(PressFire.no): Noen som husker den tida da «Assassin’s Creed» skulle være en trilogi?

Ja, det begynner å bli en stund siden.

«Syndicate» er det niende spillet i rekken, uten å regne med det betydelige antallet avleggere, sidespor, plattform- og mobilspill.

 

Mye å bevise

Neste år kommer en kostbar kinofilm, som etter planen skal bli første kapittel i trilogi. Høres kjent ut.

Man kunne med rette ha beskyldt Ubisoft for å melke ihjel denne merkevaren for rundt fem spill siden, og selskapet fikk overraskende mange imot seg etter de velpubliserte tekniske problemene en del opplevde med «Unity».

Så dette er sannelig en spillserie som kjemper i motbakke, og som har mye å bevise.   

Hvis «Assassin’s Creed»-serien har noen funksjon nå, er det først og fremst som en formidler av virtuell, historisk turisme. En unik mulighet til å utforske klodens mest spennende byer mens de de sto i sentrum for hendelser som forandret historiens gang.

Fortrinnsvis mens man stikker skarpe ting i halsen på skurkepakk.

For min del kunne denne spillserien gjerne ha tatt seg noen års pause nå, frem til Oculus Rift nærmer seg fremtidsvisjonene til Abstergo-korporasjonen.

«The past is your playground». Pling.

 

Mektige London

Jeg tror de fleste av oss hadde akseptert Tempelriddernes verdensherredømme hvis de kunne gitt oss en fullt fungerende prototype av Animus Rift, men frem til det forhåpentligvis skjer må vi nøye oss med babyskrittene Ubisoft tar med sine årlige «Assassin’s Creed»-spill.

Som regel noen skritt frem, og noen tilbake.

«Syndicate» følger denne tradisjonen trofast, og drar med seg de elementene som funket best i tidligere spill mens den introduserer noen nyvinninger.

En del av dem fungerer overraskende bra, andre ikke så veldig. Den største ressursen er som vanlig selve spillverdenen: en trofast gjenskapelse av London anno 1863. En mektig metropol gjenfødt under den industrielle revolusjonen, i en konstant dragkamp mellom fortid og fremtid.

 

En annen type kamp

Vitenskapelige fremskritt og tekniske nyvinninger står i sterk kontrast til dyp fattigdom og ufattelige lidelser. Eliten skaper sine formuer mens barnearbeidere brukes som slaver i fabrikkene deres. Overklassen kjemper om makt i politikkens korridorer, mens brutale gjenger kjemper om landområder på gateplanet.

En perfekt boltreplass for tempelridderne, som har kuppet kontrollen over alle aspekter av Londons hverdagsliv. Og en like perfekt lekeplass for «Assassin’s Creed»-serien, som nå for alvor tar skrittet inn i en ny tidsepoke.

Det er her tvillingparet Evie og Jacob Fry ender opp etter en rask prolog i Croydon. Som barn av en far som var medlem av Assassin-ordenen har de vokst opp med en sterk rettferdighetssans og overlegne kampferdigheter. Deres mål er enkelt: å vinne tilbake hele London fra Tempelriddernes onde leder Crawford Starrick.

 

Slu taktikk eller stump vold

«Syndicate» gir oss for første gang (i hovedserien) sjansen til å spille som en kvinnelig hovedperson, og veksle mellom to likeverdige spillfigurer.

De er selvfølgelig utstyrt med hver sin distinkte personlighet og spillestil, selv om det ikke er like stor forskjell på dem som forventet.

Evie er den fire minutter eldre storesøsteren, som lever i tråd med faren Ethans Assassin-undervisning og anser at den beste måten å stanse tempelridderne er ved å spore opp Eden-biter.

Mer disponert for taktikk, sniking og stealthing, og mer veloverveid enn den impulsive broren.

Jacob har mindre tålmodighet med den avdøde farens livsfilosofi, og foretrekker stump vold. Hans taktikk for å gjenerobre London er å stifte den grønnkledde gategjengen The Rooks, og angripe hovedkvarterene til tempelriddernes fotsoldater på bakkeplanet: den brutale Blighters-gjengen.

Burde ikke være noen overraskelse at Jacob er best utrustet for nærkamper, og foretrekker å kaste seg inn i situasjoner fremfor å snike rundt dem.

 

Interessante hovedpersoner

Jacob og Evie har begge unike ferdigheter som utvikles gjennom spillets gang, men de fleste oppgraderingene i deres respektive «skill»-tre er identiske. Så etter noen dager spilling er de så å si jevngode når det gjelder både fighting og stealth.

Begge har sterke, distinkte personligheter, og sammen er de seriens mest interessante og sympatiske hovedpersoner siden Ezios glade dager.

Som tvillingsøsken deler de dessuten det meste: inklusive penger, oppgraderinger og erfaringspoeng. Det er fritt valg hvem av dem man spiller som mesteparten av tiden, men enkelte oppdrag er spesifikke for hver person.

 

Har Ubisoft malt seg opp i et hjørne?

Begge er dessuten utstyrt med en flunkende ny gripekrok som vesentlig forandrer hvordan man beveger seg gjennom byen. Fremfor å klatre rundt og benytte seg av tidkrevende (og tidvis upresis) parkour, kan man nå bare skyte et rep opp på takene og suse opp i løpet av noen sekunder.

Siden gatene er bredere og bygningene mer spredt kan man også skyte gripekroken mellom bygninger, og fyke mellom dem.

Dette hjelpemiddelet er ikke riktig nok til å gjøre Evie og Jacob til victoriatidens steampunk-utgaver av Lynvingen (selv om «Arkham»-serien utvilsom har vært en inspirasjon), men gripekroken forandrer flyten i spillet såpass drastisk at det er vanskelig å forestille seg fremtidige «Assassin’s Creed» uten dette essensielle hjelpemidlet.

Så det er lett å mistenke at Ubisoft har malt seg inn i et hjørne her, og er pent nødt til å forflytte fremtidige kapitler i spillserien til etter 1860-tallet.  

 

En tapt mulighet

Et annen nytt element er at bybildet er dominert av hestevogner, som man kan kapre i «GTA»-stil.

Deres konstante nærvær har gjort Londons gater litt bredere enn de var i virkeligheten, for å rydde plass til vognjaktene man tvinges til å delta i med jevne mellomrom.

Vognene er enklere å styre enn fryktet, noe som har gått grådig ut over realismen – men en form for kjøretøy er trolig en nødvendighet i en så diger by som London (landmassen er angivelig tretti prosent større enn forgjengerens indre Paris, som var svær nok i seg selv).

Det er også en fiffig idé at Fry-tvillingens hovedkvarter et damplokomotiv som konstant tøffer rundt på kartet, men litt skuffende at man ikke har noen mulighet til å oppgradere toget i tråd med tidligere hovedkvarter.

Også en tapt mulighet at toget ikke kan frakte deg til sentrale steder på kartet, og at snarveiene fortsatt er begrenset til utkiksposter som åpnes opp ved å klatre opp i kjente minnesmerker. Denne gangen med god hjelp av gripekroken.

 

Bedre sideoppdrag

Sånn ellers er det meste som før, og i sterk grad typisk «Assassin’s Creed». Man tilbringer fortsatt mye tid på å åpne skattkister, hjelpe fotgjengere, samt samle sammen «collecables» (denne gangen blant annet ølflasker, pressede blomster, spilledåser og avisutklipp).

Oppdragene har heller ikke gått igjennom noen stor evolusjon siden sist, men føles litt mer fokuserte.

Mordetterforskning er tilbake i form av de PS4-ekskulsive «Penny Dreadful»-sideoppdragene, som er en smule mer omfattende og kompliserte.

I likhet med «Unity» dukker det etter hvert opp «Helix Rift»-oppdrag som forandrer tidsperspektivet, uten at noe særlig mer bør avsløres om overraskelsene som skjuler seg der. Det «Syndicate» gjør bedre enn de fleste forgjengerne er å få alle disse sidehistoriene til å føles som en bedre integrert del av helheten, og som en viktig del av frigjøringen av London.

