(PressFire.no): Med oppgradert spillmotor er den nyeste episoden teknisk sett fløyelsmyk, men innholdet føles mest som en oppvarming til finalen, og det er fremdeles lite spill å snakke om.
Det tok meg rundt tre timer å fullføre «Bok 4: Revelations», og to av dem er filmsekvenser hvor man ikke kan gjøre annet enn å lene seg tilbake og se på.
Ja, jeg tok tiden.
Les anmeldelse av bok 3 her.
Les anmeldelse av bok 2 her.
Les anmeldelse av bok 1 her.
Et Marcuria uten magi
Alle magiske skapninger har blitt forvist fra Marcuria, og det er stelt i stand høsttakkefest i byen. Zoë leter etter Abnaxus sammen med Crow, og møter flere kjenninger fra både «Den lengste reisen» og «Drømmefall» på veien.
Kian er på et oppdrag over havet, hvor han leter etter Bip i noe som ligner en konsentrasjonsleir. Saga har blitt fjorten år og gjør opprør mot faren sin.
Den nye episoden byr på en del godbiter for fans av serien - for eksempel har den reformerte trollmannen Roper Klacks gjort karriereskifte, og reiser nå rundt med sitt eget dukketeater(!). Brian Westhouse dukker opp hvor du minst venter det, og det er opp til deg om du stoler på han eller ikke.
Nå begynner man virkelig å merke at det er en fordel å ha spilt de tidligere spillene i serien.
Ny og bedre spillmotor
Siden forrige episode har hele «Drømmefall kapitler» blitt oppgradert fra versjon 4 til 5 av spillmotoren Unity, og min erfaring er at hele spillet nå er er penere å se på, og at det flyter mye bedre.
Jeg spilte gjennom alle episodene på nytt, og ytelsesproblemene jeg har slitt med tidligere er mer eller mindre borte.
I november skrev Ragnar Tørnquist at oppgraderingen endte opp med å koste studioet dyrt, men «fuck it, it was worth it»
. Han har helt rett, det er som et helt nytt spill.
Utseende er ikke alt
Men det holder ikke at alt er vakkert. «Bok 4: Revelations» føles dessverre fort veldig passiv. Foruten faktiske mellomsekvenser, består spillet av veldig mye dialog du blir tvunget til å kun observere. «Drømmefall» er et eventyspill, men man blir fort rastløs av å se på at to figurer snakker sammen.
Det er flere tilfeller hvor samtalene varer i godt over fem minutter, og det eneste du kan påvirke er rekkefølgen på spørsmålene som blir stilt, før det trigger avslutningsalternativet og spillet går videre.
Du kan telle antallet ganger man må velge mellom to dialogvalg på én hånd. Det samme gjelder antallet gåter.
Når du endelig kontroller figuren føles det som du blir holdt i hånden. For eksempel viser Crow Zoë veien overalt, og gleden over å utforske omgivelsene dempes litt når Crow blir oppgitt om du går «feil».
Det er få utfordringer i denne episoden, men gåtene er enklere enn de i de forrige episodene, og heldigvis mindre preget av pikseljakt.
«Bok 4: Revelations» er en relativt kort episode, men det skjer mye i løpet av de tre timene, spesielt mot slutten. Vi møter tidligere figurer, og får servert avsløringer og intriger på rekke og rad.
Dette gjør at denne episoden mer enn noe annet føles som en oppvarming til neste, og dette er en tendens vi har sett i alle episodene hittil. Likevel har Red Thread Games klart å spinne en historie som er så fengslende og full av løse tråder at jeg spent venter på svarene vi forhåpentligvis får i siste episode. Uansett hvor langdryg jeg følte at denne var.