Det er fristende å bruke ord som større, mer og bedre når en skal anmelde «God of War III». Så lett er det dessverre ikke.
Det ironiske er at det faktisk er større, mer og bedre. Men det bygges på ingen måte noen nye veier – faktisk kan du så å si bare plukke det opp og spille det som du har spilt alle de andre spillene, med nesten samme kampteknikk og nesten identisk spillmekanikk.
Fordelen er at det er fullstendig smertefritt å begynne, mens ulempen er impotens på innovasjon og evne til å overraske.
Allikevel er siste og avsluttende kapittel i God of War-serien selve definisjonen på episk.
DET ER STØRRELSEN SOM TELLER
Men «God of War III» er heldigvis så smekkfull av intense og storslåtte kampscener at du glemmer å trekke pusten.
For et trent øye er det lett å spore inspirasjon fra «Shadow of the Colossus» idét du klatrer på Titaner i jakten på Zevs og den ultimate hevnen. Det er også mulig å se inspirasjon fra «Echochrome» i en gåte.
Titaner spiller en stor rolle både i historien, men også for de dynamiske omgivelsene. Og det blir fort spektakulært når Kratos kjemper mot guder fra overflaten på de gigantiske Titanene som klatrer fjellveggen mot Olympus.
Dette gir spillet en fantastisk følelse av størrelse og levende omgivelser.
Samtidig er omgivelsene så godt laget med tanke på design, bruk av effekter, detaljer, lys og farger at det ikke kan beskrives som annet enn storslått.
Kratos er også uhyre godt detaljert, hvor selv porene i huden hans er tydelige. Detaljerikdommen kommer også volden til gode – for her spares det ikke på noe. Blodet spruter og innvoller flyter ut fra nyspretta fiender.
Kratos er mer nådeløs enn noensinne og effekten er tydeligere enn noen gang – kameravinkler brukes også noen ganger for å fremheve den ekstreme volden. Blant annet fra øynene til offeret.
SMAKEN DU KJENNER
Det har aldri vært noen tvil om at God of War-universet spekulerer i vold og sex, og den siste iterasjonen er intet unntak.
Det beryktede sex-minispillet er tilbake, hvor Kratos' libido blir satt på prøve av Afrodite. Akkompagnert av to sprengkåte lesber som tilskuere.
Denne gangen er det ikke et skjult minispill heller, men obligatorisk for fremgangen i spillet. Men før du avbestiller abonnementet ditt på Club Jenna er på på sin plass å påpeke at det aldri vises sex. Du får se pupper med symfonien av stønnende kvinner.
Men selv om spillmekanikken er av velkjent smak, er rytmen i spillet bedre, noe som gjør at historien også blir tydeligere.
Historien er nok ikke mat for greske filosofer, men den oppleves smartere enn de tidligere spillene og har tydeligere biroller.
Den usedvanlig gode surroundlyden hjelper også rollegalleriet, for stemmene passer ekstremt godt til munnbevegelsene og dype stemmer runget så klokkeklart i bassen at jeg kjente det i mellomgulvet.
Spillmekanikken har denne gangen også en tydeligere motivasjonsformel, slik vi kjenner den fra Metroidvania-sjangeren. Nytt utstyr blir delt på godt planlagte tidspunkter, slik at balansen for styrke kontra motstandere nesten konstant er i senit.
De største slåsskjempene er også et punkt hvor utviklerne briljerer på – noen av dem er rett og slett briljante og har en kalkulert og intelligent vanskelighetsgrad som ikke gjør det for lett, men heller ikke så vanskelig at mestringsfølelsen knekkes i ryggraden.
Sammenlignet med «Darksiders» vil jeg si at «God of War III» er et langt bedre produkt i ferdig form, mens «Darksiders» har noen gode, men ikke like godt gjennomførte idéer. I forhold til God of War-klonen «Dante’s Inferno» er dette noen hesthoder foran i ren teknikk. Men ikke bare er grafikken en halv konsollgenerasjon foran, spillmekanisk er håndverket også av en høyere klasse hvor rytme, variasjon og engasjement bare er bedre.
Teknisk sett er «God of War III» nok en gang kongen på haugen. Det imponerer på samtlige punkter og jeg kommer bare på «Uncharted 2: Among Thieves» som kan vippe det av pinnen.
Samtidig er det så helstøpt som ferdig produkt at det er lett å stemple andre utviklere som slurvete. Kampsystemet er lynkjapt samtidig som det har rom for å tilpasse det til sin egen teknikk slik vi kjenner det fra de andre spillene i serien.
Og det er nettopp dét da, «God of War III» overrasker dessverre aldri før ørlite grann på slutten. Jeg får nesten inntrykk av at utvikleren ikke våger seg ut på ulendt terreng, eller at de ikke makter å innovere. Det er ikke det at utviklerne mangler ambisjoner, det virker bare som at de ikke våger å rote med en bevist suksessformel.
Et toegget sverd det der - det blir mer av det samme i ny drakt, men når drakten er så vakker som dette så er det bare å nyte hvert sekund.
Selv biff blir kjedelig om du spiser det hver dag. Heldigvis er biffen fremdeles veldig blodig, saftig og mør, men allikevel «bare» biff.
PS: «God of War III» slippes 17. mars og er eksklusivt for PlayStation 3.
