(PressFire.no): Krigsguden Kratos er endelig tilbake! Han har forlatt sine vante varme omgivelser og erstattet de med det kjølige landskapet i det kalde nord, der han har slått seg ned og stiftet familie.

Allerede i hovedmenyen setter musikken stemningen. Jeg velger vanskelighetsgrad og kameraet beveger seg til venstre, der vi ser en eldre Kratos stå rimelig lettkledd med øks i hånd ved et tre med et håndmerke i gull på.

Det er tydelig at treet vekker følelser i mannen, før han kutter det ned. Det første som slår meg er kraften i stemmen hans. For denne gangen er det stemmeskuespilleren Christopher Judge, kjent fra blant annet «Stargate SG-1» i rollen som Teal'c som overtar rollen som Kratos fra Terrence «T.C» Carson som vi har hørt i de tidligere spillene. Og Judge gjør en fantastisk jobb.

Gutten Atreus dukker opp og viser noe han fant, mens Kratos ganske kaldt ber ham om å sette seg i båten. Jeg tenker at det ikke kan være lett å ha en mann som Kratos til far. Velkjent for sine problemer med sinne, men før hadde han i det minste et utløp for det. I fredstid i en lukket dal, kan det ikke være mye som gir utløp for raserianfall.

Vel fremme skjønner vi at Faye, moren til Atreus, er død, og trærne var valgt ut til begravelsesbålet hennes. Det er en trist stemning, mest for Atreus som har mistet sin mor i en ung alder, men også den hardbarka krigsguden viser følelser for tapet av denne kvinnen.

De legger henne på veden, og tenner på. Kratos ber sønnen hente jaktutstyret sitt. Han vil se hva Faye har lært gutten, for å se om han er klar til reisen til toppen av det høyeste fjellet, der Faye ønsket at de skulle spre asken hennes.

De går på jakt, og Kratos forsøker å lære Atreus det han trenger å vite for å overleve. Her finner vi ut at Kratos for det meste har vært fraværende i guttens oppvekst, og latt han bli hjemme hos sin mor, ettersom Atreus var mye syk i sin tidlige barndom.

Forholdet deres er ganske anspent, noe som kommer mest frem ved at Kratos ikke kaller Atreus for sønn, men for gutt.

De avslutter jakten og Kratos beslutter at gutten ikke er klar, til guttens store uenighet. De vender hjem, men kort tid etter får de uventet besøk. En heftig slåsskamp senere som omorganiserer landskapet, gjør at en motvillig Kratos skjønner at de ikke kan bli, og ber Atreus om å samle tingene sine.

Jeg er umiddelbart dradd inn i skjermen, for dette er en av de beste startene på et spill jeg har spilt.

Utfordringene som ligger foran oss er klargjort og det anstrengte forholdet mellom far og sønn er etablert, og jeg har spørsmål som hvem var det som angrep? Hvorfor? Hvordan fant han oss? Hva mente han med det han sa? Og hvorfor kunne ikke Faye bare få asken sin spredt i elva ved siden av huset som en normal person?

Som krigsguden selv sier, det blir en lang reise.

 

Holder på røttene

«God of War» har blitt lansert i ny drakt, men klarer likevel å holde seg tro til originalen. Det er fortsatt brutal hack’n’slash, med det nye våpenet Leviathan Axe, skjold, eller bare knyttnevene.

Kratos har ikke glemt alle gamle kunster, og hans sagnomsuste Spartan Rage hviler rett under huden.

I løpet av reisen lærer du nye kampkombinasjoner og ferdigheter, samtidig som du løser gåter og finner feller – i utgangspunktet ganske likt som før.

Imidlertid er ikke alt som før – til min, og sikkert mange andres, store glede, er såkalte quick time events helt borte. Nå er det smart bruk av blokkering og angrep som gjelder, og man må selv vite når man bør gjøre hva, med hjelpsomme hint som dukker opp på skjermen underveis.

Spillet tilbyr også opptil fire vanskelighetsgrader å utfordre seg selv via, i tillegg til at du selv må lære deg de forskjellige egenskapene. Det hjelper å ha oppgradert rustning og ferdigheter.

Men det skal sies at selv med en «enkel» vanskelighetsgrad så havnet jeg ofte i situasjoner der jeg døde. Mange ganger på samme sted. Og eneste måten jeg kom meg gjennom var å prøve igjen og igjen til jeg mestret tidsberegningen for angrep og blokkering, for ikke å snakke om å rulle unna fiendenes angrep.

Læringskurven er med andre ord ikke like flat som tidligere, og det ligger en litt annen utfordring her. Samtidig ligger det også en skikkelig god mestringsfølelse og venter her, og du blir faktisk bedre i spillet.

 

Det nye

Den største endringen «God of War» har fått er egentlig at du ikke lenger er alene. Du har med deg en kompanjong på ferden, som hjelper etter beste evne. Om det så er å distrahere fiender slik at du får overtaket, eller komme seg inn på trange steder for å hjelpe deg med å finne veien frem.

I grove trekk er «God of War» i bunn og grunn et stort eskorteoppdrag, men Arteus er heldigvis verken treg, dum, eller ubrukelig i slåsskamper. Han klarer i stor grad å ta vare på seg selv og er på plass når du trenger han, der du trenger han. Også gutten blir sterkere gjennom ferden, og det vises både i hva han kan gjøre, og hvordan han gjør det. Å oppgradere Atreus sine egenskaper så snart jeg kunne, gjorde at mange kamper ble mye enklere.

Samspillet mellom Kratos og Atreus minner mye om forholdet mellom Joel og Ellie i «The Last of Us». To personer som lærer å kjenne hverandre og bygger forhold basert på utfordringer og opplevelser.

Og man merker utviklingen av forholdet godt. Kratos gir faderlige råd og tilbakemelding til gutten, og det beveger seg fra harde råd om hvordan gutten kan bli bedre, til mer oppmuntrende ros.

En typisk slåsskamp inneholdt flere fiender der du må velge en strategi for å overleve. Det være å slå løs og blokkere eller rulle unna når de kom for nært, eller å kaste øksen Leviathan på fienden, for så å kalle den tilbake og skade fienden på nytt.

Dette gjorde at det aldri føltes repetitivt å støte på fiender. Atreus hjelper ved å skyte på fienden med pil og bue, og man kan kontrollere hvor han skal skyte, men det trengs ikke. Han gjør det han kan uten at jeg trengte å detaljstyre noe særlig. Det viktigste var uansett å ikke ha noen fiender bak meg, for det er Kratos sitt svakeste punkt.

 

Kratos og Atreus har kommet seg gjennom utfordring etter utfordring, både seg i mellom og i andre utenstående. Kratos har kommet med vise ord der han har kunnet lære bort livserfaring til Atreus, og Atreus har blitt mer sikker i sin rolle i verden som Kratos sin sønn. De har fått både venner og fiender, og begge vet at det ikke vil bli enkelt å legge dette bak seg og gå tilbake til et normalt liv.

Det er en storslått og spektakulær, men også øm reise, som går gjennom forskjellige riker og introduserer kjente figurer fra norrøn mytologi, og nydelige landskap preges med mektige fjell og kalde isområder.

Historien reiser seg som en varde i fjellet og har nyanser og substans i det menneskelige som gjør at forholdet mellom pappa-Kratos og Atreus tiltrekker seg engasjement, men det ligger også et sårt etterlengtet smil på lur – gjerne levert av dvergen Sindri.

Det betyr ikke at slåsskampene holder tilbake, men går gjennom både trær og stein, og det blir brukt umenneskelige krefter som kan flytte fjell.

Til slutt sitter jeg igjen med en hunger etter mer. Her misunner jeg alle som ikke har spilt det ennå. Santa Monica har fått det til, og jeg gleder meg allerede til neste spill.

«God of War» slippes til PS4 20. april.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer