(PressFire.no): Jeg har alltid vært svak for spillene Gaijin Games lager.

Fra den «Pong»-inspirerte (og absurd vanskelige) «Bit.Trip Beat», via usaklige «Core» og til det første «Runner»-spillet har de levert herlige kast tilbake til fordums retrotider, ispedd et fokus på lyddesign vi sjeldent ser i spill.

Alle blips og blops har som regel hatt stor betydning i spillene deres, der alt du har gjort har påvirket musikken, og gjerne også grafikken.

 

Super Awesome

Og nå kulminerer det hele i det klart største spillet deres. Den vanskeligdøpte «Bit.Trip presents Runner 2: Future Legend of Rhythm Alien» knaser sammen perfekte kontroller, herlig musikk og et uendelig avhengighetsdannende gameplay.

Med den noe absurde og selvforherligende historiefortelleren Charles Martinet (bedre kjent som stemmen bak Super Mario) i bakgrunnen, som presenterer seg med fullt navn hver gang du starter spillet, får du servert et lass med plattformbaner som er utrolig tilspisset og særdeles godt designet.

Det er ikke ofte jeg spiller spill hvor ikke én bane har vært kjedelig, og når spillet også disker opp hemmelige retrobaner med gammel NES-musikk og grafikk i tillegg til bosskamper som vrir spillmekanikken i finurlige retninger, er det bare å slå nevene sammen og fnise henrykt.

 

Superavhengig

Men nå går jeg for kjapt frem. Kremt.

Det er rett og slett et jag etter beste poengsum, sånn på papiret. Du er Commander Video (eller CommanGirl Video), og det hele starter enkelt: Hopp med en knapp, løpingen går automatisk. Og kjapt.

Kom deg i mål på hver bane - For hvert hinder du forserer får du poeng, for hver gullbarre likeså. Lås opp nye baner og gjør det samme der.

Det høres jo enkelt ut det!

Men etter noen runder begynner spillet å legge til hindre som krever at du gjør mer enn å hoppe. Plutselig sitter du med en knapp for å slå deg gjennom vegger, en som blokkerer innkommende skyts, analogstikka må plutselig brukes, du må gjerne dukke samtidig som du både hopper og slår, plattformer skal aktiveres on the fly og HOLY DIVER, FINGRENE MINE NÅR LYSETS HASTIGHET!


Supervanskelig

Når du etter hvert kommer til den andre verdenen sitter du som en spillenes Jet Li og utfører øye-hånd-koordinasjon og fingergymnastikk bare nitti år gamle husmødre oppnår med strikketøyet.

Kontrollene er perfekte ned til det pinlige, og det er aldri de som ødelegger for deg.

Det er med andre ord kun din egen dårlige utførelse som sørger for at du ikke greide hoppet eller var kjapp nok, og det svir ekstra.

Det er ikke et dypt spill, dette, for det er ikke så mye mer å si om det uten å skulle på kjedelig vis ramse opp hva det inneholder. Det må oppleves.

Vanskelighetsnivået skyter i taket raskt (men du kan velge en lettere grad om du vil), kombinasjonene du må krøke inn med fingrene blir helt crazy og tunga flyr rundt i munnvikene i ren konsentrasjonsrus.

Det er bare så utrolig fett å høre musikken gå bananas i bakgrunnen etter du presser deg gjennom et spesielt vanskelig segment av banen, og følelsen av å mestre et spill sitter veldig løst.

Jeg kunne tenkt meg en mer smidig måte å sjekke poenglistene opp mot kompisene dine, og kanskje også hatt en indikator på hvordan du ligger an fortløpende under spillingen (slik «Trials»-spillene gjør det så godt), men det er bortimot det eneste jeg har å utsette på et spill som gjør akkurat det utviklerne prøver på.

Og det gjør det godt.


Supert!

Den mest åpenbare grunnen til at det er så veldig lett å synke time opp og time ned i spillet er at du ikke engang blir kastet ut til en «Vil du prøve igjen?»-skjerm når du feiler.

Du sendes ganske enkelt tilbake til start, musikken gir deg et snøft og vips så er du i gang igjen.

Jeg ser gjennom tullet, Gaijin Games. Dere er noen luringer som tvinger meg til å fortsette i enda et kvarter, enda en bane, enda et kostyme eller figur å låse opp uten at jeg engang får tid til å tenke meg om.

Det er nesten så jeg skjemmes av å innrømme at den delen av hjernen min som ikke bare klikker i vinkel når en kompis passerer meg på highscore-lista, men også den som hater at det er jeg som rota det til, hyler og freser nesten konstant av «Runner 2».


Jeg eier ikke selvkontroll, og det vet utviklerne å utnytte!

Det verste er at jeg elsker det.

NB! «Bit.Trip Runner 2» er ute til PS3, Xbox 360, PC/Mac og Wii U (testet). Snart kommer det versjoner til iOS og PlayStation Vita.

Kommentarer