(PressFire.no): Skrekkspill er en av de vanskeligste sjangerne å få til. Historisk sett har det i alle fall vært det. Jeg mener, hvordan skal utviklere klare å formidle grøss og terror når de ikke engang klarer å dyrke spilleren som noe annet enn en enmannshær med full kontroll over omgivelsene sine?
På mange måter kræsjer konvensjonene og reglene til de to, og skaper kompromisser hvor du på den én side ønsker å oppleve ren skrekk, og på den andre siden komforten av å oppfylle maktfantasier om å drepe monster og se den lykkelige slutten på eventyret.
Som «Amnesia: The Dark Descent» er «Outlast» et spill som hopper galant over problemstillingen ved å ta fra deg konvensjonelle våpen.
Sinnssykt
Her spiller du en journalist med sansen for voyeurisme, utstyrt med et digitalt kamera og et nattsynsfilter. Scenen? Et digert, etterlatt mentalsykehus, overkjørt av de tidligere innsatte – selvmutilerende og lobotomerte sosiopater som jager deg rundt korridorene med kniv og gaffel.
Spillet har absolutt sine øyeblikk, og handler for det meste om å løpe vettskremt gjennom bekmørke omgivelser, skildret gjennom det grønlige støyet fra nattsynsfilteret på kameraet ditt.
Effekten utnyttes forferdelig godt her, på tross av at det aldri egentlig løftes til noe annet enn en visuell gimmick. Men for et spill som forguder hele «found footage»-grøssersjangeren, treffer de en flott nerve ved å la deg følge de glisende, hvite øynene til fiendene dine gjennom linsen, uten at de ser deg.
Likevel har jeg vanskelig for å elske «Outlast». Det går i mange feller, blant annet ved å avsløre for mye av seg selv gjennom repetive handlinger og overdøvende regi. For et spill som sikter seg mot instinktene dine rommer det altfor mye logisk tenkning, noe som ødelegger brodden i grøsset og gjør det forutsigbart.
Kaldsvett med psychos i hælene
Se for deg en opplevelse som veksler mellom intense, umiddelbare scener hvor du beiner nedover mørke haller, hopper hekk over skrivebord og hamrer ned Q-knappen for å snu hodet og se om forfølgeren din har gitt opp jakten.
Se så for deg bruddet med kaldsvetten, idet du går tom for batteri og må lete etter mer «ammunisjon» til kameraet eller blir tvunget til å snike deg gjennom det samme området igjen og igjen.
Det er noe med hvordan repetisjonen og forståelsen din for hvordan spillet henger sammen lammer følelsesregisteret ditt og avslører for mye av hvordan du kan utnytte det.
Fasaden ramler sammen fordi opplevelsen aldri utfordrer seg selv eller forventningene dine. Og det er kjempefarlig i et grøsserspill som prøver å opprettholde en illusjon om usikkerhet og angst.
En tur gjennom groteskt landskap
Hvis jeg skulle anbefalt «Outlast» av en annen grunn, ville jeg heller prøvd å selge det som jeg gjør med «Metro 2033» – en guidet tur gjennom et fortapt, grotesk landskap.
En av de aller beste bitene med spillet er mentalsykehuset du skal gjennom. Først for å katalogisere omgivelsene og finne ut hva som skjedde med stedet, så for å unnslippe en gjeng psykopater som sperrer deg inne i en katt-og-mus-lek.
Utviklerne får mye igjen for karakteriseringen deres, og hvordan de blander frykten for det irrasjonelle med en slags makaber sympati for mennesker som på et tidspunkt var til rehabilitering.
Hovedmomentet er som sagt selve sykehuset, og hvordan det har blitt endevendt og malt i blod etter at de nye eierne fikk ha seg med innredningen og skapte en labyrint av stedet. Sykehuset er rett og slett håpløst skremmende i beskrivelsen av hva som har skjedd og hva som står igjen – ting du får erfare i det bekende mørket, både i, under og utenfor huset.
Opplevelsen er ikke helt av «Bioshock»-kvalitet, men det er innlysende at utviklerne har dratt masse inspirasjon fra Rapture og hvordan undervannsbyen malte beboerne sine og forløpet for hva som drev dem til vanvidd – hovedsakelig gjennom dokumenter og logger spredd rundt miljøet, men også fra ukomfortabel nærkontakt.
«Outlast» funker fint som et grøsserspill, til tross for at det går i en del feller. På den ene siden synes jeg ikke det gjør noen store, krenkende overtramp i forhold til mange av de andre spillene i sjangeren.
Det er bare vemodig å se et spill som holder såpass høy teknisk standard, bomme på så mange grunnleggende elementer bak god, vedvarende grøss.
Noen ganger holder det nemlig ikke bare med sporadiske støkk og skjærende lydspor.
«Outlast» ble sluppet til pc 4. september. En PlayStation 4-versjon slippes i løpet av vinteren.