Oppgraderingssystemet er nærmere et rollespill enn noensinne, og «Syndicate» har funnet en bra balanse mellom belønning, motivasjon og økende vanskelighetsgrad.

Det er en klarere progresjon her, og mindre fyllstoff – mye fordi historiekampanjen er så målorientert. Men måten man ellers frigir Londons bydeler og tar over kartet består i stor grad av variasjoner rundt samme tema. Man kidnapper tempelriddere og rensker Blighter-gjengens hovedkvarterer for medlemmer på omtrent samme måte som Ezio i sin tid kuppet kontrollen over Firenze.

 

«Sherlock»- og Scorsese-inspirasjon

Historieoppdragene er naturligvis bygget rundt kjente landemerker som Themsen, Big Ben, Buckingham Palace og Tower of London, møysommelig gjenskapt med den detaljrikedomen vi har kommet til å forvente. «Syndicate» har noen røde tråder knyttet opp mot tidligere kapitler i «Assassin’s Creed»-sagaen, men føles mer frittstående og er ikke så opptatt av den kompliserte mytologien som er bygget opp i serien.

Til tross for de grimme omgivelsene har «Syndicate» en lystigere og mer bekymringsfri attityde, mer i tråd med Ezios eventyr i renessansetiden – og som ser ut til å ha trukket mye inspirasjon fra Guy Ritchies «Sherlock Holmes»-filmer, og Martin Scoreses «Gangs of New York».

Mens «Unity» holdt seg på lag med overklassen og aristokratiet i revolusjonstidens Paris, er Fry-tvillingene på lag med underklassen i London. De bekjemper kyniske fabrikkeiere som benytter barnearbeidere, løser mordgåter i slumstrøkene og står stødig på arbeidernes side.

Som Jacob sier på et punkt: «Å stjele fra de rike er en forbrytelse. Å stjele fra de fattige er kapitalisme».

Kanskje ikke så rart at tvillingene etter hvert blir kompis med selveste Karl Marx.

 

Kjente pionerer

Det er også interessant at folkene Evie og Jacob møter på sin vei alle på sitt vis representerer fremtiden. Charles Darwin kjemper mot fiender som prøver å sverte hans evolusjonsteori, Alexander Graham Bell mot tempelriddere som prøver å sabotere hans nye telegraflinje.

Politietterforskeren Frederick Abberline er en sterk kontrast til de enfoldige, udugelige og tidvis korrupte konstablene som dominerer London (han vil vende tilbake i den fremtidige DLC-utvidelsen som tar for seg jakten på Jack the Ripper).

Florence Nightingale representerer pionerne som la grunnlaget for den moderne legekunsten, mens forfatteren Charles Dickens leder skepsissamfunnet «The Ghost Club» – som kjemper mot overtro, kvakksalvere og åndelige sjarlataner.

Rasjonalisten Dickens byr også på de kuleste sideoppdragene i «Syndicate», der man blant annet jakter på kultmedlemmer i djevelmasker, demonbesatte tyver og besøker et spøkelseshus.

Jeg hadde gladelig spilt et helt spilt der man løser overnaturlige mysterier sammen med Dickens.

 

Mer brutalt

Det bør også nevnes at kampsystemet i «Syndicate» er betydelig raskere, smidigere og mer strømlinjeformet enn tidligere. Vanskelighetsgrader er senket flere hakk, muligens mest fordi slåssingen nå føles mer som en mer brutal utgave av den vi kjenner godt fra «Arkham»-serien.

En klar forbedring!

En del hjelpemidler fra tidligere spill i serien er fraværende, men tvillingene er til gjengjeld utstyrt med kniver, slåsshansker og sverd-stokker som byr på noen utsøkt voldsomme «finishing moves».

Undertegnede har tilbragt uforholdsmessig mye tid på å jakte etter eventuelle tekniske problemer, med kontroversene rundt «Unity» friskt i minne.

Ubisoft har åpenbart gjort et krafttak for å forhindre en reprisesending på det PR-marerittet. Så langt jeg kan se er «Syndicate» fri for flådde fjes og bugs som ødelegger spillet – men på den annen side opplevde jeg personlig heller ikke så mye sånt med «Unity».

Det vil likevel være en overdrivelse å si at Ubisoft har luket bort all grums: løper du litt for fort rundt et hjørne kan du risikere å se fotgjengere som suser mot bakken i en forrykende fart, før de setter seg ned som om ingenting har skjedd.

Rir du fort gjennom gatene vil du oppdage mye pop-in, og ved ett tilfelle fryste Jacob seg fast i bakken, og nektet plent å røre seg en millimeter før jeg startet oppdraget på nytt.

Dette er imidlertid sånt jeg har opplevd i hvert bidige «Assassin’s Creed»-spill, og som neppe vil forsvinne i overskuelig fremtid.

 

På grensen til defensivt

Ubisoft Quebec har jobbet med «Syndicate» i nærmere tre år, men det føles fortsatt som om mange av designavgjørelsene ble tatt i skyggen av kontroversene rundt «Unity». En stund tilbake introduserte Ubisoft en opsjon der vi fikk sjansen til å gradere de forskjellige oppdragene, for å understreke hvor opptatt de er av tilbakemeldinger fra spillerne.

«Syndicate» ser ut til å være preget av sånne tilbakemeldinger, og føles på grensen til defensiv.

«Dere vil på liv og død ha en kvinnelig spillfigur i hovedserien? Værsågod, her er hun – og for sikkerhets skyld er hun mye kulere enn broren sin!». «Misfornøyd med samarbeidsmodusen i «Unity»? Da kutter vi ut hele greia!». «Ikke interessert i flerspiller? Ok, da kutter vi den ut!» «Synes du det var et plagsomt klønete å låse opp skattkister med hjelp av en egen app? Vi skjønner, og avlyser hele companion-appen i år». «Lei av de poengløse kapitlene som utspiller seg i nåtid? Greit, vi kutter ned på dem til et nødvendig minimum». «Begynner å bli litt lei av å klatre opp bygninger? Ingen fare, her er en gripekrok!»

«Hater du mikrotransaksjoner? Vel…øh, synd. For vi er fortsatt sentralstyrt av grådige finansfolk som er ute etter pengene dine».

Så ja, mikrotransaksjoner er fortsatt med, men bare for å kjøpe raske snarveier til det du med litt tålmodighet allikevel låser opp i løpet av spillets gang. Totalt unødig og ikke så rent lite provoserende, men heldigvis ikke noe vi behøver å forholde oss til med noe annet enn vag irritasjon.

 

Hvorfor uteblir entusiasmen?

Likevel sånne ting som gjør at folk får et antagonistisk forhold til Ubisoft.

For mange vil nok ikke det faktum at «Syndicate» er en skikkelig solid spillopplevelse spille like stor rolle som det faktum at Ubisoft har senket verdien på hele serien ved å overlesse markedet med så mange spill.

Til tross for alle disse brukervennlige justeringene ser Ubisoft ut til å ha glemt det viktigste: at det vi mest av alt vil er å bli overrasket. Man blir liksom ikke helt ferdig med det forrige spillet før et nytt dukker opp, og vi får aldri sjansen til å savne serien.

Så selv de av oss som i utgangspunktet virkelig har sansen for «Assassin’s Creed» kan unnskyldes for å mangle den helt store entusiasmen denne gangen.

 

«Syndicate» introduserer tilstrekkelig med nye elementer til å legitimere en utgivelse, men etter ni spill kan selv de av oss som elsker denne serien unnskyldes for å mangle den helt store entusiasmen.

Dette er et skikkelig bra «Assassin’s Creed»-spill, absolutt – ved siden av «Black Flag» trolig de beste på mange år. Men i sterk grad enda mer av det samme, og det serien trenger nå er en helt ny retning. 

NB! «Assassin’s Creed Syndicate» er utgitt til PlayStatio 4 (testet) og Xbox One. PC-slippet skjer 19. november.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer