Moons of Madness

Vakkert og som balsam for ørene, men ikke skummelt nok.

Karakter: 4 av 6.

Kenneth Flage

(PressFire.no): Jeg har et hat/elsk forhold til skrekkspill. Jeg hater å være redd, og jeg avskyr det å kveppe. Men samtidig er det noe deilig og elskverdig med den følelsen hvor spenning glir over i forløsning - når spillet endelig gir meg et øyeblikks pause fra all terroren det har bygget opp til.

Jeg husker enda den subtile skrekken som oppstod gjennom kranglete kameravinkler og ekkel horror i «Resident Evil». Jeg husker den adrenalinfylte terrorfølelsen av å snike rundt i stummende mørke i «Doom 3», mens jeg fomlet mellom lommelykten og geværet mitt og demoner angrep fra alle kanter.

Og jeg husker den sjeleknusende opplevelsen «Amnesia: The Dark Descent» var, da figuren min lå gjemt i et skap og gled lenger og lenger ned i galskapen mens hjertet mitt banket hardere og høyere for hvert steg monsteret utenfor skapdøren tok.

Skrekkspill er svette, gåsehud og høy puls alene i et mørkt rom. Skrekkspill er manndomsprøver for å bevise ovenfor oss selv, og andre, at vi tør å bevege oss videre til tross for at vi vet at noe skummelt gjemmer seg der fremme i skyggene. Skrekkspill er venner som ler en rå og forløsende latter sammen, etter å ha skreket i panikk fordi noe skummelt spratt fram utav intet.

Men mest av alt er skrekkspill spennende og interessante historier, som tar oss til unike verdener og viser oss ting som ingen andre sjangre vil eller kan. Historier om mystiske steder, interessante mennesker og fabelaktige monstre – og hva de kan fortelle oss om menneskelighet og vår egen psyke.

 

Smaken av Rock Pocket og eimen av Funcom

Jeg gledet meg derfor stort (og gruet meg litt) til «Moons of Madness». Norske Rock Pocket Games har fått leke seg med Funcoms fantastiske verden i «The Secret World», og tatt det hele med seg til Mars.

Med filosofien om at alle myter, sagn og konspirasjoner er sanne skapte Funcom i 2012 et unikt univers som er gjennomsyret av forfatteren H.P Lovecrafts skumle og bisarre historier. I London, New York og en rekke steder fra vår tid og verden møttes alt fra Illuminati til Cthulhu til Moses til transilvanske vampyrer og den japanske grenen av «Rockabilly for life!»-bevegelsen – alt samlet i en gedigen «crazy enough to work»-MMO.

«The Secret World» har senere blitt relansert som «Secret World Legends», og universet har vokst videre ut i skrekkspillene «The Park» og «Hide and Shriek» – i tillegg til AR-spillet «The Black Watchmen».

I skrekkspillet «Moons of Madness», et løst ordspill på Lovecrafts boktittel «At the Mountains of Madness», flyttes nå handlingen ut i verdensrommet – til vår røde nabo Mars.

Gigakonsernet Orochi Group har konstruert en base her for å forske på diverse greier som man forsker på når man er på fremmede planeter. Planteliv og sånne greier. Forskningsgreier som er fine skalkeskjul når man har funnet et farlig og fiendtlig patogen som man i all hemmelighet ønsker å gjøre lyssky eksperimenter med.

Ting spinner etter hvert ut av kontroll, fordi selvfølgelig gjør det det, og jeg må nøste opp hva som har skjedd og hvordan jeg kan fikse det før alle oss få mennesker på planeten lider en grusom død. Grunnlaget for et ordentlig skrekkspill i «Amnesia: The Dark Descent»-ånd på en fremmes planet er lagt.

 

Den som leiter finner

Historien i seg selv er interessant nok, men kan være litt ekskluderende for hvermannsen som bare kjenner Lovecraft gjennom populærkulturen eller bare har skrapet i overflaten av «The Secret World»-universet. Men for meg som i min tid virkelig dykket ned i denne materien, er «Moons of Madness» en gullgruve av referanser til et spill og et univers jeg virkelig elsket.

Jeg tar meg selv ofte i å nilese mailutvekslinger og dagbokjournaler etter bakgrunnsinformasjon, til tross for at rommet rundt meg gjerne holder på å revne i sømmene.

Men selv om det byggesteinene for et skikkelig «Amnesia»-aktig skrekkspill er her, forløses dette aldri i ekte terrorfølelse. Jeg kvepper fra tid til annen, så klart. Og noen ganger må jeg holde en hånd foran øynene når jeg går inn en ekstra skummel dør.

I det store og det hele er jeg derimot mer nysgjerrig på hva som kommer til å skje, heller enn redd for å gå videre. De skumle dørene er derfor mer forlokkende enn skrekkelige. Og det er aldri et bra tegn for et skrekkspill.

Kanskje er monstrene ikke skrekkelige nok. Kanskje er det at de hendelsene som skulle gitt meg gåsehud er ørlite for forutsigbare. Eller kanskje er det rett og slett fordi gangene og rommene jeg går rundt i aldri er skikkelig mørke.

Jeg mistenker derimot at det handler mest om at spillet står i en lei spagat mellom sjangre, og ikke helt klarer å bestemme seg for om det er et utforsknings/puzzle-spill, eller et skrekkspill. Det føles rett og slett ofte som om utviklerne har mer lyst å vise frem Mars, og fortelle historien rundt hva Orochi gjør der, enn å faktisk skremme meg.

 

I verdensrommet kan ingen høre dårlig lyd

Det som «Moons of Madness» gjerne mangler på eksplosiv kveppe-horror, tar det derimot godt igjen med makeløst lydarbeid. Simon Poole er tilbake, som sammen med musikeren Marc Canham sto for musikken i «The Secret World». Og jeg kan virkelig høre slektskapet til forgjengeren.

Mørke og mystiske toner setter en skummel stemning til det meste, og hever opplevelsen betydelig. Ikke nok til å gjøre dette til et vaskeekte minneverdig skrekkspill, men samtidig nok til å sette en uhyggelig stemning på reisen min.

Vakkert er det også. Overraskende vakkert til norsk spill å være. Med unntak av ettpar litt mekaniske animasjoner, og noen tidvis litt vel firkantede stener og dingser i omgivelsene, ser dette ut som noe som kunne vært skrudd sammen av de store internasjonale gutta.

Det som virkelig er pussig her er hvorfor spillet ikke har blitt optimalisert for VR? Fordi herregud, dette hører virkelig hjemme i VR-brillene mine – hvor jeg tror opplevelsen hadde blitt hevet fra helt ålreit grøss til livsknusende skrekk.

Og kanskje er det nettopp der problemet ligger. For jeg mistenker at Rock Pocket nettopp har laget dette spillet med VR i tankene, men av en eller annen grunn har valgt å lansere det for standard «flate» skjermer i stedet. #MoonsGate anyone?

 

Jeg forventet uansett «Amnesia: The Dark Descent» på Mars, men fikk heller et småcreepy utforskerspill i en oransje ørken. Her er lite svette, gåsehud og høy puls, og dette blir neppe denne generasjonens store prøve.

Men samtidig er «Moons of Madness» vakkert, høres fantastisk ut, og forteller en god Lovecraft-inspirert historie fra et fantastisk spillunivers – som i seg selv er gode grunner til å elske spillet. Så får Rock Pocket få fingen ut med å putte dette i VR-brillene mine.

«Moons of Madness» er ute til pc, og slippes til konsollene neste år.

Terningkast 4

PLUSS:
  • Vakkert, med makeløst lydarbeid.
  • Spennende historie for «The Secret World»-nerds.
MINUS:
  • Ikke skummelt nok.
  • Hvorfor ikke VR?

Annonse

Kommentarer