Illustrert av Robin Snasen Rengård.

Teksten er skrevet av Halvard Grimnes Haga og levert til skrivekonkurransen og antologien Digitale Liv holdt av Stiftelsen Fritt OrdSpillpikene og PressFire. Den er blitt plukket ut av juryen som én av ti bidrag som går inn i antologien.

(Digitale Liv): Hundene bjeffer mer enn vanlig når jeg kommer hjem. Skolen har vært hard i dag, 2 av 3 tentamener er ferdige, og jeg er helt slapp. En runde Halo kan ikke skade noen? Neh, det går bra.

Jeg kan høre brutter’n rope mot skjermen når jeg går opp trappa. «Pling» sier Xboxen mens det grå tegnet blir hvitt. Jeg sjekker innom YouTube-kanalen min mens Xboxen bruker hundre år på å skru seg på.

Jeg klikker litt rundt her og der, ser at jeg har fått 127 views på den siste videoen. Det kule chibbibildet av meg har Fluflebunbun420 laget til meg. Ble så glad når jeg fikk det! Jeg liker best League of Legends. Men i dag blir det Halo, jeg skal redde hele verden.

Det er deilig å gå inn i et annet univers. Et univers der alt er perfekt. Der du kan være og gjøre hva du vil, enten det er å redde universet fra aliens i Halo, komme deg opp fra underverdenen i Undertale, overleve i Minecraft eller ta motstanderes base i League of Legends.

Jeg er Master Chief i Halo, omringet av aliens. Jeg kjenner et slags rush i kroppen, selv om jeg egentlig ikke er der i virkeligheten. Snur meg, angriper, gjør ting på James Bond-level. Spiller perfekt, men så er det en liten, liten sniper i hjørnet som fyrer av

Dør du i spillet, gjør det ingenting. Derfor kan man gjøre sinnssyke ting man aldri kunne gjort i virkeligheten.

I denne verdenen kan nye ting kan fremdeles oppdages, her er det fremdeles hvite prikker på kartet. I vår virkelige verden skjer det sjeldent at man finner noe som aldri har blitt funnet før; et nytt univers, et nytt stoff med sinnssyke egenskaper eller at man bare finner et nytt rom bak bokhylla. Til og med noe så smått som å finne et nytt rom i huset ditt vekker en slags oppdagerlyst som nesten er umulig å finne i dagens samfunn.

Man sier at man leser bøker for å ha flere liv samtidig. Det samme gjelder for dataspill. Man kan variere hvem man vil være fra spill til spill. Det er ingen «regel» for hvordan man burde spille eller være – du er helt fri.

Hvorfor er det så mange som spiller? Jeg tror det er fordi mennesker har alltid likt å leve seg inn i en annens historie. Helt siden menneskets begynnelse har folk fortalt hverandre eventyr. Eventyr de kunne leve seg inn i og bli en del av. Når jeg spiller Undertale, gråter jeg nesten, spillet er så bra at man lever seg helt inn det. Jeg føler meg knyttet til karakterene, kjenner dem, kjenner stedene.

Det kommer et plutselig bank på døra. – Hallo!? Du vet du har tentamen i morgen? Spill er ikke bra for deg, gå ned og øv nå. Mamma ser på skjermen med forakt. – Må jeg? Kan jeg ikke bare spille litt til? – Nei! Sorry altså, men slik går det bare ikke.

Det er ikke bra å spille så mye dataspill, du blir passiv, usosial og voldelig. Og feit!

Jeg har blitt vant til at voksne holder en hel leksjon for meg om hvor grusomt dataspill er og hvordan det oppfordrer til vold, er usunt og avhengighetsskapende. Det skjønner jeg ikke helt.

De samme voksne sier jeg må lese bøker. Masse bøker. Det er skikkelig bra for meg! Men lesing fører til mye stillesiting. Lesing er asosialt. Man sitter ikke og holder hender og leser bok sammen. Og lesning er avhengighetsskapende. «Det var en pageturner», sier man. «Jeg kunne ikke legge boka fra meg». Og hvis det er lesing, er det bra. Det er superbra! Men er det spilling, så er det skadelig. Jeg vil si spilling er mye sunnere enn lesning.

For eksempel er spilling veldig sosialt.

Ekstremt mange av de jeg kjenner har jeg blitt venn med fordi vi spiller de samme dataspillene, eller bare spiller dataspill generelt. Vi møtes, prater, har det gøy sammen og har lan-partyer. Alle gutta i klassen spiller.

Man sier at spill oppfordrer til vold og gir ideer om terrorisme. Vold? Av og til. Terrorisme? Nei. Men noen ganger blir jeg skikkelig sinna. Da er det bare å sette seg ned og tenke at det bare er et spill, spise for å få opp blodsukkeret og puste litt. Men jeg har noen venner som ikke helt klarer å kontrollere sinnet sitt. I mange situasjoner blir stemningen litt uggen. Men generelt holder vi oss glade, vi er gode venner.

Feit? Mye tidsbruk? Neh.

Jeg får dårlig samvittighet hvis jeg spiller og det er bra sommervær ute. Jeg føler jeg kunne gjort så mye mer da. Og jeg har mange andre interesser. Personlig klarer jeg å styre tidsbruken. Men jeg kjenner mange som har problemer og som spiller for mye. Så det er opp til foreldrene. Lærer man barna om selvstendighet og om konsekvenser, vil det fungere.

– Sykt bra video dude Fortsett

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Darksiders: Genesis

Et spill og en serie i identitetskrise.

Les mer