(PressFire.no): Enda et år er kommet og gått, og vi skal straks skrive 2019, så da er det vel på tide å skrible ned litt om hva jeg brukte året på.

2018 ble enda et utsøkt spillår – hvor jeg føler jeg greide å følge opp et slags nyttårsforsett ganske bra. Målet var å bli flinkere til å prøve flere småperler, gjerne et nytt spill per uke ut over de vanlige sluggerne jeg spiller uansett.

Vel, det gikk sånn halvveis i hvert fall.

Jeg har for lengst gitt opp «Ass Creed» og «Battlefield»-serien som noe jeg egentlig aldri kommer til å like stort mer enn «dette er helt greit», men mange av de resterende storspillene leverte pudding for meg i år, der «God of War», «Spider-man» og «Detroit» sto fram som bautaer på hver sin måte, mens «Smash Bros.» har stjålet mange timer den siste måneden.

Og så må jo «Red Dead 2» nevnes. Det er kanskje det sjukeste jeg har spilt når det kommer til presentasjon og detaljrikdom i spill. Et mesterverk av en produksjon og et fantastisk spill tvers gjennom, selv om selve spillingen bare sånn halvveis når opp.

Jeg tror aldri jeg har hatt frysninger mange ganger i løpet av et spill før.

Men 2018 ble for meg kanskje i større grad de mindre spillenes år, der så godt som hver eneste måned hadde en utgivelse verd å spille gjennom utenfor sfæren av de mer typiske «AAA»-spillene.

For eksempel «Subnautica» og «What Remains of Edith Finch», to veldig forskjellige, men like fullt fantastiske opplevelser innenfor spill.

Sistnevnte er nok det beste «walking simulatoren» jeg har spilt, med en historie så altoppslukende at jeg glemte nesten alt annet. Good shit, og anbefales for mørke vinterkvelder hvor det passer perfekt å få servert spillinnhold uten å måtte gjøre så mye selv.

Samtidig var også «Subnautica» helt nydelig, både som rolig avslapping i vakre omgivelser og som skrekkspill når du måtte ned på hundrevis av meters stummende mørkt dyp for å finne ut mysteriet. Jeg liker godt at selv om spillet har et survival-element og basebygging, så er det fortsatt en slags historie her, og et sluttprodukt å jobbe mot! 

Jeg har fått svelgt unna en haug koselige og rare spill som «My Summer Car», «Bad North» og «Hollow Knight» - alle anbefales for de som setter pris på unike indiespill. I det førstnevnte spillet må du finne riktig fastnøkkelstørrelser for skruene i bilmotoren, og at det i det hele tatt er en greie gjør at jeg blir så glad i spill.

For ikke å snakke om «Celeste», som tok meg helt på senga. Jeg anmeldte det til en femmer på terningen da det kom ut, men det er så nærme sekseren som det går an å få det. Kløen etter «Super Meat Boy» ble endelig slukket.

Blander vi inn VR-spill ble det enda bedre: «Tetris Effect» er avsindig bra for de av oss som er fans av puslespillets zen-aktige rus, og både eventyrspillet «Moss» og musikkrytmene i «Beat Saber» har stjålet mange timer.

Men det var helt på tampen av året, stappfull av ribbe, kalkun og julebrus, at jeg fant årsbeste.

Jeg benytter meg av juleferien til å tvinge nedpå et par-tre indiespill jeg har misset gjennom året, og da jeg først startet opp «Return of the Obra Dinn» fra mannen bak «Paper’s Please» ble jeg hektet fra første sekund.

Spillet er tvers gjennom unikt både i fortellermetodikken og spillbarheten, og Lucas Pope har skrudd sammen et drapsmysterie som fikk meg til å både leve meg helt inn i spillet og samtidig gruble kraftig over alt som skjedde.

Å sakte, men sikkert nøste opp i hvordan det gikk med de 60 stakkars sjelene ombord på skuta Obra Dinn er en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt, punktum.

For de som liker hjernetrim, 1800-tallets sjøfart og «Cluedo» er det bare å hive seg rundt – spillet er et mesterverk av de sjeldne, en triumf for spillmediet og helt ulikt noe annet du har spilt.

Noen skuffelser har det jo vært også. «Sea of Thieves» var dritkjedelig, «Ready Player One»-filmen var helt jævlig og både «Mario Party» og «Mario Tennis» nådde ikke opp til tidligere spill i seriene. Generelt har forsåvidt hele Switch-konsollen blitt reddet av indie-spill i år føler jeg, med heller slappe storspill (med unntak av «Smash»).

Også er det selvfølgelig alltid skuffende og litt fortvilende å se backloggen (aka min Hall of Shame) øke enda mer. «Minit», «Iconoclast», «A Way Out», «Tomb Raider», «Below» og «Dead Cells» er alle spill jeg gjerne skulle ha spilt, men som må vente til ledige stunder på nyåret.

Heldigvis kommer det jo ikke så mye bra i 2019... oh wait...

Riktig godt nytt år da, dere!

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Sony skal starte med egne «Direct»-sendinger - og den første er på mandag

Fokuserer på kommende PlayStation 4- og PSVR-spill.

Les mer

Er dette gjennombruddet for strømming av spill?

Google sin «Stadia»-plattform lover mye, og vi diskuterer i ukas episode av Rad Crew.

Les mer