I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk. 

(PressFire.no): Hei, og velkommen til mitt spillår!

Sett dere godt til rette med ei kjeft kaffi og noen overmodne konjakkuler, legg den indre uroen til side for en stakket stund.

I år har Jarle og Erik bestemt seg for å skrote den tradisjonsrike topplisteordningen. I stedet skal vi som anmelder spill her på PressFire levere personlige lister alle mann, ja få en siste mulighet til å være smaksdommere for en leserskare som tross alt vet best selv.

En god idé, synes vi – topplister har en tendens til å bli kjedelige oppramsinger av de storspillene som alle egentlig har fått nok av i året som gikk.

 

Back to the future

For min del har anmelderpraksisen, som jeg jo stort sett får mine spillopplevelser gjennom, bydd på både begredeligheter og braksuksesser.

«Super Bomberman R» til Nintendo Switch tvang meg til å gjøre noe jeg aldri har gjort i løpet av mine syv år her på Pressfire: Å legge prislapp til grunn for vurderingen. Her var det rett og slett snakk om et ran på høylys dag og stjerneklar natt, en digitalutgivelse priset til en halv høvding uten noe annet å skilte med enn minnet om bedre tider.

Nostalgi er vel og bra, men «Super Bomberman R» var en oppvisning i hvordan en utvikler skamløst reproduserer aldrende bragder i kortsiktighetens navn.

Tar meg heller en runde bondesjakk med Skybert enn å legge bomber på Nintendo Switch noensinne igjen. Godt er det derfor at neste bestilling ble samlepakken «Shovel Knight: Treasure Trove», denne deilige retrohyllesten som også presterte å være nytenkende på samme tid.

Hørte jeg noen si «samarbeidsspilling»? Spør du meg, er «Shovel Knight: Treasure Trove» en pikselert tango for to (idé: Spill det med kjæresten!)

Og i det hele tatt: Et godt, gammeldags plattformspill, ispedd noen overveide rollespillelementer, toppet med den typen treffsikre tørrvittigheter man sjelden ser i spill (hvorfor finnes det så få morsomme spill, egentlig? Har spillutviklerne druknet seg selv i teknikaliteter?). 

I påvente av nye oppdrag spilte jeg «Journey» på nytt med min ni år gamle lillesøster. Hun har vokst opp med smarttelefon, og vet knapt hva en spillkonsoll er. Magisk, sa hun, og vips så ble det en sånn opplevelse jeg kommer til å huske.

 

Indiespill-engler daler ned i skjul

Derfra gikk jeg fra den ene perlen til den andre.

Først ut med «Little Nightmares», et styggvakkert skrekkens kabinett med en liten jente i hovedrollen. Den estetiske profilen sendte tankene til «claymation» og Tim Burton, beboerne av det rustbrune interiøret til et mareritt jeg ikke kan huske å ha hatt.

Her er et dikt til ære for «Little Nightmares»:

Under det eneste plagget hennes banker et bedervet hjerte,

som et siste blodige måltid for kulissenes avgrunnsdype

gap, opp

ned.

Men aldri mot lyset.

Bær med meg her, for også «What Remains of Edith Finch» inspirerer til å droppe den konkrete beskrivelsen til fordel for litt rendyrket spillpoesi.

Vi har å gjøre med et spill som tar i bruk spillmekanikker og temaer jeg aldri har opplevd et spill befatte seg med, og som gradvis borer seg dypere ned i hukommelsens myteomspunne natur.

Glem ikke hukommelsen

hukommelsens hukommelse

Minnes at hver erindring skapes og

gjenskapes, forleder menneskene iblant oss

visner bort i krattet av skjebner

Forteller historien vår slik:

Den ble etterlatt

(Men ikke slik den var).

Digga du «What Remains of Edith Finch» kan jeg anbefale å lese denne som oppfølging. Fascinerende hvordan hukommelsen egentlig fungerer.

 

Mastodontene marsjerer

Hva er lyden av det som buldrer bak horisonten? Hører jeg noen patrosfylte strykere og et velkjent «wahoo!» på crescendoen?

Blant storspillene som i år etterlot avtrykk i spillhjertet, var selvfølgelig det kreative overflødighetshornet, det spillmekaniske fyrverkeriet, mine prinsesser og herreløse hatter... «Super Mario Odyssey».

– Nintendo har gjort det igjen!, proklamerte et samlet kritikerkorps, før de på ny kastet seg over håndkontrollen for å samle måner.

Strammere kontroll over en spillfigur har jeg ikke opplevd siden, tja, forrige «Mario»-spill. Med fare for å overdrive (ikke egentlig): Her ble rett og slett håndkontrollen en forlengelse av hendenes anatomi. Speedrunners, rejoice!

Apropos overdrivelser hører jeg orkesteret spille opp til blockbuster-stemning baki her. På tampen av året tok jeg nemlig mitt siste farvel med «Uncharted»-serien i form av «Uncharted: The Lost Legacy». På en måte er det litt urettferdig at denne avstikkeren havner her – halvparten av spillet er forsert i en slags bedøvet, halvsovende tilstand fordi hele opplegget var så gjenkjennelig.

Men så braker det så til de grader løs med innslag av slående arkitektur og velregisserte krumspring, at jeg rives ut av den sedate underholdningsrusen og spenner kroppen slik kun en god actionfilm får meg til å gjøre.

 

Hva mer?

«Crash Bandicoot Trilogy» med en barndomskompis. En spilløkt fylt med like deler raseri og jubel. Fornektelsen av årene som har passert siden forrige gang vi satt der, troen på at andre klassikere får samme behandling.

«Disc Jam» i studentkollektivet i Trondheim. Velplasserte skrukast i trynet på en onlinemotstander som rett og slett ikke har sjans. Spille nonchalant på vors, med én hånd, mot han fyren som knapt har tatt i en Playstation-kontroll.

«Watch Dogs 2» i lange, retningsløse strekk for å holde virkeligheten på avstand. Den frydefulle skammen over altfor mange timer tilbrakt alene i mørket. Tvinne skurker rundt lillefingeren med parkour og flerfunksjonell smarttelefon.

Og med det konkluderer jeg spalten «mitt spillår 2017». Det har vært en ære å dele høydepunktene med noen andre enn meg selv.

God jul, og godt nytt spillår!

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Beneath A Steel Sky»-oppfølgeren utsatt

Puss, puss, så får du en suss.

Les mer