Yakuza 3

Moden fortelling med underutviklet spillmekanikk.

Team CS1 og Amusement Vision står bak en rekke spill med handling sentrert rundt den organiserte kriminaliteten i Japan.

«Yakuza» er faktisk en av få serier som beholder originalspråket sitt tross en europeisk utgivelse, noe som utvilsomt fungerer i spillets favør når noe annet ville krenket eller vært et kompromiss for hva de kulturelle tonene serien angår.

Noe som sannsynligvis også er grunnen til hvorfor serien i stor grad har blitt oversett av det vestlige markedet.

MANNETÅRER OG TATOVERINGER

«Yakuza 3» forteller en historie om den innflytelsesrike yakuza-virksomheten i Japan – nærmere bestemt de ustabile og turbulente familiene i Trojo-klanen.

Hovedpersonen er nok en gang Kazuma Kiryu, tidligere overhode for klanen, nå selvpermittert.

Med sin tidligere klan på vippen til å implodere blir han imidlertid tilbakekalt som motvekt for å utligne den bristende organisasjonen, en rolle han må balansere mot sitt nye, fredlige liv som ledsager for et barnehjem.

Mye av handlingen tar utgangspunkt i akkurat denne personlige situasjonen, samt utviklingen av forholdene og motsetningene Kazuma må ta stilling til som forbilde for to fundamentalt forskjellige miljøer.

Protagonistens beinharde dyd og moralske standhaftighet må også trekkes fram som et høydepunkt i fortellingen, der Kazumas sans for rettferdighet nærmest fremstiller han som en karikatur i kontrast med den korrupte og grådige politikken, men som også gir ham både dybde og moralske tangenter i et følelsesregister.

Men skyggefulle figurer fra fortiden dukker opp, plottet tar noen uventede krumspring og personlige agendaer blir mer diffuse. Situasjonene skaper mildt sagt en del forviklinger for de involverte partene.

Motivene følger det en hver god mafia- eller yakuzafilm innebefatter, med et medfølgende plott som trekker fram både profesjonelle og personlige sider i rollefigurer.

Som med de tidligere spillene eksemplifiserer «Yakuza 3» alt det man kunne ønske av en god, følelsesladet fortelling; samtidig som et fenomenalt og levende galleri av personligheter setter liv og sjel i produksjonen.

Tragedie, intriger, grådighet, vennskap og hevn – spillet er et utrolig godt eksempel på hvordan det skal gjøres i forhold til å dra spilleren inn i et spennende emosjonelt univers. Det er litt synd av selve spillmekanikken ikke helt klarer å holde følge.

HUMOR OG SPENNING

For et spill med såpass mye på hjertet er det samtidig litt dumt at ikke mer blir formidlet via stemmedialog.

I tråd med japanske rollespill går mye gjennom snakkebobler – selv bakgrunnsstøyet fra de forbipasserende massene i Japans gater.

Det kan også være et tegn på overflødighet, noe «Yakuza 3» virker besatt på å synliggjøre ved å sysselsette deg med sideoppdrag, småspill, personlige tjenester og egentlig alt mulig annet enn det faktiske målet i historien.

Men snakkebobler er ikke det eneste «Yakuza 3» har til felles med rollespill. Hele spillets struktur er i essens en serie med kamper og oppdrag belønnet med erfaringspoeng og utspilt gjennom noen særdeles lite intuitive og rotete distrikter i Japan.

Administrasjon av utstyr, helse og nivåer føles også unektelig unødvendig og forvirrende, og gir aldri det helt store utslaget. Det er litt rart at det er lagt så mye vekt på dette, når de mer sentrale mekanikkene kanskje heller kunne trengt en revisjon.

Morsomt nok spiller de notoriske tilfeldige sammenstøtene på en god del humor for å gjøre opp for deres relativt ubetydelige funksjon. Barske mannfolk angriper deg konstant og uanmeldt på gata; fryktelig provosert og fornærmet av ditt nærvær, din klesstil eller din mangel på respekt.

Men humor er kanskje aller mest markant i de absurde og hysteriske scenarioene du blir tipset om, som i tillegg virker som metaforisk inspirasjon til nye kampteknikker og knep.

Det hele ender som regel med en kort nevekamp i en eller annen bakgate – etterfulgt av et iherdig ønske om at kampsystemet kanskje skjuler noe mer bak de brutale og visuelle voldshandlingene.

SLÅ – SLÅ – SLÅ – SPARK

Uavhengig hvor kampingen foregår og hvem de innebærer er det nemlig akkurat dette som er «Yakuza 3» sin største blemme på et ellers kreativt og morsomt resymé.

4A Games har uten hell prøvd å oppdatere de gamle «Double Dragon»- og «Streets of Rage»-spillene til full 3D – uten egentlig å optimalisere eller mestre bruken i forhold til den nye dimensjonen med muligheter.

Slag og spark kan enkelt kjedes sammen i lengre angrep mens møblement, verktøy, sykler og hva enn du til en viss grad måtte finne i omgivelsene fungerer som improviserte våpen.

Men til tross for en rekke teknikker under beltet er det aldri nok variasjon å meske seg med. Selv med tilgang til å lære nye knep føles systemet ytterst lite fleksibelt og svært flatt og uten noen form for lærekurve eller progresjon. På toppen av det hele har du aldri noe god oversikt over de begrensede områdene du sloss i.

Kameraet må roteres manuelt skal du ha noe form for kontroll, og når du i tillegg må blokkere angrep og fokusere på fiender blir utførelsen unødvendig knotete.

Til tross for det upresise systemet vil slag eller spark treffe noe før eller siden; som med muligheten du har til å eksperimentere med de kontekstavhengige slagvåpnene blir den reddende faktoren.

Det er synd å måtte si det, men du føler aldri noe form for virkelig vekst; verken i Kazuma eller din egen beherskelse av systemet. Det eneste som til slutt ender med å dytte deg videre er selve plottet og en rekke vanedannende, men urelaterte ekstraoppgaver.

Filmsekvenser står ellers for alt av fremdrift i historien; alle relativt tunge på dialog og referanser. Kjenner du til de tidligere spillene i serien – eventuelt noe fra Hideo Kojima – vet du nøyaktig hva du kan belage deg på her i form av lengde og format.

Er du ikke kjent med serien fra før har også utviklerne heldigvis prøvd etter beste evne å gjøre opplevelsen tilgjengelig for et nytt publikum ved å inkludere et par saftige filmatiserte tilbakeblikk på de tidligere spillene i serien.

Men å sammenligne spillet med «God Hand» eller en typisk brawler av lignende sort, ville være å overvurdere spilldesignet voldsomt. Dette er mer en overfladisk slagsmålsimulator – noe som fungerer i kontekst med historien, men ikke mye annet.

Når dette er sagt er det ikke disse kampene «Yakuza 3» vinner på, men heller det brede spekteret av underholdene krimskrams på siog ikke minst den engasjerende fortellingen som holder deg klistrer til kontrollen allerede fra starten.

PS: «Yakuza 3» er lansert til PlayStation 3.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3