The Masterplan

Det burde finnes flere spill som dette.

(PressFire.no): Det er merkelig at det ikke finnes flere gode, formaste konkurrenter til det finskproduserte «The Masterplan».

En del finnes jo; men likevel for få.

Man kan – nesten uten forbehold – anta at et ovenfra- og ned taktikkspill der man med list og stil skal rane banker, kasinoer og mafiahus er nødt til å bli bra; i det minste mer underholdende enn for eksempel tilsvarende «heists» i «Grand Theft Auto V».

Nixon er nemisis

Det er med andre ord egentlig duket for en sjanger som burde vært stor og utprøvd, med innslag i alle fasonger og størrelsesordener, slik det for eksempel er med sjangre som klassiske slossespill og tårnforsvar.

Det er noe selvsagt engasjerende med prospektet om et smart bankranerspill. Passende nok inntar «The Masterplan» markedet i snedig 70-talls tegneseriestil, hvor selveste president Nixon er spillets overordnede skurk, og gullet i Fort Knox er den begjærte førstepremien.

Etter boka

«The Masterplan» er et klassisk skoleeksempel på sin sjanger. Et skjermbilde kan fortelle ganske nøyaktig hva spillet går ut på, og hvordan det utspilles.

Du kontrollerer en liten bande lovløse vinningskriminelle som sniker inn i bygninger, peker med pistoler, ødelegger sikringer, slår av overvåkningskameraer, stjeler nøkler og åpner hvelv.

Alt skal times og tilrettelegges nøye, hvor én holder vakta i sjakk mens den andre fikler med sikringene, den tredje passer døra og den fjerde fikser nøkler og forkledninger.

Grensesnittet kan i første omgang kan likne krigespill som «Frozen Synapse».

Hva vil skje om to sekunder?

Jeg koser meg glugg med å tenke nøye gjennom hvor skurker, vakter og sivile er plassert i et rom, hvem de ser på, hvilket våpen de peker med og hva som kommer til å skje om to sekunder, og koordinere hårfint deretter.

Til enhver tid kan spillet (nesten) pauses med spaceknappen, og situasjoner kan håndteres glatt eller kaotisk.

Det er med kløkt og tålmodighet man spiller dette spillet. Som i filmen «Ocean's Eleven» skal tyverier utføres uten vaktenes og sjefenes viten, og med minst mulig voldelige konfrontasjoner.

Reven 

I det hele er den viktigste tilfredsstillelsen jeg føler i «The Masterplan» en enkel en. Jeg føler meg lur som en rev når vaktene er fratatt nøklene sine og sitter innelåst i et tomt bankhvelv mens intetanende kunder, sivilie og andre vandrer rundt med daglige gjøremål.

Noe spillet imidlertid ikke gjør, er å overraske. Stort sett er «The Masterplan» akkurat dét det sier det skal være – intet mer, intet mindre.

Heller ikke åpner det særlig for forskjellige måter å spille på, eller legger opp til spesielt kreative løsninger.

Sånn sett har spillet en lineær struktur, på samme måte som et gammeldags puzzlespill der alle baner har en optimal løsning, som spilleren skal forske seg fram til.

Alt i alt er jeg mektig underholdt av «The Masterplan». Spillet er ikke bare en formfast utførelse av en underrepresentert sjanger. Det er også svingende stilig i utseende og framtoning, og hakket vanskeligere enn det absolutt må være.

Og selv om det finnes fasitsvar i enhver situasjon, er veien dit alltid fornøyelig. En god, klassisk opplevelse kan være vel så bra som en moderne nyvinning, om ikke annet så for å skape den forventningen vi vet vil brytes ved en annen anledning.

NB! «The Masterplan» er lansert til Windows-pc.

Oppsummering
Positivt
Smart taktisk gameplay, med heists slik heists skal være. Stilig uttrykk, 70-talls noir og tegneseriegrafikk.
Negativt
Overrasker sjelden, hverken i form eller innhold.
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3