(PressFire.no): Universet rundt Super Mario har, siden debuten i 1985, alltid markert seg helt spesielt i to aspekter: sin deilig flytende, plettfrie mekanikk og nivådesign, og sitt absurde, alltid fargerike og overraskende innhold.

Når Nintendo omsider gir brukere lov til å lage egne baner til samtlige av sine todimensjonale motorer, skjer en forskyvning i denne balansen.

Ved halvveis å ofre kontrollen over det førstnevnte, oppnår de en eksplosjon av nye impulser i henhold til sistnevnte.

 

Stram kontroll

Misforstå meg rett: På ingen måte vil det publiseres Mario-greier i Nintendos navn, som ikke Nintendo selv står inne for.

Det blir som med YouTube: Brukerne selv er de som knyttes til innholdet de har laget. I tillegg stiller Nintendo det rimelige krav at baner du lager, må du selv klare å spille igjennom før de kan kastes ut i offentligheten.

Forøvrig utøver spillskaperen sin autoritet på andre felter; en mengde formfaste, men ofte lattervekkende eksempelbaner er laget for å vise fram verktøy og funksjoner man etterhvert låser opp.

Banene oppmuntrer til overdreven bruk av de elementer man måtte ønske, og framfor alt til å bryte det som måtte være av etablerte konvensjoner Nintendo selv har tviholdt på i tre tiår.

«Super Mario Maker» er i første rekke et kraftig og robust, latterlig brukervennlig og glitrende designet verktøy; like mye underholdning for den nysgjerrige, som et eureka for gamle fans og veteraner.

I andre rekke er det en tålmodighetsprøve. For at ingen skal falle av lasset, tar vi ørsmå babyskritt i retning avansert kreasjon.

Det tar hundre tusen år før du har åpnet de mange verktøy du ofte skulle ønske du hadde fra begynnelsen av, og som det kanskje har kostet mye pinsel å klare seg uten.

Eksempler kan være muligheten til å bestemme i detalj hvilke baner fiender skal bevege seg i, eller tilgang på stilart og spillmotor fra «Super Mario Bros. 3» eller «Super Mario World».

 

Summen av sine deler

Kjernen i «Super Mario Marker» er kanskje muligheten til å bruke elementer fra forskjellige titler, og kombinere dem på nye måter, og til en viss grad i nye strukturer.

Setter du goombaer i et tårn oppå hverandre, går de rundt som et tårn, og putter du dem i vann, finner de seg til rette i det nye elementet på halvt komisk vis.

Eventuelt kan du plante kjøttetende blomster på hodene deres, eller gi dem sopp så de blir svære.

Også Mario selv kan endres på; enten ved å forvandles til andre av Nintendos karakterer, eller ved å forvrenges på uventede måter.

Å skulle lage baner som er like underholdende som de gamle gode originale er derimot langt utenfor rekkevidde for undertegnede – gleden ligger i utforskningen av verktøyet som nettopp de samme mestrene har laget for meg.

 

Åpent for nye stemmer

Å bruke verktøyene i «Super Mario Maker» er en estetisert aktivitet i seg selv. Musikkspor fra gamle og nye universer – iblant originale, iblant beskjedent oppjazzet – spiller i bakgrunnen, og suppleres med lydeffekter og metalliske andrestemmer i takt med din egen bruk av verktøyene.

Selve det å lage en bane blir en musikalsk opplevelse, dypere og kanskje mer kaotisk enn bakgrunnsmusikken som vil spilles i det ferdige produktet.

Om man dessuten vil skape en bane som også er et eksplisitt musikalsk verk, med noteblokker og dansende fiender, finnes også muligheten for å hente inn ukonvensjonelle lyder – fra et overraskende mangfoldig bibliotek av musikk og effekter, eller ved egne opptak.

Ikke uventet er delte baner i «Super Mario Maker» foreløpig et virvar av kaotiske, bråkete, ofte meningsløse kreasjoner, men også av kjærlige hyllester til Nintendo selv, og av spennende nyskapninger.

Enkelte konsepter er blitt populære kanskje fordi de er morsommere å lage enn de egentlig er å spille, for eksempel baner som spiller seg selv så lenge man ikke trykker på noen som helst, eller som framviser vakre visuelle konstruksjoner.

Baner kan være emuleringer av «Donkey Kong» eller «Mario Kart», eller de kan ha lite med den som spiller å gjøre.

Dette er en utgivelse som egentlig burde sett dagens lys allerede for fem år siden, den gang det stod klart for verden at dét å lage gode, todimensjonale plattformspill ikke lenger var forbeholdt mestrene.

 Likevel, et mer brukervennlig og estetisert verktøy for oppgaven har aldri eksistert, og vil sannsynligvis ikke eksistere på lang tid framover.

«Super Mario Maker» vil, med andre ord, trone alene som det beste av sitt slag i mange år, der de som ennå ikke har meldt seg inn i den nye generasjonen av skaperlystne forbrukere endelig kan få innpass.

Eventuelt vil det kunne tjene de mange dedikerte, amatørdesignere i de mange stuer soverom, som har de store idéene, men mangler den tilgjengeliggjorte publiseringsplattformen, der de kan oppdages og finne sitt springbrett til storhet.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer