(PressFire.no): Joacim Sandberg har skjønt en og annen ting om å skape forhold til spillfigurer – for at du skal bry deg må du også tilbringe tid med dem.

Spillhistorien er strødd med kreasjoner som er skilt fra følelsesregisteret med pleksiglass – totalt sjelløse. «Iconoclasts» er ikke blant dem.

 

Puster liv i piksler

Det tok ikke mange minuttene før jeg ble magnetisk tiltrukket av det mystiske universet, og det tok heller ikke lang tid før pikslene på magisk vis ble som levende skapninger med mellommenneskelige relasjoner.

Rollene er ikke bare animerte mannekenger med ubetydelige funksjoner - de har personlige utfordringer, meninger og problemer – gjerne knyttet til familie. Det gir dem sårt etterlengtet personlighet.

De gir også historien en framdrift som gjør det langt mer intenst og interessant enn den kanskje ville vært om du bare oppsummerte den uten å oppleve den. Dette er et godt eksempel på hvordan en historie kan holde seg til kjente formler, men hvor summen blir noe ekstraordinært når rollegalleriet er levende og elskverdig, dialogene er velskrevet og i tillegg har ambisjoner om å formidle et budskap.

Religionskritikk ligger som et omslag rundt historien, men like mye arrogansen knyttet til egen overbevisning og manglende evne til å utfordre seg selv. Det blir aldri belærende, men klarer på smidig vis å vise flere fasetter og perspektiv.

Det hele får en kledelig dramatisk tyngde som viser narsissister og manglende empatiske evner – ikke dårlig for et «Metroidvania» med pikselgrafikk.

Tematikken høres mer kvasiintellektuell ut enn det egentlig oppleves som – det lettes naturlig av projiseringen til en fantasiverden, men heldigvis er spillskaperne mer modige enn feige. Noen dråper sosialrealisme holder i dette tilfellet bare interessenivået oppe.

 

Inspirert og renner over av overskudd

Da hjelper det også at det designmessig nesten bobler over av inspirert og kreativt design.

Nivåene briljerer med en blanding av gåtebasert plattforming og ferdighetsfingeri (TM), som når senit med akrobatisk dans i miljøet.

Det tar i bruk noen av de beste elementene fra «Metroid»-spillene – og overgår i enkelte tilfeller originalen i evnen til å overraske med nye elementer og miljøer.

Bossene er i tillegg sjeldent oppfinnsomme og utfordrer nesten alltid tilnærmingene dine.

 

Famler i blinde

Dessverre er det ikke alt som er rosenrødt.

Med ujevne mellomrom sender spillet deg på mer eller mindre lange reiser tilbake i terrenget, gjerne i blinde, på jakt etter neste steg i historien. Og på sitt verste – tilbake igjen. Dermed kan du ende opp med å tråle lange strekk for bare å finne en figur som skal si noen setninger før du kommer deg videre.

Utforskning er en stor del av spillet, men enkelte av tur-returene har vært frustrerende i jakten på progresjon, og føles som en straff du ikke fortjente og dessverre kun som et dårlig designvalg.

 

Det er ingen overdrivelse å si at det begynner å gå inflasjon i «Metroidvania»-sjangeren, men her er det gjort med så mye egenart og mesterlig håndverk at det bare er å nyte det.

Sylskarp kontroll i inspirert overskuddsdesign med overraskende fortellertekniske ambisjoner kulminerer i det jeg mistenker blir et av årets beste spill i sin sjanger. Gratulerer, spillere.

«Iconoclasts» er sluppet til Windows, Linux, PS4 (testet) og Vita.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer