«Stellaris» er den typen strategispill som i likhet med den forrige utgivelsen fra Paradox Interactive, «Cities: Skylines», i større grad appellerer til spillerens iboende behov for å bygge noe fremfor å ødelegge.

«Stellaris» er imidlertid satt til et sci-fi univers med laservåpen og aliens, så det sier seg selv at før eller senere vil man måtte krige mot ett eller annet utenomjordisk.

Men til tross for at settingen på mange måter inneholder en implisitt forutsetning for konflikt, er det faktisk mulig å spille overraskende lenge uten å måtte tenke på å rasle med sin futuristiske sabel-ekvivalent.

Noe jeg finner appellerende, med tanke på hvor mange spill som langt på vei dekker behovet for å myrde ting. Med «Stellaris» bestemte jeg meg derfor for å gjøre et seriøst forsøk på å ta over universet på fredelig vis ved hjelp av byråkrati og sosialdemokrati.

 

Smooth innføring

Noe man i stor grad har relativt god tid til ettersom spillet starter ganske rolig med at man utforsker galaksen, møter på mystiske rom-ting, forsker på disse og på ny teknologi, mens man sakte men sikkert kartlegger stjernene i galaksen.

Etter hvert som imperiet bygger seg gradvis opp, begynner man å møte på andre fraksjoner i galaksen.

Her skifter spillet gir, og det legges mer vekt på diplomati og handel, noe man holder på med ganske lenge, før man helt på slutten som regel ender opp med å måtte redusere noe eller noen til atomer for ikke å havne der selv.

Spillet gir deg et rikt galleri av forhåndsgenererte raser og fraksjoner som man kan møte på eller velge å spille som. Alt fra militaristiske øglemenn til vandrende sopper som bor i kollektiv og er flinke med håndarbeid.

Men siden jeg ønsket å kjøre en pasifistisk stil, følte jeg at jeg måtte lage min egen fraksjon. Min første innskytelse var å lage en litt speisa variant av Norge, siden vi tross alt (i følge Facebook-feeden min) er verdens beste land.

Det burde jo være bra utgangspunkt for et hegemoni basert på sunne og bærekraftige verdier!

 

«Norske» pasifister

Jeg valgte derfor å lage en fraksjon som var pasifistiske materialister, som helst unngikk konflikt for heller å fokusere på anskaffelse av eiendom som det eventuelt skal bygges platting på.

Jeg valgte en byråkratisk styreform, og satte den siste «etikk-slotten» min til «Xenofobi» som gir +50% toleranse for slaveri, så lenge det bare dreier seg om andre folkeslag.

Alt i alt syntes jeg dette langt på vei beskriver et folk som er fredfulle, ikke spesielt religiøse arbeidsfolk, men med en lettere form for fremmedfrykt som gjør at de har et ambivalent forhold til å ta inn flyktninger fra Syria, men er positivt innstilt til å benytte underbetalt arbeidskraft fra Polen.

Det var imidlertid ikke mulig å finne en tilgjengelig statsleder som lignet på Erna Solberg.

En kul liten detalj med å lage egne fraksjoner, er at hvis man ikke spiller som dem selv, så kan man risikere å møte på dem i spillet.

Men spillet handler om mer enn å bare finne seg en ideologisk retning og et styresett.

Man må faktisk administrere rom-imperiet sitt også, og for at man skal få til det må man ha et grafisk brukergrensesnitt som både kan presentere en anselig mengde informasjon, samtidig som det visualiseres på en funksjonell måte.

 

Enkelt grensesnitt, men mye å holde styr på

Og det er kanskje det grafisk grensesnittet som imponerer mest med «Stellaris».

Det skal nemlig litt innsats til for å sette seg inn i de fleste grand strategy-spill for de som ikke allerede har vanket noen år i miljøet.

Det er som sagt en masse ting man skal holde styr på, men ved hjelp av en gjennomtenkt kombinasjon av velskrevet opplæringsdel som gir deg instruksjon i form av oppdrag - som man har god tid til å gjennomføre ettersom den tidlige delen av spillet er såpass upreget av konflikt - så lærer man seg rett og slett å spille spillet ganske greit bare ved å spille det.

Så selv om det er komplekst er det relativt lettforståelig, og det går fint an å sette seg inn i selv om man tidligere ikke har vært i nærheten av andre spill i sjangeren, som «Europa Universalis» eller «Crusader Kings».

På den andre siden mangler grensesnittet litt muskler når man kommer på det stadiet at man eier flere planeter enn det man selv klarer å holde styr på i hodet.

Og med tanke på at dette dreier seg om administrasjon på galaktisk nivå, der man regner ting i antall solsystemer, blir det fort vanskelig å holde kontroll på hva man har av romskip, personell, resurser og fabrikker etter hvert som man begynner å få en viss størrelse på imperiet sitt.

På et tidspunkt får man bare rett og slett lyst på periodiske rapporter over hvor mye man har av hva og hvor det er, litt av den samme typen som mellomledere i statlige foretak er så glade i.

 

Unødvendig pent

Enn annen ting som er verdt å merke seg er at spillet ser bra ut, men på en måte som store deler av tiden er uvesentlig.

Det er massevis av flotte 2D illustrasjoner som setter stemning. Karakterportrettene er veldesignede, relativt varierte og er spartansk men smakfullt animert.

Det er også massevis av kule detaljer på romskip – som man attpåtil kan designe selv - hvis man zoomer langt nok inn, og når man kommer til den delen av spillet der romkamper blir en realitet, er trefninger mellom forskjellige flåter et imponerende skue.

Hvis man er zoomet langt nok inn til å se dem da.

For det er man som regel ikke. Spillet krever nemlig at man har god kontroll på det store bildet fremfor å fokusere for mye på individuelle brikker, så man tilbringer derfor stort sett nesten hele spillet i ekstrem-zoom-ut modus, slik at det som er av detaljerte romskipmodeller og annet snacks ofte går deg hus forbi.

Faktisk forholder man seg hovedsakelig til abstrakte representasjoner av det meste i form av spartanske ikoner på galakseoversikten.

Til og med romkamper, som har potensiale til å bli svære episke greier med digre flåter av romskip som skyter laserstråler på hverandre og eksploderer blir i denne konteksten fort ofte helt borte, med mindre man gjør et eksplisitt poeng av å zoome inn for å få det med seg.

 

Episk musikk

Men en ting man legger godt merke til er den fantastisk stemningsfulle musikken signert Andreas Waldetoft. Den består hovedsakelig av klassisk inspirert rom-opera-materiale med synth-strykere, men du verden som det passer inn med resten av spillet.

Spillet kjører også bra selv på lettere maskinvare, og det har hatt støtte for brukergenerert innhold fra dag en.

Så hvis man blir lei av den originale kampanjen – noe man sannsynligvis vil bli ettersom mye av de samme tingene skjer i hver gjennomspilling - vil man nok over tid komme til å finne alternativer. Det finnes for eksempel allerede en « Warhammer 40K» modifikasjon, for de som er interessert i å kjøre en voldeligere tilnærming til galakse-herredømme enn meg.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer