(PressFire.no): «Final Fantasy Type-0 HD» er sannsynlig det mest brutale kapittelet i «Final Fantasy» serien så langt.

Det har betraktelig større fokus på død og de voldelige ødeleggelsene som krig medfører seg enn det tidligere har vært tradisjon for i serien.

Allerede i introduksjonen blir tenåringer i skolealder meiet ned med maskinkanoner og spiddet med bajonetter, og ikke engang chocobo-er, de søte gule ridedyrene serien er kjent for, blir spart for krigens grusomheter.

Tidligere spill har ofte representert dødsfall ved hjelp av abstrakt og skånsom symbolikk, som at den omkomne først blir litt gjennomsiktig, for deretter å oppløses i en sky av glitrende stjernestøv.

I «Final Fantasy Type-0 HD» er det imidlertid ikke mangel på verken blod eller smerte. Til og med kameraføringen er litt ubehagelig, ettersom det er brukt en «dokumentarisk» stil, med mye liksom-håndholdt risting og «motion-blur».

 

Fire nasjoner i konflikt

Spillet tar for seg historien om fire nasjoner som blir kastet ut i kaos når Cid Aulstyne, leder for den ene av dem, plutselig begynner å invadere naboene.

I klassisk «Final Fantasy»-ånd er det magiske krystaller som står i sentrum for konflikten, og den utspiller seg i en verden der steampunk-mekanisk teknologi opererer parallelt med tryllerier og sverdsvingende krigere.

En av disse magiske krigergruppene er Class Zero fra krigs-universitetet Akademeia - en skoleklasse som utelukkende består av elever med mystisk bakgrunn og spesielle magiske evner.

Da Akademeia blir angrepet av den imperialistiske invasjonshæren er det Class Zero som slår dem tilbake, og de rødkappekledde ungdommene blir dermed et symbol for frigjøringsbevegelsen.

«Final Fantasy Type-0» er en del av «Fabula Nova Crystallis»-prosjektet til Square Enix, noe som innebærer at det deler mytologi med «Final Fantasy XIII» og det kommende «Final Fantasy XV».

Det er dermed mange fremmedord som: «L’Cie», «Fal’Cie» og «Crystal Focus» som kan være forvirrende, men som burde være kjent kost hvis man kom seg gjennom «Final Fantasy XIII».

 

Åpne landskap

Der «Final Fantasy Type-0 HD» imidlertid skiller seg ganske kraftig fra «Final Fantasy XIII», er at det foregår i en verden som i stor grad er åpen fra starten av.

Spillet er visstnok delt inn i faste kapitler der Class Zero blir sendt ut på oppdrag som gradvis avanserer historien. Men i mellom øktene har man fritid som kan brukes til å utforske Akademeia og bli kjent med beboerne på campus.

Eller man kan farte rundt i skauen og drepe monstre.

Og mellom oppdrag og utforskning blir det en del slåssing, så det blir litt opp til kampsystemet å bære spillet, noe som det i stor grad lykkes med. Hovedsakelig på grunn av god flyt, og en over gjennomsnittlig høy vanskelighetsgrad. Allerede på andre oppdrag merket jeg at livet kunne være hardt hvis man ikke gjorde leksene sine.

Her ble jeg utklasset av en flygende og ekstremt rask sjefsskurk som jeg ikke kunne skade fordi jeg tidligere i oppdraget hadde sullet bort alle lagmedlemmene mine som hadde avstandsangrep. Dette hadde jeg gjort fordi det var de som var mest komfortable å spille med.

Dette nederlaget inspirerte meg til å gå kampsystemet nærmere etter i sømmene, for å lære meg å bruke det fullt ut, istedenfor å henfalle til vanlig rollespilltaktikk - som å ha høyt nok nivå til at fiender ikke er for farlige, og deretter kjøre på med sine mest skadende angrep.

 

Dynamisk kampsystem

Og da oppdaget jeg at det er overraskende mange forskjellige måter å spille på, avhengig av hvilke hovedpersoner man tilpasser spillestilen sin etter.

Man har 14 forskjellige elever i Class Zero som man kan velge mellom for å sette sammen et lag med tre stykker, der hver har sine individuelle særpreg og våpen som er så forskjellige at det er hensiktsmessig å benytte seg av og utvikle alle sammen i løpet av historien.

Kampsystemet er dynamisk og tidvis uoversiktlig, men samtidig ikke alt for vanskelig å lære seg. Og når man begynner å beherske det er som regel trefninger også relativt raskt over.

