(PressFire.no): På spillmessa GamesCom i Köln i fjor var jeg invitert inn for å ta en liten kikk på det nyeste «Aliens»-spillet.
Et spill som har vært i utvikling av Gearbox Software i fem-seks år, og som endelig begynte å ta form.
Vi fikk riktignok bare se noen minutter med spilling, som på mystisk vis ikke så ut til å være kontrollert av han som stod og trykte på kontrolleren.
Demoen så rett og slett dørgende kjedelig ut, men etter den var over og Gearbox-logoen rullet over skjermen skjedde det noe fantastisk:
I et rom med fire-fem journalister og to utviklere brøt det plutselig ut en vanvittig applaus fra høyttalerne. Samtidig begynte utviklerne å slå hendene sammen og juble.
Det er uten tvil det kleineste øyeblikket jeg har opplevd på mine mange turer rundt om for å sjekke spill, og jeg møtte blikket til de andre i rommet med en frustrerende flauhet. De så alle rett ned i gulvet.
Lista var lagt.
Hva skjedde?
Selv med en list som ligger støpt ned i kjellergulvet makter faktisk ikke «Aliens: Colonial Marines» å komme seg over den.
Spillet starter idét du skal borde skipet til den etter hvert så berømte gjengen fra andrefilmen (forøvrig min favoritt i serien). Ikke dumt som utgangspunkt, men spillet prøver så innmari å spille på nostalgistrengene fra første stund.
Utviklerne har med null kritisk sans gått inn for å trykke «Aliens»-lisensen så langt opp i trynet på deg som mulig.
Dette betyr at du får oppleve oppgulp av mange situasjonene vi elsker fra filmene. Problemet er at disse aldri er ilagt noe omtanke, og dermed mister all effekt (eller er over på kort tid).
Den største idiotien kom da jeg satte ut to automatiske turrets for å bekjempe en innkommende sverm av aliens. Problemet er at det faktisk ikke kom noen – og sekvensen var over før den startet.
Jeg er utrolig spent på hva de mente skulle skje der.
Forglemmelig
Jeg tror kanskje det tristeste med spillet er at det ikke er så mye å si om det. Vi får servert et spill så forglemmelig at jeg tok meg selv i å tenke på klesvasken bare en halvtime inn.
En annen ting som skjer alt for raskt er at du møter de faktiske Aliens-ene, eller Xenomorphs-ene om du vil.
Det er null oppbygging til det første møtet, og den ikoniske scanneren der livsformer blipper og blopper mot deg er totalt unødvendig ettersom det bare er action hele tiden.
«ZombiU» greide jobben med å lage en «Aliens»-homasj bedre med sin mer sparsomme bruk av fiender og en skanner du konstant måtte sjekke for fiender – et saftig ballespark til utviklerne her, altså.
Aliens-ene kommer løpende mot deg i hopetall. Det er aldri et rolig øyeblikk som kan fange noe av spenningen fra den første filmen. For en total skivebom. Det kunne med den største enkelhet blitt lagt inn skumle elementer, men det makter ikke utviklerne.
At det hele er sørpestygt hjelper ikke. Både områder, folk og fe ser ut som et tidlig år 2000-spill, noe som trekker ned den allerede stakkarslige stemningen til uante dybder. Også har ikke utviklerne skamvett til annet enn å repetere områder til det kjedsommelige.
Av en eller annen grunn er også tekst i spillet, ikoner og alt mulig annet helt umulig å lese eller skjønne hva skal være. Selv på min seksti-tommers-TV, var det klin umulig å skjønne noe av mikroskopiske symboler som skulle forestille forskjellige våpen og ammo (som det ligger bøttevis av overalt).
Korridorskyting har aldri vært så tamt før, selv om plasmariflen høres helt lik ut som i filmene (deilig, med andre ord!).
Dumme nek
Når en tror at det kanskje skal bli litt mer interessant, skjer det noe håpløst: Rimelig snart inn i spillet blir det ikke bare xenomorphs du skal ta av dage.
En liten hær med identiske soldater kommer plutselig med, og spillet går etter hvert over til å bare handle om å skyte disse.
Du spiller plutselig en tarvelig «Call of Duty»-klone satt til verdensrommet, med lasersikte og levelsystem. NEI NEI NEI!
«Flank that target», roper de anonyme soldatene og løper midt på pistolmunningen min. Poffpoff. De gir nesten ingen motstand, og oppfører seg som hodeløse høns.
Etter én time har du sett alt spillet har å tilby. De neste fire-fem det tar å runde det går med på repeterende korridoraction med null substans.
Spillet «krydrer» med en hysterisk sekvens i det som minner om en kloakk, der du skal snike deg forbi aliens av ymse slag. Det fungerer rett og slett ikke, og jeg måtte starte på nytt flere ganger bare for å komme meg forbi en eksploderende variant av romvesenene som på mystisk vis kom løpende mot meg gjennom en vegg.
Fnisbart elendige fiender
Her kan jeg for så vidt snakke litt om selve aliens-ene, som er et kapittel i seg selv:
De kommer ganske enkelt med den verste intelligensen jeg har sett på lenge, og det virker som de er programmert til å ta den vanskeligste veien mot deg til enhver tid.
Så lenge det er en vegg i nærheten MÅ de kravle på den, selv om noen står og pumper de full av bly rett foran de. Og det trenger ikke være en vanlig vegg, heller – så lenge det er noe spillet har betegnet som en overflate, så er det nok.
Det vil si at de like pent klatrer på usynlige vegger (ment for å holde spilleren unna dødelige hopp), bokser, tønner og roterende objekter. Er det noe som i utviklerverktøyene definert som en overflate, da skal det klatres på. Jeg har sett flere aliens som har reist seg opp og vandret mot meg, opp-ned i taket!
For ja, de reiser seg også opp på to bein og går mot deg med de styggeste animasjonene jeg har sett, og med sine små T-rex-armer stikkende ut foran seg.
Noe moro multiplayer
Spillet er overstrødd av uferdig arbeid, som at det ikke finnes kollisjonsdetektering mellom figurene (du kan vandre gjennom alle), at animasjoner smelter sammen (jeg har sett to personer kutte opp den samme døra – samtidig som jeg gjorde det), at aliens har vandret gjennom vegger og at dører ikke åpner seg når de skal.
De livløse uttrykkene til dine medsoldater får meg til å grøsse når munnene mekanisk durer opp og ned under «historien» spillet prøver å fortelle.
Det er så langt ned i uncanny valley at jeg får frysninger. Og når snakkingen opphører, løper de alle sammen gjennom hverandre eller flagrer gjennom vegger og gulv. Realisme!
Det er en noe bedre multiplayer lagt inn, der du kan spille «Team Deathmatch» eller «Free for All» mot andre. Disse modusene er bare en forlengelse av lidelsen du utsetter deg for i singleplayeren, med et enda større fokus på å etterape «Call of Duty» - og dermed enda større fallhøyde.
Men så har du «Survival»-modusen:
Den er også knabbet fra andre spill, men det å være én av fire marinegaster som skal prøve å overleve i en gruppe mot fire spillerstyrte aliens, er faktisk ganske gøy. Mitt største problem på PS3-versjonen var at jeg var den eneste som hadde headset og kunne kommunisere med de jeg spilte med, men ellers var det levbart - og verd å ta en del runder i.
Hadde det bare vært litt mer futt i spillmotoren, slik at det hadde vært gøy å faktisk skyte folk …
Seks år tok det å lage dette, noe som i ren spilletid betyr at utviklerne brukte over et år per time med spilling du får ut av det. For en skandale!
Ikke bare driter de over de gamle «Alien»-filmene så mye at «Resurrection» blir en nydelig romsaga i forhold, men de har sannelig ikke greid å snekre et fungerende spill inni grøten av gulp, syre og fjesklemmere.
Det er slett arbeid. Nuke it from orbit!
NB! Spillet er lansert til PlayStation 3, Xbox 360 og Pc. En Wii U-versjon skal komme ut litt senere.
