Nostalgitur til Azeroth og Dragon Kingdom
Jeg har ikke spilt «World of Warcraft» siden jeg innså at jeg ikke hadde tid eller ork til å både spille og leve et normalt menneskeliv, så jeg lukket vinduet til Azeroth for siste gang rundt 2010.
Trodde jeg.
Da traileren til «Battle of Azeroth» kom fikk jeg sommerfugler i magen, og for første gang på nesten ti år kjøpte jeg den siste utvidelsespakken og tre måneder spilletid. Og det var kjempegøy! Spillet hadde beholdt nok av det gamle til at det var akkurat passe kjent og godt, men samtidig var det nytt og spennende. Jeg spilte med gamle kamerater som også spilte i gamledager, og jeg storkoste meg med å sprette rundt som demonjeger.
Men som det gjerne er med gamle flammer man ser igjen etter ti år, så innser man etter en stund at det jo var en grunn til at det ble slutt.
En to-tre måneder lang flørt med Blizzard var nok for meg i denne omgangen, men besøket til Azeroth trigget en voldsom nostalgikløe i meg, og heldigvis har 2018 levert kløestillende remedier på rekke og rad.
Med «Spyro Reignited Trilogy», som var betydelig mye enklere å frese gjennom nå enn for tjue år siden, fikk jeg igjen has på min barndoms nemesis Gnasty Gnorc. Spillene ser mer eller mindre ut akkurat som jeg husker dem, noe som betyr at Toys for Bob har gjort en utmerket remaster-jobb.
Det samme kan på mange måter sies om «Crash Bandicoot N. Sane Trilogy», selv om det ikke nødvendigvis var like enkelt som «Spyro the Dragon» med tjue år mer på baken.
Jeg gikk også til innkjøp av både Mini SNES og Mini NES i år, men det gidder jeg ikke snakke om, for de gamle Nintendo-spillene har definitivt ikke blitt noe enklere bare av at jeg har blitt eldgammel...
Backlog, sakte, sakte
Det er ikke helt sant at jeg har stått over alle de største spillene. I år fikk jeg meg endelig til å starte på «The Witcher 3: Wild Hunt». Jeg har fist rundt med Geralt i ganske mange timer nå.
Vi har fordrevet spøkelser, drept monstre, tent på fjesene til folk vi ikke liker, knust hjerter over en lav sko, med andre ord hatt noen riktig gøyale eventyr sammen. Men gode gud, dette spillet blir jo aldri ferdig? Jeg er en sånn som må saumfare hver kvadratmeter av kartet, og selv om spillet er spennende, pent, og utfordrende på mange av de riktige måtene, så er det rett og slett for stort. Sorry Ciri, men jeg vet ikke om jeg kommer til å fullføre, akkurat nå trenger jeg i alle fall en lang pause.
Til motsetning kilte «Hellblade: Senua's Sacrifice» meg på alle de riktige stedene, akkurat passe lenge. Det grusomme eventyret Ninja Theory tok meg med på sitter fremdeles i kroppen, og har blitt et av de håndfullene spill jeg anbefaler absolutt alle å frese gjennom.
Smått og godt
Ellers har det gått jevnt og trutt i litt mindre titler. Jeg er for eksempel fremdeles på «Pokémon Go»-kjøret (og en Switch med «Pokémon Let’s Go» står høyt på årets ønskeliste).
Jeg ga «Stardew Valley» en sekser da det kom, og den nye flerspillermodusen har fått kjørt seg i 2018. En annen favoritt, «Sunless Sea», fikk en verdig oppfølger i «Sunless Skies». I tillegg har jeg brukt flere timer enn jeg kanskje liker å innrømme på «Moonlighter», en sjarmerende, men litt monoton hybrid av butikk-simulator og dungeon crawler.
Men, kjære bloggen, hva har jeg gått glipp av som dere mener fortjener en plass i backlogg-avsnittet til neste år?
Et av nyttårsforsettene mine er nemlig å sette av mer tid til gaming, og jeg har planer om å varme opp til spillåret 2019 med å snuse litt på «Red Dead Redemption 2» og «Detroit: Become Human» i kjellerstua til foreldrene mine i romjulen.
Godt nytt spillår, folkens! Og takk for at dere leser Pressfire.