelt dramatiske - tenk gjerne Mordor i «Ringenes Herre». Men dessverre føles det aldri som du egentlig er en del av det. Det forblir utsikten på avstand og de spillbare områdene føles som relativt små «arenaer».
I ett av oppdragene befinner du deg om bord på en gigantisk stjernekrysser, hvor oppdraget er å ødelegge den. Og etter noen turer i korridorer og noen rom så er den på vei til resirkulering. Det føltes aldri som din fortjeneste, det er for lett og lite omfattende.
Et annet problem er at historien nærmest er uten puls. Hovedrollene er like spennende som jeg forestiller meg porno er for en gynekolog. Det gjør det ekstra vanskelig å la seg rive med i historien.
TRADISJONSTRO «HALO»
Men heldigvis er det ikke mindre «Halo» av den grunn, tvert i mot. For det er ikke helt tomtt for nyheter her. Hvis du var så heldig å få prøvd betatesten av flerspillerdelen, kjenner du nok til de nye evnene knyttet til rustningen. Du har nå en spesiell evne du bruker på venstre bumperknapp.
I utgangspunktet har du evnen til å løpe fortere når du trykker knappen, men i løpet av spillet kan du bytte ut evnen med andre. Da kan du få muligheten til å helbrede skjoldet når du holder knappen inne, sende ut en avledningsmanøver i form av et hologram av deg selv, eller muligheten til å fly over korte distanser.
Uheldigvis virker det ikke som spillet er laget med tanke på at de nye elementene må tas i bruk. Med unntak av noen seksjoner hvor du må bruke rakettpakken for å komme fra plattform til plattform. De kommer aldri til sin rett på en måte der de føles nødvendige, selv om de definitivt er med på å skape variasjon og muligheter for lek og eksperimentering.
Og variasjon er noe av hva «Halo» alltid har vært bra på. Det har nok aldri vært tydeligere enn her. «Rytmen» i de forskjellige elementene er kanskje bedre balansert enn noensinne. Du rekker aldri å bli lei av én ting før du får muligheten til å hoppe inn i et kjøretøy eller fly litt.
Får du aldri nok av «Halo» kan jeg nesten med sikkerhet si at du kan plusse på ett tall på karakteren min. Men har du det som meg, og føler at det nå har gått inflasjon i en serie som nærmest har stått stille siden det første spillet, så er dette fremdeles bare et solid skytespill. Spesielt sammen med noen kompiser i samarbeidsmodus.
Hos meg kom dessverre aldri gåsehuden, selv om det er åpenbart at Bungie har prøvd så godt de kan.
«Halo: Reach» er en solid svanesang for Bungie, som med dette nå sier farvel til «Halo» for å søke nye utfordringer. Siden dette kapittelet har handling lagt før det første spillet i serien, føles sirkelen fullendt og at serien kan få en ny start med neste spill.
Samtidig utgjør historiemodusen (som ble rundet på fem og en halv time) sammen med flerspillerdelen Forge og Firefight, sannsynligvis det mest komplette «Halo»-spillet noen sinne.
Men hvis jeg er ærlig føles det allikvel som jeg nå har spilt det samme spillet for femte gang. Jeg tror det nå er smart at serien havner i nye hender, slik at nye hoder og øyner får prøve seg. La serien få en pause på noen år, slik at «Halo 4» virkelig føles som et nytt «Halo».
NB! «Halo: Reach» lanseres 14. september - eksklusivt til Xbox 360.