Det er bygget rundt prinsippet om at å slå til på riktig tidspunkt er mye mer effektivt enn å øse ut angrep. Hvis man for eksempel angriper akkurat når fiender åpner opp guarden sin for å drepe deg, kan man drepe dem med ett enkelt treff istedenfor å sakte høvle ned livspoengene deres over tid.

 

Handler ikke om turbasert eller sanntid

Det er mange purister som klager over at de sanntidsbaserte «Final Fantasy» spillene ikke er så bra som de gamle spillene der monstre og helter hadde hver sin tur til å angripe, men «Final Fantasy» kampsystemene har egentlig aldri dreid seg om at slåssingen skulle være turbasert.

Essensen har i mye større grad vært at slåsskamper enten kan være over på et blunk hvis man bruker systemet riktig, eller de kan vare unødvendig lenge hvis man ikke gjør en innsats for å knekke koden.

Ofte er nøkkelen at det er store gevinster å hente på å konfigurere rollepersonene sine mellom slagene.

Og med 14 forskjellige rollepersoner blir det plenty med konfigurering. Muligheten for å sette sammen kombinasjoner av magiske og spesielle evner slik at man får optimalisert de individuelle medlemmene av Class Zero er såpass omfattende at det minner litt om hva «Final Fantasy» pleide å være i glansdagene på Playstation 1 og 2.

 

Imponerer ikke på det visuelle

Dessverre ser spillet også litt ut som det kommer fra samme tidsperiode.

Dette har nok mye å gjøre med at spillet opprinnelig ble laget for den ikke så alt for kraftige håndholdte Playstation Portable, en konsoll som til nøds kan sammenlignes med den nå pensjonerte og mye eldre Playstation 2.

Og i motsetning til mer forseggjorte remastere som «Final Fantasy X» og «Homeworld» har det i dette tilfellet bare blitt gjort en absolutt minimal innsats med å oppgradere grafikken til dagens standard.

For det første er videoer ikke pusset opp til høyere oppløsning. Noe som gjør at alle filmsekvenser ser enten grøtete eller litt kantete ut på en HD skjerm.

Det er heller ikke mange modeller og teksturer som er oppgradert til HD kvalitet. Det er kun hovedpersonene som har fått denne behandlingen. Noe som gjør at det blir et rart stilbrudd mellom hovedpersonene som har blitt pusset opp, og alt annet - inkludert landskapet - som fortsatt kjører med lavoppløste modeller og teksturer.

Utforming av landskapet, enten det er på verdenskartet eller i oppdrag, sliter også med en layout der områdene man beveger seg i ofte er veldig like og bærer preg av å være satt sammen primært med hensyn på effektivt minnebruk.

Vi snakker mye gjenbruk av geometri og teksturer, og at det ikke er spesielt mange av dem i utgangspunktet.

Billedflyten overskrider heller ikke 30 bilder i sekundet. Det er for øvrig den samme hastigheten som den langt mer komplekse «Final Fantasy XV»-demoen som følger med spiller også sikter mot, men forskjellen i grafisk kvalitet mellom disse de to titlene er enorm.

Det er sannsynligvis flere detaljer i den velvoksede frisyren til «Final Fantasy XV» sin hovedperson: Prins Noctis, enn det er i et helt team med Class Zero medlemmer.

Nå har visstnok «Final Fantasy» serien aldri vært kjent for silkemyk billedflyt, men det har tidligere vært akseptert fordi spillene visuelt har vært imponerende på andre måter. Men når man tar de mange grafiske manglene til «Final Fantasy Type-0 HD» med i betraktning, burde det strengt tatt vært siktet høyere i dette tilfellet.

 

Det virker egentlig som at «Final Fantasy Type-0 HD» er hastig smurt sammen for å ha en unnskyldning til å ta seg betalt for den medfølgende «Final Fantasy XV» demoen, mer enn for å lansere en ordentlig versjon av spillet på en ny konsollgenerasjon. Noe som er synd for «Final Fantasy Type-0 HD» har faktisk en del gode idéer, og legger på mange måter opp til å bli et av de bedre nyere kapitelene i serien. Det faller imidlertid gjennom på utførelsen.

Som en streit overføring av et ikke så alt for gammelt spill er det en helt grei utgivelse, men som remaster er det egentlig veldig lite som er remastret.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer