(PressFire.no): Ja, Playstation og Nettspinneren eies av samme storkonsern, noe som blant annet resulterte i at Sony tok i bruk fonten til Sam Raimis «Spider-Man»-filmer i logoen til Playstation 3.

Så jeg antar at det ikke var til å unngå at denne konsollgenerasjonens første «Spider-Man»-spill slippes eksklusivt til PS4. Årets utgave av nettspinneren har ingen forbindelse til Marvel-filmene, og er bare et lisensspill i ordets videste forstand.

I dette universet er ikke Edderkoppen (host!) knipset bort av Thanos, og han svinger seg fortsatt rundt mellom skyskraperne for å beskytte New Yorks borgere. Vi får heldigvis heller ingen reprisesending på Spider-Mans opprinnelseshistorie, og i stedet møter vi Peter Parker i en forholdsvis voksen alder av 23 år.

Han er ferdig utdannet, har sagt opp jobben som fotograf på The Daily Bugle, og jobber som assistent på et laboratorium drevet av Otto Octavius. Spoiler. Så ja, vi har en liten anelse om hvem han vil muligens forvandle seg til. Forhistorien rulles forresten opp i romanen «Spider-Man – Hostile Takeover» («The official prequel to the blockbuster video game»), som har fått bra anmeldelser på Amazon.

På dette tidspunktet har Spidey jobbet som New Yorks offisielle superhelt i åtte år, og han har et godt forhold til politikapteinen Yuri Watanabe. En del har skjedd i byen sist; industrialisten Norman Osbourne er New Yorks borgemester, mens J. Jonah Jameson har pensjonert seg som avisredaktør og vier tiden til sin konspirasjonsteoretiske, Alex Jones-aktige podcast «Just the Facts With JJJ» (som stadig slenger ut spydige kommentarer om ting vi gjør i spillet).

Trump Tower er dessuten forandret til «Fisk Tower»; og spillet starter med et opplæringsnivå der vi får hamle opp med Wilson «Kingpin» Fisk. Med ham bak murene kryper alle de andre kriminelle elementene tilbake i New York for å kapre Kingpins territorier - inklusive en mystisk, asiatisk gjeng som kaller seg Inner Demons.

Det er bare begynnelsen på en komplisert intrige som inkluderer et bredt utvalg av superskurker.

 

Samfunnsbevisst

En betydelig del spilletid vies også til Peter Parker, mens han sliter med å betale husleie, pusler med småmorsomme oppgaver på laboratoriet og konstant strever med å sjonglere privatliv og akrobatiske superhelt-bragder.

I tråd med tidsånden er dette et litt mer samfunnsbevisst spill; som legger vekt på Peters veldedige arbeid for hjemløse i F.E.A.S.T.-herberget, der tante May er daglig leder. Da historien starter har han slått opp med Mary Jane Watson, som kjenner Peters hemmelige identitet som Spider-Man og jobber som gravejournalist for The Daily Bugle.

Så ja, hun har mer eller mindre forvandlet seg til en ung Lois Lane (minus «Smallville»-sexslavene). Vi får dessuten sjansen til å spille som Mary Jane fra tid til annen, i nivåer som fokuserer på «stealth», sniking og smugfotografering. Uten å avsløre så mye mer: hun er ikke den eneste vi får spille.

For å gjøre «Spider-Man» litt ekstra «woke» sendes han dessuten igjennom morsomme miljøvern-sideoppdrag i regi av Harry Osbourne, for å sørge for at forurensingen i New York bremses opp litt.

Historiedelen er robust, høvelig velskrevet, solid stemmelagt og bygger seg bra opp i løpet av rundt tjue pluss timer.

Ingen som kjenner tegneserien kommer til å bli skrekkelig sjokkert over de «gode» personene som senere gjenoppstår som superskurker, men spillet inneholder noen interessante nyanser og flere uventede vendinger som røsker litt.

Rundt halvveis kommer spesielt en episode som plugger seg rett inn i New Yorks nyere historie, og plasserer Manhattan i unntakstilstand. Noen hendelser er faktisk såpass overraskende at et par av dem egenhendig presset terningkastet fra en stabil firer og opp på en svak femmer.

«Spider-Man» når ikke den følelsesmessige dybden som for eksempel «The Last of Us», men våger likevel å gå til noen mørke steder filmene hittil har unngått.

 

Mer triks enn Batman

«Ratchet & Clank»-utvikleren Insomniac Games har angivelig tatt i bruk en modifisert utgave av spillmotoren de brukte til den fargesprakende (og Xbox One-eksklusive) tøysefesten «Sunset Overdrive». Dette er en åpen verden som ikke har like sterk personlighet som for eksempel «Watch Dogs 2», og det skjer ikke særlig mye på bakkeplanet hinsides noen fotgjengere som vil ta selfies, gi Spider-Man «high-fives» og skurkes som innimellom må denges opp.

At det visuelle særpreget mangler skyldes trolig mest at Manhattan allerede har dukket opp i så fordømt mange spill, og er en såpass velkjent boltreplass. I likhet med den forrige konsollgenerasjonens to «The Amazing Spider-Man»-spill av Beenox har årets «Spider-Man» trukket mye inspirasjon og en del elementer rett fra «Arkham»-serien. Det merkes ikke minst i kampsystemet, som er en mer akrobatisk variant av den Batman benytter seg av. Man åpner gradvis opp såpass mange «moves» at menyen er utstyrt med en hendig huskeliste, noe som forsikrer at man kan hamle opp med skurkene på stadig nye måter.

Kampsystemet er dermed mer fleksibelt enn det Lynvingen må nøye seg med, selv om fellestrekkene er ekstremt åpenbare – helt ned til måten Spider-Man kan snike seg rundt over hodet på skurkene, strategisk «stealth»-angripe dem ovenfra - og henge dem i nettene sine. Noe som blir veldig nyttig når man skal beleire et tjuetall hovedkvarter, der man må hamle opp med fem bølger av skurker utstyrt med maskingevær, spesialvåpen og bombekastere.

Man tilbringer en stor del av tiden med å svinge seg mellom New Yorks bygninger, og Insomiac har virkelig fikset nettspinningen. I oppstarten kan det ta litt tid å virkelig få dreisen på å svinge seg fra bygning til bygning, men når timingen først sitter er dette elementet en sann fryd.

Etter hvert som man oppgraderer ferdighetene øker tempoet betraktelig, og man kan dessuten samle sammen litt ekstra erfaringspoeng med å trikse litt i lufta. Så på dette feltet scorer virkelig «Spider-Man» full pott. Etter en stund åpner man dessuten en «fast travel»-funksjon (der lastetiden skjules av artige scener der Spider-Man kjører T-bane), men nettsvingingen er så smidig at den føles som sin egen belønning.

 

Når hverdagen inntreffer

I tillegg har Insomniac stappet Manhattan-kartet full av aktiviteter og distraksjoner. Man åpner gradvis opp nye sideoppdrag, alternative drakter og samlegreier i løpet av spillets gang, så man føler seg aldri overveldet av for mange distraksjoner på kartet samtidig.

Flere av sideoppdragene byr dessuten på en fin variasjon som påminner oss hvordan man kan bruke nye hjelpemidler og «moves». Monotonien kommer først i oppdragene der man skal plukke opp Peter Parkers gamle ryggsekker, som inneholder referanser til tegneseriens rikholdige mytologi - og summerer opp hva Spider-Man har brukt tiden til i årene før spillet starter.

Det er heldigvis langt færre av dem enn i «The Amazing Spider-Man», der man kunne fordrive tiden med å sanke sammen 700 tegneseriesider. Spider-Man kan også sløse bort tiden med å fange duer (!), desarmere bomber og fotografere minnesmerker rundt om i New York (inklusive flere bygninger kjent fra Marvel-universet) - noe som mest føles som aktiviteter man har inkludert for å fylle opp kartet med noe. Og ja, man åpner opp kartet ved å fikse radiotårn i «Far Cry»-stil, men behøver i det minste ikke å klatre opp i dem.

 

Finpusset opplevelse

Dette er uansett et bra eksempel på at riktig utviklingstid alltid er en stor fordel i spillbransjen; for de ekstra månedene/årene Insomniac Games har tatt til å finpusse «Spider-Man» har gjort dette til en smidig spillopplevelse. I løpet av mine lange dager med nettspinneren oppdaget jeg ingen betydelige bugs, eller tekniske skavanker. Det ser jevnt over skikkelig bra ut, selv om det lugger litt i bildeoppdateringen i de mest hektiske øyeblikkene.

På et tidspunkt måtte jeg forlate et sideoppdrag fordi en skurk hadde satt seg fast inni i en brakke på en byggeplass, men det var også eneste tekniske problem jeg opplevde i løpet av spillets gang. Vel, nesten. For ja, for såkalte quick time events dukker opp fra tid til annen, trolig fordi Insomniac ikke kom opp med et bedre alternativ for å gjøre de mest filmatiske øyeblikkene spillbare. Den typen stresse-knappetrykking er fortsatt grådig irriterende, men dukker opp såpass sjeldent at det aldri blir en stor belastning – selv jeg hadde foretrukket at sånt tullball ikke var inkludert i det hele tatt.

 

«Spider-Man» gjør omtrent det samme for nettspinneren som «Arkham»-serien gjorde for Batman, og er med god margin det beste Spidey-spillet til dags dato. Man sitter fortsatt igjen med følelsen av at dette er på grensen til «old school»; nærmere «Crackdown»- og «Infamous»-seriene enn «Red Dead Nettspinner» - noe som muligens er et resultat at «Spider-Man» har vært under utvikling i flere år.

Insomniac Games startet arbeidet før saker som «Horizon: Zero Dawn» og «Breath of the Wild» sprøytet inn friskt blod og nye ideer inn i sandkassesjangeren, så «Spider-Man» boltrer seg trygt innenfor rammer andre for lengst har brutt seg ut av. Det gjør ikke spillet mindre underholdende, innholdsrikt eller vellaget, men (selve historiedelen til side) kanskje en smule forutsigbart.


«Spider-Man» er ute til PS4 7. september. Senere vil tre nedlastbare kapitler bli sluppet under banneren «Marvel’s Spider-Man: The City Than Never Sleeps». 

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer