(PressFire.no): 2017 er snart klart for arkivet, og rent spillmessig har det kommet mange godbiter. De aller fleste av dem har jeg imidlertid ikke rukket å spille. Mer om det senere.

 

Sjåførjobb

Når det gjelder mitt engasjement på PressFire, kan det godt beskrives som verdens beste sjåførjobb. Bilspill er liksom min greie, og 2017 har i så måte bydd på både høydepunkter og skuffelser.

Må nok påstå at året startet tamt. Mitt første anmelderobjekt var nemlig «FlatOut 4: Total Insanity».

Greit nok at finske Bugbear ikke har rørt serien på mange år, men det må være lov å ha litt forventninger. (De to første var jo knallbra underholdning). Finnene jobber imidlertid med et annet spill kalt «Wreckfest» som finnes ute i Early Access på Steam. Selv om laptoppen min sliter med å kjøre det, har det blitt noen timer her, og jeg gleder meg skikkelig til konsollversjonen kommer en gang i 2018.

I andre enden av skalaen finner vi «Project CARS 2» og «Forza Motorsport 7». Ingen av dem er perfekte, men de kan varmt anbefales for dem som liker kjøring av den litt mer «seriøse» sorten.

På forsommeren kom også «Dirt 4», som kanskje er årets beste bilspill. Selv var jeg på ferie under lansering, men det ble kjøpt inn sporenstreks etter hjemreise. Samme helg var det også rallycross-runde på Lånkebanen rett ved der jeg bor, så det passet jo bra!

 

Pur retro-glede

Av alle spillene jeg har spilt i år er det faktisk bare bilspillene som er av 2017-årgang.

Med litt godvilje går det naturligvis an å inkludere «Star Fox 2», som fikk sin første offisielle lansering sammen med Snes Mini i høst, men det ble jo tross alt ferdigstilt i 1995... 

Når det gjelder den nusselige lille Super Nintendo-en, har denne sørget for mange hyggelige kvelder, både alene og sammen med andre.

Flere av spillene har jeg ikke rørt siden nittitallet, så den fungerer som et fin-fint tilbakeblikk for min del.

Det kan også nevnes at det er like irriterende å tape i «Street Fighter 2» nå som da. Spesielt hvis du spiller mot samme kompis som grusa deg den gangen.

Noe som også var irriterende, men på helt feil måte var bomkjøpet jeg gjorde da Snes Mini ble lagt ut for salg i sommer.

I et anfall av retro-rus bestilte jeg en mini Sega Mega Drive, fabrikert av AtGames, uten å lese noen omtaler på forhånd.

Den nette lille boksen har 80 innebygde spill, og kjører at på til originale Mega Drive-kassetter.

Gleden var stor da jeg hentet den lille saken på postkontoret noen dager senere. Dette ble fort endret til skuffelse da jeg plugga saken inn i tv-en.

Emuleringen er nemlig helt lavmål. De trådløse kontrollerne fungerer dårlig, og lyden spilles alt for sakte!

Krise!

De lærde strides om hva som er skyld i den dårlige gjengivingen. En teori er at hardwaren er for svak, og at lyden ble ofret slik at spillene skal kjøre i akseptabel hastighet. (AtGames har også laget lignende bokser for eldre systemer).

Det hjelper heller ikke når over halvparten av de 80 spillene er kjipe småspill i Flash-kvalitet, som ikke har noe med Sega å gjøre.

Ett tips: Styr unna.

Hvordan maskinen takler originale kassetter, vites ikke. Det får jeg sjekke en annen gang.

 

Aldri ajour

Som jeg nevnte, går det mest i bilspill, men det betyr ikke at jeg ikke liker å ta av meg kjørehanskene i blant. Lista over ting som jeg burde ha spilt, vokser seg større for hvert år, og jeg er nesten i ferd med å gi opp.

I det siste har jeg kost meg med «Just Cause 3», som har ligget nesten fullført på harddisken siden 2015. Planen er å hive seg over «Mad Max», som ble laget av samme studio.

Ellers har jeg i år begynt på «Dishonored 2» og «Mafia 3», og har store forhåpninger om å gjennomføre begge.

For noen år siden spilte jeg også «Wolfenstein: The old blood», noe som falt i smak. De to hovedspillene står imidlertid på vent, sammen med en haug med andre titler jeg bare ikke kommer på i farta.

Men det blir.  Helt sikkert!

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Beneath A Steel Sky»-oppfølgeren utsatt

Puss, puss, så får du en suss.

Les mer