(PressFire.no): El Sueño er virkelig en bedriten fyr. Den meksikanske narkobaronen har flyttet hele kartellet sitt til Bolivia, og har gjennom rå maktbruk jaget de lokale myndighetene fra store deler av landet.

Her har han skapt sin egen narkostat kalt Santa Blanca, som han styrer gjennom vold og religiøs fanatisme. Lokalbefolkningen er ufrivillig plassert i kryssilden i krigen mellom kartellet, millitærpolitistyrken Unidad, og lokale opprørere som førsøker å frigjøre landet fra begge.

Fire amerikanske spesialsoldater, eller ghosts som de kaller seg, blir så sendt til det okkuperte landet for å drive geriljakrig mot Santa Blanca. Gjennom å fjerne løytnanter i organisasjonen og stikke kjepper i hjulene for narkotikaproduksjonen hans vil de forhåpentligvis klare å destabilisere hele operasjonen.

Historien er altså ikke akkurat stor historiefortelling, men det fungerer som premiss og motivasjon for å lade riflen vår, og gå på jakt etter stereotypiske spansktalende badguys i det gigantiske og nydelige Bolivia.

Men ta med venner, fordi «Ghost Recon: Wildlands» blir et betydelig bedre spill når vi spiller sammen med andre.

 

Frihet, frihet, frihet. frihet

Den franske utvikleren Ubisoft har altså børstet støvet av sin «Ghost Recon»-serie, men denne gangen har de fjernet alle tøyler og skapt en stor åpen verden hvor vi i praksis kan gjøre akkurat som vi vil.

Der hvor tidligere spill i serien har vært en samling med oppdrag på avgrensede kart, er hele spillverdenen i «Ghost Recon: Wildlands» åpen og tilgjengelig helt fra starten av.

Nøkkelordet her er frihet. Frihet til å reise hvor du ønsker, gjøre de oppdragene og sideoppdragene du vil, og fjerne grenene i Santa Blanca-kartellet i den rekkefølgen som faller deg inn. Eller bare sose rundt og nyte denne nydelige spillverden – for Bolivia er virkelig vakkert!

Allerede når du setter dine første ben på jorden her blir du møtt med en av spillets idylliske horisonter – en langstrakt dal som er omgitt av et knippe fjelltopper som gløder i den stekende morgensolen. Du hopper så inn i en bil, og kjører gjennom noen grønne skogsområder, hvor gress, blader, rennende vann og skygger gir liv til verdenen som glir forbi deg.

Det som virkelig imponerer her er rekkevidden av det hele. Bak fjelltoppene i den første horisonten finnes det nemlig nye gigantiske områder som du kan besøke, og et utallig antall nye horisonter du kan skue utover – og de er varke hver eneste en.

Det eneste som trekker litt vekk fra opplevelsen er at særlig bygninger og byer av en eller annen grunn ser ut som flate teksturer på bakken når du med helikopter eller fly – som om du flyr over et kart i Google Earth. Dette kan ha med begrensninger i Playstation 4 å gjøre, da det kan være temmelig mange detaljer å tegne på bakken når vi flyter der flere hundre meter over bakken.

Mer pussig er derimot at noen av frisyrene du kan velge på soldaten din av en eller annen grunn ser ut som påklistret Playmobil-hår, som er kjipt med tanke på alle de titalls timene du må stirre på det kråkereiret…

 

Klisjéfest

Der hvor spillverdenen er stor og nydelig har ikke Ubisoft klart å fylle den med spennende eller interessante mennesker. Nesten alle du møter, fra den mest ubetydelige landsbyboer til sentrale mennesker i plottet er karikaturer av meksikanske og bolivianske figurer du har sett i et utall spill, filmer og tv-serier tidligere.

Bolivia har faktisk reagert sterkt på hvordan landet fremstilles i dette spillet, og det er lett å se hvorfor de er furt. Spillet skaper et klart inntrykk av at bolivianere flest er fattige, lettpåvirkelige og overtroiske kokainbønder som labber bekymringsløst rundt i fjellheimen, mens politiet og politikerne er korrupte fjols.

Santa Blanca-kartellet gjør en tilsvarende fadese med meksikanere, hvor spillet uten å vise noen form for selvironi eller selvinnsikt serverer den ene tatoverte «sicario» etter den andre. Her kan i det minste spillet unnskylde seg med at det bare er de kriminelle meksikanerne som får gjennomgå.

Til tross for dette er det likevel forfriskende å for en gangs skyld kunne kjempe mot fiender som ikke snakker russisk eller arabisk i et typisk skytespill – dette er tross alt en sjanger som lever på sine stereotype fiendebilder.

Forholdet og dynamikken mellom Santa Blanca-kartellet, det korrupte militærpolitiet Unidad og de bolivianske opprørerne står uansett sentralt i spillet, hvor vi som alle smarte imperialister selvfølgelig har alliert oss med sistnevnte. Å støtte opprørere vi ikke vet noe særlig om funket jo så bra i Syria?

Ved å klø opprørerne på ryggen gjennom å skaffe dem ressurser og gjøre små sideoppdrag for dem blir de utrustet til å være hjelpsomme for oss når vi trenger det.

Er du ålreit mot dem så stiller de opp med helikoptre og fancy kjøretøy, eller et velplassert bombeangrep over fiendene dine. Men gir du derimot litt faen i dem må du nøye deg med en sliten gammel folkevogn eller svake offroad-motorsykler.

Samtidig kan du manipulere de tre gruppene mot hverandre for egen vinning. Jeg løste for eksempel flere oppdrag ved å tirre på meg Unidad, for så å lede de inn i en eller annen Sankta Blanka-leir som trengte opprydning. Det er noe tilfredsstillende ved å se min fiendes fiende og min andre fiendes fiende meie hverandre ned mens jeg sniker meg usett forbi.

 

Ikke spill alene. Just don’t

Spillet lider derimot i kjent Ubisoft-stil av at et knippe idéer gjentas i det uendelige, hvor oppdragene i stor grad er variasjoner av «snik deg inn og drep eller kidnap person X, eller ta bilde av ett eller annet». Det er et dårlig tegn når mange av spillets hovedoppdrag føles som sideoppdrag fra lignende spill.

Det hjelper heller ikke på at de tre soldatene som hjelper deg er dumme som kneippbrød. Du har visse kommandoer du kan bruke til å styre de på, men i kampens hete er det like greit å bare la de gjøre sin egen greie og håpe på at den greien sammenfaller med det du selv har planlagt.

Samtidig er de helt ufattelig effektive skyttere – faktisk så effektive at de tar vekk en del av utfordringen ved spillet.

Lar du derimot sprell levende ekte venner fylle skoene til disse soldatene bytter «Wildlands» plutselig fra å være et generisk skytespill med en klisjéfest av en historie til å bli en til en taktisk perle av et samarbeidsspill.

En kan ligge i skjul og ta de ut med sniperrifler fra fjellsidene, en annen kan kapre et helikopter og spre død og fordervelse fra skyene, tredjemann kan snike seg inn og fjerne fiendene fra skyggene eller forskanse mens sistemann forskanser seg i en tanks og ruller inn frontdøren.

Friheten spillet gir og det at opptil fire spillere kan samarbeide gir utallige måter å få ting gjort på – bare fantasien og egenskapene til spillerne setter her grenser.

 

Våpensmed

«Wildlands» gir deg også stor frihet til å spesialisere ghost-soldaten din gjennom å låse opp forskjellige egenskaper og å velge mellom en solid samling våpen. Samtidig kan du samle deler som du bruker til å finstille på disse i Gunsmith-systemet, og slik spesialisere deg ytterligere.

Akkurat dette er ikke noe jeg personlig gidder å bruke mye tid på i slike spill. Jeg var tålelig fornøyd med MP5-geværet jeg fikk i begynnelsen, og satte etter hvert på et kikkertsikte for å gi den litt mer rekkevidde.

Men jeg kjenner nok av folk som vil elske det å kunne knote med disse våpnene, for å snekre sammen den perfekte riflen for sin spillestil.

Uansett gir dette muligheter til å koordinere soldaten din med medspillerne, slik at laget blir best mulig. De som skal gi støtte fra lang avstand bør gjerne fokusere på en sniperrifle med et godt kikkertsikte og lang rekkevidde, mens de som skal sparke inn døren og gå i nærkamp gjerne bør fokusere på maskingevær eller automatrifler.

 

«Ghost Recon: Wildlands» burde komme med et gigantisk trekantet klistremerke på coveret med skriften «har du ikke venner å spille Wildlands med, så får du ikke lov til å kjøpe dette spillet». Kanskje Ubisoft til og med burde satt foten ned under utviklingen, og fjernet alle muligheter til å spille alene?

Fordi så mye som jeg har storkost meg denne taktiske perlen av et actioneventyr sammen med kompiser og fremmede spillere i Bolivias nydelige og gigantiske åpne spillverden, så har jeg virkelig hatet å traske rundt alene med mine tre stokk dumme datastyrte lagkamerater.

«Tom Clancy’s Ghost Recon: Wildlands» er sluppet til pc, Xbox One og PS4 (testet).

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer