(PressFire.no): «Civilization» er uten tvil det mest anerkjente navnet innenfor den såkalte 4X-sjangeren (eXplore, eXpand, eXploit, eXterminate).

Men til tross for at jeg elsker denne typen spill har jeg aldri klart å fordype meg skikkelig i de tidligere «Civilization»-utgivelsene.

Det er hovedsakelig fordi jeg syntes underholdningsverdien i et spill ofte synker jo mer handlingen nærmer seg virkeligheten vi faktisk bor i.

Dessuten blir innlevelsen litt svekket når man som virtuell krigsherre i oldtidens Hellas plutselig møter på George Washington – komplett med teit hvit parykk og nikkers, og han har en hær bestående av lettkledde villmenn bevæpnet med skarpe pinner.

 

Står støtt på «Civilization»-fundamentet

I «Beyond Earth» unngår man imidlertid helt denne typen problematikk ettersom handlingen foregår i en fremtid hvor hovedpersonene er fiktive og teknologien stort sett består av ting som ikke er oppfunnet enda.

«Beyond Earth» følger i fotsporene til «Alpha Centauri» fra 1999, et av de tidlige spillene Sid Meier og kompani ga ut etter at de forlot Microprose for å starte selskapet Firaxis.

Man tar rollen som en av lederne for en allianse av nasjoner og forretningskonglomerat som på grunn av overbefolkning på jorda har pakket snippsekken og dratt på tur ut i verdensrommet for å overbefolke en ny planet.

«Beyond Earth» bygger videre på det relativt lettforståelige og strømlinjede fundamentet fra «Civilization V», så spillmekanikken er grei skuring å komme inn i for de som allerede har lagt inn noen timer der.

Men spillet er mer enn bare en re-skinnet versjon av seriens forrige utgivelse.

 

Stratosfærisk strategi

Den kanskje mest merkbare forandringen for etablerte «Civilization»-veteraner, er at det tradisjonelle og relativt lineære teknologitreet er blitt erstattet av et mer komplisert, men åpent teknologiedderkoppnett.

Mens man i «Civilization» bygger seg opp langs en ganske forutbestemt tidslinje fra oldtid til romalder, har man i «Beyond Earth» en tilnærming som lar spilleren bestemme retningen for teknologiske fremskritt med mye større grad av frihet.

Dette er i utgangspunktet positivt, men kommer også med konsekvenser.

Mens det er fullt mulig å oppnå verdensherredømme gjennom å forske frem overlegen teknologi, er det også mulig å dumme seg skikkelig ut ved å prioritere prosjekter som har null synergi med hverken landskapet rundt byene sine eller forholdet man utvikler til planetens andre beboere.

Nytt er også støtte for «covert-ops» der man kan plante agenter hos de andre fraksjonene for å stjele ressurser eller bedrive industrispionasje og sabotasje.

Det er også mulig å skyte satellitter av forskjellige typer ut i stratosfæren, så man kjemper ikke lenger bare om kontroll over landområdene, men også om luftrommet over.

 

Insekter, ikke teddybjørner

Den største forskjellen er nok at «Beyond Earth» utspiller seg på en fremmed klode basert på en av mange eksisterende modeller om hvordan beboelige planeter utenfor solsystemet vårt kan se ut.

Spillet har en litt retro sci-fi stemning, fra den gang romeventyr dreide seg mer om utforskning av det ukjente enn om laservåpen og eksplosjoner.

Mitt førsteinntrykk var å inneha rollen som en av de adelige fra «Dune»-planeten Arrakis, bare bosatt på skogs-månen Endor fra «Star Wars», som i dette tilfellet var bebodd av digre «Starship Troopers»-aktige innsekter istedenfor søte teddybjørner.

Spillets romvesen er forøvrig ganske interessante. De fungerer som en destabiliserende fraksjon uansett hvilken fase av spillet man befinner seg i.

Det kan virke som de ikke er fiendtlig innstilt i utgangspunktet, og man kan fint sameksistere med dem uten trefninger, med mindre man kommer for nært et reir, noe man ofte må for å holde handelsruter åpne eller for å komme seg til den plassen på kartet som har de resursene man trenger for å etablere en ny utpost.

 

Dyrevenn

Det er et vesen som er verdt å nevne spesielt, nemlig såkalte siege worms. Dette er enorme sandormer tatt rett ut av «Dune»-universet til Frank Herbert.

Disse er i utgangspunktet ikke mulig å overvinne før man får bygget seg en anselig hær, men de kan fort finne på å rasere infrastrukturen og byene dine helt uavhengig av om du har et godt eller dårlig forhold til resten av den lokale faunaen.

Det er ikke nødvendigvis fordi de angriper troppene dine, men de snirkler seg rundt på kartet på leting etter mat, og på grunn av den enorme størrelsen eter de stort sett opp det meste som kommer i veien for dem.

På havet har man også tilsvarende digre monstre. Disse er ofte raskere og kommer mer plutselig på uforberedte ekspedisjonstropper, så det er faktisk litt skummelt å legge ut på sjøreise uansett når i spillet man bestemmer seg for å gjøre det.

Ufine møter med lokale aliens er imidlertid mulig å minimere ved å adoptere en hippie-pasifistisk tilnærming til naturen på den nye planeten.

Jeg hadde i utgangspunktet alle intensjoner om å braute meg frem gjennom skogen med makt og muskler, men fant etter et par omstarter ut at man kommer lengre med å la de lokale dyrene være i fred og finne en måte å sameksistere med dem på.

 

Ku-gjerde for aliens

Denne nye tilnærmingen ledet til mange nyttige og morsomme interaksjoner, der jeg blant annet kunne etablerte utpostene mine i områder omgitt av romvesenreir. Dette hadde fordelen at hvis noen av de andre fraksjonene prøvde å angripe, måtte de først slåss seg gjennom haugevis med aggressive aliens.

En annen morsom episode var når jeg ble plaget av en territorial nabo som begynte å få grensene sine frekt nært en av mine byer, samtidig som en siege worm herjet i området.

Tilfeldigvis hadde jeg nok ressurser til å hurtig-bygge et hypersonic fence – en form for høyteknologisk ku-gjerde – som holder romvesen på avstand, noe som resulterte i at ormen ble dyttet bort fra grensen min og rett over i motstanderens oljefelter.

Her ødela den masse dyr infrastruktur og fortsatte deretter mot hovedstaden hans. Fine greier!

Og akkurat det at man kommer lengre ved å tilpasse seg verden omkring på en reaktiv måte, fremfor å bare kjøre på med en forhåndsskriptet plan, er noe av det jeg virkelig liker med «Beyond Earth».

Det faktum at man kan komme langt uten å satse for mye på krigføring er også veldig bra, ettersom kampsystemet egentlig er spillets minst interessante aspekt.

 

Kompetent kunstnerisk

For her ligger både «Beyond Earth» og resten av «Civilization» seriens største svakhet: Mens det er fullt mulig og meget underholdene å spille på økonomi, politikk og overnevnte former for strategisk judo, vil man ofte før eller senere – ettersom kartet blir fylt opp med infrastruktur – få behov for å ta på seg hærførerbuksene når man nærmer seg sluttspillet, og det er snakk om hvem som skal sveipe hvem av kartet.

Da koker det som oftest ned til produksjon og forflytting av store mengder militært personell, noe som i motsetning til andre deler av spillet, som i stor grad kan automatiseres, involverer mye manuell klikking og venting.

Det kan fort bli både repetitivt og kjedelig.

Men det er tross alt massevis av andre måter å vinne spillet på enn ved bruk av militær makt, så det at slåssinga kanskje ikke er helt på høyde med det som finnes i strategispill mer giret i retning av krigføring, er egentlig ikke et problem.

Det kunstneriske i spillet er kompetent gjennomført. Grafikken kan ikke på noen måte betegnes som teknologisk banebrytende, men spillet har smakfull art direction som er mer gjennomført i stil og teknisk nivå enn tidligere utgivelser i «Civilization»-serien.

Forbedringene som er gjort i brukergrensesnittet gjør det også mer brukervennlig og lettlest, ved bruk av rene linjer og minimalisme som passer godt inn med det futuristiske sci-fi temaet.

Musikken er også verdt å nevne. Mesteparten av tiden holder den seg kledelig i bakgrunnen, men av og til trås det til med episke tema og segmenter, som dynamisk tilpasser seg hva som skjer i handlingen og landskapet rundt.

 

«Beyond Earth» tar jevnt over det beste med «Civilization V» og utvikler det litte grann videre, samtidig som det utspiller seg i et miljø som har en litt annen appell enn den tradisjonelle historiske. Anbefales på det varmeste for de som liker «Civilization»-serien for dens spillmekanikk, men som kanskje tidligere ikke har vært helt solgt på settingen.

NB! «Civilization: Beyond Earth» lanseres til Windows-pc 24. oktober. Mac og Linux får senere, en gang «før jul», har utviklerne sagt

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer