(PressFire.no): La meg bare få tømt meg med én gang: «Return of the Obra Dinn» er et mesterverk. En bauta i fortellerteknikk og utfordring. Et spill vi kan løfte opp på gullstol og peke opp mot når vi skal skryte av spill som medie. Akkurat så bra er det.

Sånn.

Skal vi derimot se på hva spillet fremstår som blir innsalget omtrent så absurd og gørrkjedelig som det går an å få det:

Selv utvikleren av spillet, Lucas Pope (kjent som mannen bak «Paper’s Please») selger det inn like flatt: «An Insurance Adventure with Minimal Color», kaller han spillet.

Kort fortalt: Du er en forsikringsagent som skal borde skuta Obra Dinn for å finne ut hvorfor den plutselig dukket opp i Falmouth, fem år etter den ble erklært tapt til sjøs. Målet ditt er å rapportere tilbake om hvordan det gikk med de 60 personene ombord.

Det høres ikke ut som fryktelig spennende greier.

Skuta forlot England i 1802, så vi snakker et skikkelig «Hornblower»-aktig skip med kanoner og seil, og jobben din virker nær umulig når du går ombord og finner ut at ingen er igjen – alle virker å være omkommet på turen.

Det virker kjedelig ...helt til du oppdager et skjelett og får muligheten til å reise tilbake i tid ombord på skipet.

For meg som liker både marinehistorie fra den tiden, gåter og tidsreising går det hele fra «hm, dette virker interessant» til «holy shit, så uendelig kult dette er» på null komma niks, og spillet holdt meg trollbundet til siste sekund.

 

Fordømte sjeler

Oppgaven virker nesten astronomisk når du ser hvor lite spillet gir deg av direkte informasjon, men du er ikke helt maktesløs i arbeidet med å kartlegge det som skjedde:

En magisk notatbok holder orden på alt som skjer, men den er tom til å begynne med, med unntak av uunværlige sider som viser manifest over de som var på skipet da det seilte fra England og to-tre skisser av de ombord tegnet av en passasjer.

Dette skal vise seg å være kritisk, siden du konstant må kryssjekke tegninger, manifest og rekkefølger på begivenheter for å se hvem som gjorde hva, hvem som hadde hvilken jobb og ikke minst – hvordan de døde. 

Dødsfallene er viktig, for spillets andre hjelpemiddel, et lommeur med en hodeskalle på, lar deg hoppe inn i den uheldige seilerens forfall.

Finn noen som er død på skipet og vips så tar uret deg tilbake i tid: Satt til lite annet enn en svart skjerm får du først servert et kjapt hørespill som forteller historien noen sekunder før det fatale inntreffer, før alt plutselig stopper opp idet døden inntreffer.

Dødsøyeblikket er låst i tiden, og du står fritt til å vandre rundt i nærområdet – her må du rundt og observere (du kan ikke fikle med noe), og lære så mye du kan.

Kanskje noen sa et navn som er viktig? Kanskje noen gjør et eller annet som kaster lys over noe du har sett tidligere? Kanskje noen snakker med andre, eller oppholder seg med kolleger på skipet som tegner et bilde av hvilken jobb de har? Hvilke klær har de på seg? Hvor sover de? Har du sett de før?

Det er fryktelig innkløkte greier, og spillets fremgang henger på om du greier å se nyansene og detaljene i ting.

 

En «umulig» oppgave

Med denne informasjonen i hodet, som ofte fremstår som ekstremt kryptisk, skal du så dykke ned i notatboken.

Hvem var stakkaren som døde, og hva tok han av dage – det er jobben din å finne ut. Det er faktisk hele spillet, men det er ikke så rett frem som det.

Med seksti sjeler om bord blir det mye å holde styr på, men hver enkelt person har sin plass, sin jobb, sin omgangskrets og sin egen lille historie. Siden det nesten bare er deg selv som nøster opp i hvordan personene levde, blir det hele overraskende personlig.

Det er bemerkelsesverdig hvordan Pope igjen har greid å få så mye liv ut av personer du bare ser innimellom, spesielt når det er så mange av dem.

Gjennom noen håndfuller bruddstykker låst i tiden får vi servert historien til de ulykkeliges ferd, og til slutt puslet sammen en tidslinje over hva som faktisk skjedde de ukene de var ute til sjøs.

Sammen blir dette en utrolig fin kompott – dels «Cluedo», dels «Dr. Who» og dels «Cruise for a Corpse» - som virkelig får deg til å tenke, og som utfordrer deg på måter ingen andre spill har gjort før.

Hva i all verden skjedde på dette gudsforlatte skipet?  Her kan du ikke anta noe som helst, og spillet bjeffer til deg at du skal «carry on and pay attention».

Spillet kjører et overraskende detaljnivå både på folk og hvordan de oppfører seg, selv i minimalistiske visuelle stilen spillet har, hvor Pope har prøvd å etterligne eldre Macintoshers ferdigtegnede bakgrunner (med svært godt resultat).

 

Et mesterverk

Jeg ganske enkelt elsker det, for ingenting kommer på sølvfat – her må du jammen sitte og vri de små grå for å komme videre – med resultat at følelsen når du faktisk treffer spikeren på hodet blir uendelig god.

Spillet fikk meg til å tenke på nuet, fortid og fremtid så det knakte da jeg satt midt oppi det – etterpå har jeg sittet langt vekk fra pc-en og grublet over alt en gang til. Sjeldent har jeg tenkt tilbake på et spill med mer oppgløddhet enn dette.

«Obra Dinn» er ikke bare et fordømt bra spill, det er et spill som viser oss hva spill er, hva spill kan være.

Det er så bra, så uendelig bra, når mediet «dataspill» pushes til grensen og nyskapninger dukker opp på denne måten. Pope viser oss at vi slett ikke er i ferd med å gå tom for dører i bransjen – her er det uante mengder innovasjon å finne enda, selv nesten et halvt århundre etter «Pong».

Derfor står spillet som en bauta som både inspirerer, begeistrer og oppmuntrer for hva fremtiden kan bli for spill.

Smør over et lag av nydelig og minst like innovativ grafikk, et fantastisk lyddesign (og lydspor!) og en presentasjon ulikt noe annet...

For meg er «Obra Dinn» 2018s aller, aller beste spill.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer