(PressFire.no):  Ubisoft har valgt en av de mest interessante tidsperiodene jeg vet om, med unntak av vikingtiden i Skandinavia og Edo-perioden i Japan (Ubisoft pls), og jeg gleder meg til å utforske Athen i sin gullalder.

I det forrige «Assassin’s Creed»-spillet, «Origins», forandret Ubisoft på formelen og ga oss en stor åpen verden å utforske i en mer actionrollespillpreget stil enn tidligere. Dette er tydeligvis noe vi må venne oss til, for «Odyssey» er helt likt i den forstand. Og jeg kunne ikke vært mer begeistret!

 

Stor i Hellas

«Origins» var for mange, inkludert meg, en ny topp i «Assassin’s Creed»- serien, som bydde på store mengder underholdning – «Odyssey» svikter ikke i sin storhet, med utforskbare områder fordelt på hele 130 kvadratkilometer, hvor «Origins» bød på "bare" 80.

Denne gangen er det antikkens Hellas vi besøker, under Peloponneskrigen, som historietimen fra skolebenken sier var fra 431 før Kristus, varte i 27 år med en seksårig fredsavtale i midten, og endte med at Athen overga seg til Sparta i 404 før Kristus.

Figuren du vil spille står mellom Alexios og Kassandra – som er søsken. Du får også velge hvilken nasjon du ønsker å hjelpe for å vinne krigen. Ditt fødeland Sparta, eller ditt fosterland Athen. Allerede før jeg starter spillet har jeg halvveis bestemt meg for å hjelpe Sparta. Men vi får se om spillets handling får meg til å endre mening.

Jeg starter spillet, og er kastet rett inn i en kamp der jeg styrer krigerkongen Leonidas i sitt legendariske slag mot Perserne. Kampen er som tatt ut av filmen «300», og det gjør meg ingenting ettersom det er en av yndlingsfilmene mine. Om alt var løgn og hele spillet handler om Leonidas og denne kampen, så er det helt ok for meg, for dette var fantastisk!

Men like fort som det skjedde, så er det over. Bare en liten forsmak på hva som venter.

 

Sønnesønns sønn og dattersdatter datter

Det viser seg at det er barnebarnet til Leonidas du skal spille, og du har ett arvegods for å hjelpe deg i en hard og tøff verden. Et brukket gammelt spyd.. På tide å velge rolle! Valget mitt faller på Kassandra.

Kassandra er vakker, men er også sterk både fysisk og i sin fremtreden. Historien til Kassandra vises i tilbakeblikk, og hovedoppdraget i spillet peiles også ut: Hun ønsker å finne og dra tilbake til familien sin.

Som i Homers «Odysséen» der man følger kongen Odysseus sin reise hjem, følger vi denne gang Kassandra og hennes eventyr gjennom detaljerte byer og landskap, på jakt etter informasjon om sin forsvunnede familie.

Men alt er ikke slik det kan se ut ved første blikk. Historien tvister seg, og valgene man tar har en konsekvens for senere handlinger i spillet. Dette er også nytt. Valg. Det er slutt på en låst historie man skal synkronisere seg etter; nå er historien flytende, og det er opp til spilleren hvordan man vil at Kassandras/Alexios sin «Odyssey» skal utspille seg. Og jeg liker det.

 

Frihet fra "tvangstankene"

I tidligere «Assassin’s Creed»-spill jobbet jeg alltid for å nå 100 prosent synkronisering, og jeg har ikke noe imot å få frihet fra dette. Det åpner også opp for å gjøre nye runder med spillet ved senere anledninger, for å gjøre andre valg som fører til andre konklusjoner. Det skal imidlertid påpekes at de fleste valgene var veldig svart/hvitt.

Valgene er ofte drep eller spar personen, eller valg som baserte seg på informasjon man har hørt tidligere i spillet eller som det var ment at man skulle ha lest seg opp på. Og der jeg ikke hadde forberedt meg ble jeg nødt til å gjette, som gjorde at rollefiguren endte opp med å få konsekvensene jeg i utgangspunktet ikke ønsket, og ettersom jeg ikke klarte å mestre «quick saving», måtte jeg bare leve med dem. Konsekvensene av min egen ignoranse.

Som en "misthios", en leiesoldat, kan Kassandra påta seg oppdrag fra både Athen og Sparta, og ødelegge for / hjelpe dem du selv ønsker. Jeg må innrømme at jeg hadde lett for å miste oversikten over hvilken nasjon jeg faktisk tok oppdrag for, da de fleste oppdragene var fra diverse sivile, som ønsket X drept, eller Y funnet. Men hva gjør man ikke for noen ekstra Drachmer? I grunn en interessant skildring av leiesoldatens moralske gråsone.

I det store og hele påvirket du bare områdets allianse ved å ødelegge og/eller drepe bestemte markerte objekter og personer, og det ble dessverre fort litt ensformig. Gå til fort, drep så mange soldater du klarer før du blir oppdaget, og drep resten i åpen kamp.

Gjennom historien møter du et interessant galleri med kjente roller fra historien - for eksempel Sokrates som stadig prøver å få deg til å filosofere og Hippokrates som vil helbrede mennesker med medisin istedenfor ofring til gudene, som fikk meg til å reflektere rundt Spartanernes krig og dermed også litt mer motvillig til å hjelpe dem.

 

Øyhopping i Hellas

Der skipssekvensene føltes alltid litt tilbakeholdent i «Origins» er «Odyssey» noe helt annet. Det er generelt mere sjø i dette spillet, noe som betyr mer båtføring og flere sjøkamper. Nå er også Sea shanties fra «Assassin’s Creed IV: Black Flag» tilbake, selv om disse muligens er av den mindre kjente typen. Jeg har hvertfall ikke hørt noen av disse tidligere, men kanskje de som har vokst opp i og rundt dagens Hellas kjenner til dem bedre?

Det er uansett noe utrolig avslappende å seile på åpent hav, med nattehimmelen over deg, med et kor av seilere som synger unisont på en vise du ikke forstår ordene til, med hvaler og delfiner dansende rundt skipet.

Etter raske 49 timer i spillet, er Kassandras «Odyssey» over, og slutten ble av det lykkelige slaget. Men spillet er absolutt ikke over. Antikkens Hellas er fyllt med sagnomsuste dyr og byer som trenger å bli funnet, og krigen er ikke over. Jeg har gjort absolutt alt i alle «Assassin’s Creed»-spill så langt, og jeg vil gi «Odyssey» samme behandling. Og jeg gleder meg.


Ubisoft Quebec har laget en levende, spennende verden, fyllt med farer, gravkammer, skjulte huler, og flotte konstruksjoner. Det skal bedre historikere til enn meg for å si om det er historisk korrekt representert, men det er uansett overbevisende.

Alt av spillmekanikker fra «Origins», på godt og vondt, er tatt videre til «Odyssey». Det kan bli lenge til neste gang, siden Ubisoft har sagt at det ikke vil bli en «Assassin’s Creed» lansering i 2019, men derimot har de lovet å bygge videre på «Odyssey». Det er for meg en betryggende arv videre i serien. Nå håper jeg at de vil legge inn Discovery Tour (muligheten til å utforske hele spillet uten spill) slik de gjorde for «Origins», da det var et friskt pust i riktig retning for spill som læringsplatform.

«Assassin's Creed Odyssey» slippes til PS4 (testet), Xbox One og PC 5. oktober.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer