(PressFire.no): «Halo: Spartan Strike» er et spill som er i den litt uheldige posisjonen at det finner sted i «Halo»-universet, men ikke får lov å fortelle en historie som beveger plottet videre i noen særlig grad.

Sannsynligvis fordi det bare er en avlegger, og at utgiverne ikke ønsker å fremmedgjøre kjernepublikumet som kun ønsker å forholde seg til hovedspillene i serien.

Det må derfor prøve å gjøre seg gjeldende ene og alene på egen spillbarhet, samtidig som det likevel må opprettholde konvensjoner fra sin mer profilerte moderserie.

 

Identitetskrise

Problemet med «Spartan Strike» blir derfor at det aldri klarer å finne sin egen identitet eller helt bestemme seg for hva det det vil være.

Det prøver både å være et twin-stick skytespill og «Halo», men til tross for at det inneholder elementer fra begge spilltypene, har det ikke klart å få disse elementene til å flyte eller fungere like godt som de gjør i sine opprinnelige kontekster og spillet blir dermed mindre enn summen av sine enkelte bestanddeler.

Det man har tatt fra «Halo» er våpenarsenalet, kjøretøyene, de forskjellige fiendetypene, viktigheten av skjold og å gjemme seg bak vegger, samt at man som regel ikke er helt alene på oppdrag men ofte støttes opp av vennlige militærstyrker.

Men siden spillet foregår i et fugleperspektiv kommer man aldri nært nok innpå noen av aktørene til at spillet får formidlet personligheten til noen av «Halo»-universet sine i utgangspunktet relativt fargerike beboere.

Resultatet er at verken trefninger med fiendtlige tropper, som er store og skremmende, blir særlig skremmende eller at humoristiske sekvenser blir særlig morsomme.

 

Ingen har noe å tape

I tillegg er fortellingen av en form der ingen av hovedpersonene har noe å hverken vinne eller tape, ettersom handlingen utspiller seg utelukkende i en såkalt kampsimulator for opplæring av rekrutter, der utfallet av scenariene allerede er kjent på forhånd.

Man får dermed heller ikke følelsen av å være del av de typisk litt mer storslåtte dimensjonerte fortellingene som serien ellers er kjent for.

Det lille som er inkorporert fra twin-stick skytespill er at det er skyting, og at dette gjøres med to stikker.

Det som imidlertid ikke er tatt med av sjangerens kjennemerker er det overveldende antallet fiender man må takle samtidig, hovedgrunnen til at man trenger å kunne bruke hver sin stikke til å skyte og bevege seg med.

Så istedenfor massevis med smidige fiender som drepes med ett skudd, men som også kan ta ut spilleren like enkelt, har man et mye mer beskjedent antall fiender som tåler flere treff slik at man får en unnskyldning til å telle kuler og bruke «Halo»-serien sine mange våpen med forskjellig slagkraft.

 

Vannet ut

Og når spilleren selv tåler å skytes masse på, så lenge man kommer seg ut av ildsonen med jevne mellomrom slik at skjoldet kan regenerere, blir den hektiske nerven som er selve essensen av twin-stick sjangeren vannet ut i så stor grad at den praktisk talt blir borte.

Man kan til en viss grad modifisere spillets parametere ved å sette såkalte «skulls» i begynnelsen av et oppdrag, som gjør at man kan pålegge seg selv handikapp som gjør spillet vanskeligere.

Ironisk nok er den eneste grunnen til å gjøre dette at man blir belønnet med poeng, som man igjen kan bruke på utstyr i begynnelsen av et oppdrag for å gjøre spillet lettere.

 

«Halo: Spartan Strike» er derfor ganske kjedelig. Det er imidlertid ikke direkte dårlig, det er bare ikke spesielt bra heller.

Men det er også pent, velprodusert og på mange måter ganske godt håndverk, og i tillegg koster det ikke akkurat skjorta. Men det hjelper lite når selve grunnmekanikken er såpass uengasjerende.

Dette forsterkes ytterligere av at scenariene er tungt scriptet, til tross for at de egentlig ikke har noe interessant å fortelle, og at stemmeskuespillet høres ut som det er spilt inn av skuespillere som kjedet seg akkurat like mye med spillet som jeg gjorde.

NB! Spillet er lansert til pc, iOS- og Windows-mobiler. Vi spilte det på en pc.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer