(PressFire.no): For bare noen dager siden skulle jeg rydde litt, i påvente av juleinnrykket. Da kom jeg over en bunke spill til PS3 som jeg i sin tid hadde lagt klar, uten at de noen sinne hadde blitt ferdigspilt eller til og med påbegynt. Ah. Et glimrende påskudd til å utsette støvtørkingen. Det viste seg at PS3-en ikke hadde vært koblet opp på noen år, den lå et par systemoppdateringer bak resten av verden, men følelsen av å dytte inn «ICO» eller «Assassin’s Creed 3» var overmåte god.

 At jeg i prosessen oppdaget at jeg faktisk aldri gjorde ferdig «The Last of Us», var mer pussig. Jeg må ha lest så mye om det at jeg har trodd at jeg har gjort det selv. Kanskje jeg bør begynne helt på nytt?

Jeg er av den bestemte oppfatning at vi i 2018 kan si at eldre spill ikke lenger er «retro», de er rett og slett spill som ikke kom i år. Befridd fra idéen om latest and greatest, har en god slump av undertegnedes spillår dreid seg om å se tilbake. Godt hjulpet av nettbutikker som selger eldre spill for en slikk og ingenting har jeg kunnet plukke frem titler jeg aldri fikk spilt, eller som jeg bare brukte noen timer på ved forrige møte.

Nå har også jeg spilt «Subnautica» (jada, 2018, men det føles ikke slik), «Tron 2.0», en haug «Star Wars»-spill jeg ikke en gang visste fantes, «God of War III», og «Demon Souls». Pekeklikkeren i meg har våknet igjen, jeg prøver meg nok en gang på «Grim Fandango» (uten å google), mens det usedvanlig stemningsfulle «Syberia» snart er gjennomspilt.

Alt dette føles, pussig nok, litt miljøvennlig. Ja, det blir mindre til de som driver nyutvikling, men long-tail på de gamle produktene teller også. Det var med forholdsvis lett hjerte jeg spanderte en bitteliten neve dollars på luksusutgaven av Amanitas «Samorost 3». Den ligger der i biblioteket mitt, som en bok du gleder deg til å begynne på. Og i tillegg, å plukke fra hylla gir deg mulighet til å se på gamle klassikere på en ny måte, uten den halloien som var der da spillet kom. Det har fått meg til å innse at jeg faktisk ikke liker «Fallout», hverken nummer en, to eller tre. Når du ikke trenger å rettferdiggjøre et utlegg på flere hundre kroner, er det lettere å innrømme overfor seg selv at dette faktisk ikke er noe å bruke mer tid på. Da blir det mer til «Beyond Good and Evil».

Frontruten har dog ikke vært helt gjendugget. Årets Lara-eventyr, «Shadow of the Tomb Raider», viste seg å være akkurat like fengslende som de to tidligere titlene i den nye trilogien. Så fengslende, at jeg endte opp med å bruke så mye tid at jeg låste opp absolutt alt, alle skatter, alle hemmeligheter. Trodde jeg i hvert fall, inntil jeg husket at det var noe som het «achievements» også. Rakkern, da blir det time trial attack på de nedlastbare grottene.

I retrospekt ser jeg at noe av draget til «Shadow» er at det kan spilles i så korte eller lange bolker du vil. Jeg har hatt tretimers-omganger, og et kvarter her og der for å finne akkurat den ene skatten. Nå slippes det såkalte «challenge tombs» som tilleggspakker, det er i praksis nye brett og baner som forlenger opplevelsen. Den første av disse smakte akkurat så godt at jeg gleder meg til de neste.

Når man har barn er det greit å bruke dem som spillpartnere. Mens vi har ventet på den helt ferske utgaven av «Super Smash» til Switch, har jeg latt dem banke meg i «Bros Brawl». De vil egentlig spille «Fortnite», men lar seg overtale når fars vanære ligger i potten. For i nevnte battle royale-spill er jeg så sjanseløs at jeg holder meg unna. Det er en merkelig opplevelse å bokstavelig talt stå på siden og betrakte tre barn flytte inn i en verden som er bare deres, og se at de leker cowboy og indianer med klassekamerater og kompiser på den andre siden av landet. «Fortnite» er uten tvil årets spillfenomen, ikke minst fordi det rekker langt utenfor typiske gamerkretser. Når naboguttene nekter å tro at lillegull på ni spiller, får de seg en slem overraskelse når hun headshotter dem. Gang på gang.

Og hva med «Elite Dangerous»? Spillet som for meg sannsynligvis har krysset grensen og gått over i hobbykategorien? Selvsagt. Flere store oppdateringer har gitt nye utfordringer og måter å spille på. For meg er det fortsatt jakt på Thargoids som gjelder, spesielt siden dette akkurat nå er de eneste NPCene som i noen grad er utfordrende.

Å sloss mot dem er som en serie bossfights etter hverandre, hvor det å mekke på skipene sine blir som et intrikat rollespill. Heldigvis har den rene PvP-opplevelsen, «CQC» fått et oppsving, hvor deatmatch mellom åtte spillere i små skip på et trangt område jazzer opp adrenalinet. Det har innimellom vært vanskelig å finne kamper, men det kan virke som om flere har fått øynene opp for denne spillformen slik at det nå nesten alltid står noen klar til å fly. Med den siste oppdateringen «Chapter 4» har Frontier likevel lagt opp til et mer historiedrevet univers. Thargoidene nærmer seg nå bebodde områder i rasende fart, og hva er det egentlig som skjuler seg der ute i Orion-tåken? Den som utforsker får se.

La oss til slutt ta et lite speilblikk på det inneværende år. Er det noen spennende ’18-utgaver jeg ikke har tatt fatt på ennå? Det spillet som står ytterst i hylla er «Return of the Obra Dinn». Jeg gleder meg stort til å begynne på det andre spillet til «Papers, please»-skaperen. Dette eventyrspillet, holdt i en nostalgisk Apple II-stil, gir så spenstige vibber at det er vanskelig å vente til man faktisk har tid nok til å på skikkelig vis dykke inn i mordmysteriet. Men jeg venter, det forsvinner ikke.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Dataspillavhengighet er nå en offisiell diagnose

Ble godkjent av WHO i går.

Les mer