Illustrert av Magnus Voll Mathiassen.

Teksten er skrevet av Lene E. Westerås og levert til skrivekonkurransen og antologien Digitale Liv holdt av Stiftelsen Fritt OrdSpillpikene og PressFire. Den er blitt plukket ut av juryen som én av ti bidrag som går inn i antologien.

(Digitale Liv): Jeg sitter på flyet fra Beirut til Istanbul. Vi er i rute, pusten går jevnt og nesten umerkbart fra de to som sitter ved siden av meg. Varmen i Libanon har fulgt meg inn, det renner små svetteperler nedover nakken, håret klistrer seg til skallen. Gutten ved vinduet blinker sløvt, klokka er snart 03.00, disse natteflyvningene er krevende for alle kropper. Damen ved midtgangen har brunt slør med røde blomster. Hun er kanskje 70, men det er vanskelig å se alder uten å få et inntrykk av hele mennesket, slør gjør alltid mennesker eldre, tenker jeg.

Jeg vet det tar tid før jeg sovner, jeg sov tre timer på hotellet før jeg ble kjørt til flyplassen. Beirut er et mangfoldig sted. Det er kort avstand til det meste. Fra sjø til fjell. Fra Bourj el Barajneh til Downtown. Fra fattig til rik. For en middelklassefødt, bortskjemt hvit kvinne, er det et mekka for opplevelser og eksotisme. Fem uker går fort, varmen gjør noe med deg. Det er langt fra Tromsø til Beirut.

Stakkars faen, tenker jeg og skjeler mot damen ved siden av meg. Alltid gå med dette forbannede sløret. Satt tilbake i tid. Tilbake i verden. Hva kan hun gjøre? Andre bestemmer over henne, hun kan ikke ta av seg dette plagget, dette ulekre tildekningsutstyret. Har vi i det hele tatt noe til felles?

Jeg får aldri tenkt tanken ferdig før hun tar opp iphonen sin og sveiper frem Candy Crush. For helvete, tenker jeg, er det mulig! Jeg strekker nakken og håper hun ikke ser, jeg forsøker å se hvilket nivå hun er på: 492! Det var da som faen! Jeg er på 484 og kjemper fremdeles med å få ned fem moreller til bunnen. Jeg fisker opp ipaden og finner frem spillet. Nå ser hun meg og hun smiler, venter til det oransje spillventeværelset King, Laster inn ... slipper meg inn og så vipper jeg ipaden mot henne og hun setter i å le. Hun viser meg skjermen sin, som jeg jo allerede har snikkikket på.

Det er ikke første gang på denne turen til Beirut at jeg treffer på Candy Crush-spillere. Nattevakten på hotell Mayflower driver tiden med å spille. Han var på nivå 367 når jeg spør ham første dagen. Han fortalte at han hater dette syke spillet. Det tar opp all hans tid. Han sa at det finnes et triks for å komme fortere frem. Om man går på innstillinger og skrur tiden tilbake, gi en annen tidssone, kan man får flere liv og slippe å vente opptil en halv time etter å ha tapt fem liv. Jeg forsøkte dette noen ganger, og det fungerte på et vis. Men plutselig endte jeg opp med å få 634 timers ventetid etter at jeg ikke klarte å komme gjennom nivået, noe har tydeligvis skjedd og jeg fikk beskjed om at jeg måtte vente i 26 dager før jeg kommer meg inn igjen. Idiot!

Vi sitter og spiller i lag, jeg og damen med slør. Min arabisk er rusten og hun snakker ikke engelsk, men vi møtes over dette spillet og godter oss når vi går videre. På et tidspunkt faller dekningen bort og jeg sovner. Det er noen timer til Istanbul og jeg ser frem til hvile.

Når jeg våkner har det ikke gått mer enn en drøy time. Flyet er på vei ned. Nødlanding i Antalya. Vi må løpe ut fra flyet når vi lander. Vi holder sammen, jeg og damen. Nå har vi også fått presentert hverandre, og Amal holder meg i hånden som om hun var en gammel slektning. Jeg snur meg for å se om flyet eksploderer, men intet skjer. Inne i ventehallen blir vi sittende i fire timer for videre flyvning.

Så hva gjør vi? Selvsagt. Vi spiller Candy Crush. Jeg kommer meg ikke videre fra dette stedet på nivå 484. Amal ser jeg blir lettere irritert, dulter meg i siden. Hun er nå på 495.

Etter tre timer uten informasjon om hvorfor vi nødlandet, hva som skal skje og når vi skal videre, begynner vi å bli ganske lei av det hele. To unge gutter står og krangler ved skranken, tydelig også lei av den totale mangelen på info om hva skjer. Etter en stund går de lei, innser at de ikke kommer noen vei og de setter seg ved siden av meg. Den ene peker på ipaden min, sier noe til kompisen og han trekker opp sin iphone med Candy Crush. Han viser meg nivået: 240. Takk Gud! Jeg viser ham mitt og så peker jeg på Amals. Han himler med øynene.

Plutselig er vi tre stykker som sitter der og spiller. Arif, som han heter, snakker godt engelsk. I love this too much, sier han og ler. Han sier han elsker disse små eksplosjonene når tre farger møtes, not dangerous for people, sier han og ler igjen. Safe. Kompisen hans, Hamza, laster ned spillet og starter på nivå én. Så er vi tre stykker som på veslevoksent vis forsøker å fortelle ham de smarteste triksa. Jeg forteller om nattevakta på hotellet og sier, ikke prøv det!

Amal ler, hun ser yngre ut nå, kan hun være mer enn femti? Hendene hennes går som trommestikker over skjermen, blikket konsentrert i det sukkertøyfargete lyset. Det kommer et rop fra Hamza, han er kommet opp på nivå ti i løpet av kort tid. Du kan se at han er bitt av spillbasillen – han er solgt! Arif reiser seg roper ut til ventehallen: Candy Crush King! og peker mot Hamza. Hamza reiser seg, bukker og setter seg ned igjen, det er et bukk som er en konge verdig. Dette resulterer i at flere i ventehallen tar frem sine mobiler og nettbrett og vifter dem opp i lufta, plutselig er vi ti-tyve stykker som sitter og spiller Candy Crush, midt i ventinga, alle strandet på en flyplass ingen av oss skulle til. Man kan høre tastinger og pust og sukk.

Så reiser Amal seg. Hun holder iphonen opp og sier med stødig røst, femhundre! Arif er rask til å oversette, men jeg hadde nok forstått det lell. Det går et lite gisp gjennom rommet. En gammel mann reiser seg og begynner å klappe, en liten pike reiser seg og roper Yess! ikke godt å si om hun skjønner noe av det, men hun vil i alle fall være med på feiringen. Hamza flytter på seg, over til Amal, setter seg ved siden av henne for liksom å komme nærmere proffen, samle tips, se på teknikken.

Amal setter seg, gjør ikke en mine, ser på meg og blunker. Jeg tenker på hva jeg tenkte da vi satte oss på flyet, det jeg tenkte i starten, om henne og om sløret og om hvordan hennes liv måtte være og jeg blir nesten flau over tanken. Det er ingenting som skiller oss som sitter her og venter. Venter og spiller. Nå er vi kun mennesker som er plassert i transitt, ingen vet mer enn andre, alle er i samme båt, i samme bås. Vi er kveg på vei til en destinasjon og vi gjør som kveg, vi samles i flokk og gleder oss over det grønne gresset på denne siden av gjerdet.

En stemme bryter inn over høytaleranlegget. Vi skal videre. Alle må gå til neste skranke for å få utstedt nye billetter og eventuelle tilknytningsbilletter. Så er det oppbrudd. Hamza, Arif, Amal og jeg, går samlet ned mot neste skranke, spillet legges i veska. Vi nikker til hverandre som en stille avslutning. Det var et eventyr.

Et Candy Crush-eventyr.

Du kan lese flere av bidragene til antologien Digitale Liv her.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Darksiders: Genesis

Et spill og en serie i identitetskrise.

Les mer