Er dette snikespillenes etterlengtede frelser?

Å drepe, eller ikke å drepe. Vi har sett «Dishonored».

12. juni 2012 07:56

LOS ANGELES (PressFire.no): - Hvis du vet noe som helst om hva vi har jobbet på tidligere, og hva vi elsker, så vet du hva «Dishonored» er, terger Harvey Smith morratrynene som har møtt opp på pressetilstelningen under årets E3-messe.

Han er først og fremst kjent som en av arkitektene bak cyberpunk-klassikeren «Deus Ex», men har etter hvert forvillet seg til franske Arkane Studios. De lagde det kreative rollespillet «Arx Fatalis» og mer actionorienterte «Dark Messiah of Might and Magic».

Nå har de igjen sladdet innom krysningslandet mellom action- og rollespill, med støtte fra sine nye eiere i Zenimax, som også disponerer «Doom»-studioet og «Skyrim»-gjengen. Den nye familien stiller nok sine krav, men utsiktene til feinschmeckerne fra baguettlandet har aldri vært lysere.

Med litt medvind kan nok «Dishonored» meget vel bli et nytt «BioShock». 

NB! Her finner du flere nyheter, intervjuer og spilltester fra E3 2012.

Finn din egen vei 

- Dette spillet handler om frihet, og å kunne velge. Enten du spiller superbrutalt eller snikende, skal det føles som om du lager din egen historie, hevder designer Ricardo Bare, som også hadde sin industridebut med «Deus Ex».

Det er i det hele tatt mange likheter mellom det kommende actionspillet og klassikeren fra tusenårsskiftet. Mest av alt i hvordan de begge har en målsetning om å gi deg en åpen verden og et medfølgende verktøyskrin, før det nærmest oppfordrer deg til å bryte reglene. Utfordre konvensjonene. Finne din egen vei.

De visuelle rammene er utformet av bulgareren Viktor Antonov, som aldri ble så kjent som han burde for å ha definert utseendet til «Half-Life 2». Denne gangen danser penselstrøkene hans i skjærsilden hvor viktoriansk arkitektur og steampunk overlapper. Eller der «The Golden Compass» møter «Titanic».

Bunnlinja er noe sånt som et distinkt og fleksibelt snikespill hvor du godt kan slå ihjel alt i din vei om du blir utålmodig. Tenk litt «Thief», kombinert med en veldig forenklet versjon av «Mirror's Edge». Men til tross for at parallellene henger tett, kan «Dishonored» umulig båssettes. Slik vi har lært Arkane Studios å kjenne.

 

- Du må ikke drepe noen

«Dishonored» oppleves bak roret til Corvo, den smågyselige og hypereffektive livvakten til dronningen av Dunwall – en fiksjonell by bygd rundt hvalolje som hjørnestensressurs. Hun blir brutalt drept en dag, og all skyld lesses nødvendigvis over hodet til den personlige vokteren hennes.

Det til tross for at den nyoppnevnte regenten har åpenbare motiver.

Derfra og ut blir jobben i hvert fall å ta hevn på systemet som har drevet Corvo på flukt, og kanskje få til en alvorsprat med det nye overhodet i hvalbyen. Middelet ser ut til å være en ganske perfekt tredeling mellom sniketriks, magi og en dunge våpen. Sverd eller flintlåspistol.

I kjernen av opplevelsen befinner det seg en avansert simuleringsmotor, som lager regler for hvordan spillet fungerer heller enn rigide mekanikker. Om du gjør deg om til ei rotte, kan du gå overalt hvor en gnager får plass. Om du ser et åpent vindu, er det bare å hoppe inn. Målet er å finne din helt egen måte å spille på.

Det beste eksempelet fra presentasjonen vår er kanskje hvordan hovedpersonen på et punkt gjør seg om til en fisk og entrer et bygg gjennom et bittelite rør i havet. I en andre gjennomspilling, ser vi hvordan han like gjerne kunne hoppet fra hustak til hustak og sneket seg inn gjennom toppetasjen.  

- Hver eneste gjennomspilling skal være litt annerledes. Du kan være klinisk og du kan være brutal. Du kan drepe alle, og du kan unngå å drepe noen som helst, lover Harvey Smith.


Tilbake til gullalderen

Den største likheten med «BioShock» er hvor uviktige kampene virker, til tross for at synskanalen vitterlig er identisk med «Call of Duty» eller «Battlefield». I motsetning til undervannsperlen, skal «Dishonored» gi deg total kontroll over omgivelsene. Livvakten er knallhard, og har full oversikt til enhver tid.

Når vi lister oss gjennom korridorene i en storslått bygning av ukjent betydning, vet vi stort sett alltid hvor fiendene er. Magi, vet du. Det er en desto større utfordring å ta seg av fiendene uten å bli oppdaget, selv om det hjelper noe veldig å kvele dem bakfra og teleportere opp til et utilgjengelig tak for å slippe skrotten deres der.

På samme tid må man være oppmerksom, og vente til timingen er riktig. Ved å overhøre rett samtale, kan man få nyss i hvor lukrative mål eller hemmelige innganger er. Blant massive, forgyllede katedraler og murbygg virker det som om snikespllene har tatt en spasertur tilbake til gullalderen på nittitallet.

Det er en morsom detalj at Corvo kan velge å snikmyrde, lamslå eller bare rundstjele fiender når han først kommer innpå dem bakfra. I aller verste fall kan du gløtte gjennom nøkkelhull for å få tak i den informasjonen du trenger. Det er selve likvideringen som virker som transportetappene, og spaningen som dufter substans.

 

Spillbarhetens frelser?

Man kan helt sikkert ha det fint med «Dishonored» om man tar ei avsagd hagle i ei hånd og et sverd i den andre, før man flår sin vei gjennom Dunwall.

Min interesse pirres mest av evnen til å ta spennende omveier. Om man spytter nok poeng i «Posess»-formelen, er det for eksempel mulig å kontrollere andre mennesker.

Det gir helt andre sjanser til å knerte viktige mål uten å vekke oppmerksomhet, simpelthen ved å styre dem utfor stup.

Kombinasjonen av et minimalistisk grensesnitt og mesterlig spillflyt på vei gjennom unike og detaljerte omgivelser bobler i magen. Samtidig vekker det noen viktige spørsmål. Hvor smidig er styresettet i praksis? At Bare, som tross alt lagde spillet, fyker fra hustak til hustak som Mary Poppins, betyr ikke at de gode linjene er like åpenbare for meningmenn.

Vi har også blitt forespilet betydelige rollespillelementer og sideoppdrag, to poenger som nærmest lukter nødvendigheter om «Dishonored» vil vise muskler i dybden. Dialogene er etter alle tegn noe begrenset, og historien blir aldri fremstilt som et hovedpoeng.

Kanskje blir det nyeste prosjektet til Arkane Studios en maktdemonstrasjon i spillbarhetens domene. Kanskje hoster franskmennene opp nok et ufullendt kultspill. Med nye ressurser og et mer spennende lag enn noen gang, kan det i hvert fall virke som om mye må galt for at dette ikke blir et av årets mest unike - og kanskje beste - skytespill.

«Dishonored» utgis til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3 i oktober.

Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3