Rain of Reflections

«Blade Runner» møter «Drømmefall» møter «XCOM». Og det er jo ikke feil.


Karoline Hoff

(PressFire.no): Året er 2027, og mennesker kan ikke lenger føde barn. Theo sitter på en kafé når en bombe sprenger. Nei, vent, sorry, feil. Det er et ubestemt år, og mennesker kan ikke lenger føde barn. Wilona står i vinduet og stirrer tankefullt ut i regnet. 

Det svenske indiestudioet Lionbite lover oss et atmosfærisk, dystopisk eventyrspill med turbaserte strategiske utfordringer, hvor du kan utforske og lære mer om en mangefasettert verden med flere lag og varierte miljøer, og valgene du tar vil ha «permanente konsekvenser».


En verden med flere lag, ja. Som en løk.

Utgangspunktet er godt. Vi kastes inn i hodet til Wilona, en forsker som jobber for en løsning på verdens plutselige infertilitet i en våt og kald cyberpunk-fremtid. Du pek-og-klikker deg rundt i leiligheten hennes og finner små hint om hva som foregår og hva som rører seg i hodet til Wilona.

Før du vet ordet av det får du et videoanrop fra den overbeskyttende moren din, og her starter spillet - skal du være avvisende eller forståelsesfull når mamma vil at du skal holde deg inne under en terrortrussel mot selskapet du jobber for? 

Dessverre skurrer det litt allerede her. Jeg føler at jeg styrer Wilona fullstendig på måfå. Jeg aner ikke hva motivasjonen hennes er. Jeg vet ikke hvordan forholdet til moren er. Jeg vet ikke hvorfor jeg skal velge å legge på når moren min ringer. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg svarer snarky når hun nevner terrororganisasjonen Infrared. Er jeg sympatisør? Dobbeltagent? Hva jobber jeg egentlig med? Har moren min gjort noe for å fortjene at jeg er kjip? Hvorfor har hun makt til å sperre meg inne i min egen leilighet om jeg er frekk? Hvem vet. Jeg bare trykker på dialogvalg med et lite håp om at jeg ikke spenner bein på mitt fremtidige jeg. 

Dette er dessverre et gjennomgående problem. Jeg liker spill hvor historien sakte, men sikkert avsløres for spilleren, og settingen er som skreddersydd for meg. Vi snakker «Blade Runner» møter «Drømmefall» møter «XCOM», og verdenen Lionbite presenterer er stemningsfull og sexy, men historien i «Rain of Reflections» kommer rett og slett ikke langt nok i løpet av introduksjonskapittelet «Set Free». 

For selv om jeg leser, undersøker og tjuvlytter på alt jeg kommer over, stiller jeg meg etter første kapittel fullstendig likegyldig til hva som skjer med menneskene jeg har blitt introdusert for de siste tre-fire timene, for jeg aner ikke hva som driver dem. 


Hack the world 

Over til det «Rain of Reflections» gjør veldig, veldig riktig. Mor stenger meg inne på rommet mitt fordi jeg er frekk, men heldigvis lever Wilona i en fremtid hvor alt fra datamaskiner, sjarmerende små vedlikeholdsroboter som putrer rundt i gangene, og selvfølgelig døren til leiligheten min kan hackes.

Hackingen består av tre typer logiske gåter og puslespill. Den ene typen krever at du styrer en liten ball som kontinuerlig får momentum basert på forrige trekk over et brett, og i et annet må du tenke tredimensjonalt for å snurre en kloss så den passer inn i et gitt mønster.

Det høres banalt ut når jeg beskriver det, men disse minispillene er overraskende morsomme. De er i stor grad intuitive, så det tar ikke mange forsøkene før man får dreisen, men de holder seg hele veien utfordrende nok til at det føles gøy gjennom hele spillet.

Wilona er selvfølgelig et hackergeni, så jeg er ute av leiligheten på null komma niks, og nå er tiden for preiking over. Jeg er klar for action! Jeg skal bare hjelpe denne vaktmesteren med en litt trist, kranglete vaskerobot først... 

 

Motivasjon og teambuilding 

Men jeg rømte ikke fra en fancy leilighet og en bedagelig livsstil til en grimete og hard virkelighet bare for å hacke. På vei ut stoppes vi av to nebbete overklassesnobber som lurer på om det er sant at jeg har tjuvlånt kamuflasjeenhet fra jobben. For ja forresten, jeg er ikke bare et hackergeni, jeg er et hackergeni med en usynlighetskappe. 

Denne usynlighetskappen kommer godt med når det viser seg at mamma har sendt sikkerhetsvakter etter oss, og vi befinner oss i spillets første kampsekvens. Det er turbasert, og består av både sniking og skyting, posisjonering og motivering, og er på mange måter en slags indieversjon av «XCOM».

Usynlighetsdingsen åpner for mange kreative løsninger. Tidvis kan du bare snakke deg ut av hele situasjonen, men som regel handler kampsekvensene om å komme seg fra A til B på kartet, mens man står fritt til å stikke av, sette opp bakholdsangrep, flytte seg til et tryggere sted, skyte ned et mulig skjulested, vræle noe motiverende til lagkameraten, og alt annet man måtte ha lyst til. 

Dette med oppmuntring blir fort viktig. I slagene har du i stedet for et gitt antall helsepoeng et motivasjonssystem som kan bli påvirket av både det du gjør og det som skjer rundt deg. Går du eller lagkameraten tom for motivasjon til å kjempe seg videre er det over, og til å begynne med har du ikke engang et våpen du i verste fall kan blæste deg ut av kinkige situasjoner med. 

For eksempel er Wilona en type som blir litt stresset av å være tom for ammunisjon, så det er minuspoeng. Skjøt en vakt på kassen du nylig gjemte deg bak? Det er skummelt, minuspoeng. Det er jo litt ubehagelig at en rusa våpenforhandler sier at han skal ta deg. Minuspoeng. Ble du skutt? Det blir fort mange minuspoeng. På samme måte belønnes du med pluss i motivasjon når du kommer unna med revestreker, eller når du eller lagkameraten forsikrer hverandre om at dette nok skal gå bra. 

Også her har Lionbite gjort noe veldig riktig. Kampene føles riktignok aldri spesielt vanskelige, men du holder likevel pusten når du håper at de stormtrooper-aktige håndlangerne ikke skal høre at du tråkker i en søledam, eller se deg når du smetter inn til en forbipasserende robottjener for å lade usynlighetskappen din. 

Alt av veiledning er sømløst vevd inn i spillet og det er lite håndholding fra utviklerne. Du får prøve deg frem og leke rundt på eget ansvar, og ingenting på starten er særlig vanskelig, så man har rom for utforskning i alle aspektene ved spillet. 

 

Sjangersjonglering 

Lionbite treffer blink med mye. Sjangerblandingen av rollespill, eventyr, gåteløsning og strategi fungerer veldig godt, og verdenen de har skapt gjør meg sulten på mer. Rammene er solid på plass, men det hele faller litt flatt når man lærer mer om figurene og deres motivasjon på forsiden av nettstedet til «Rain of Reflections» enn i selve spillet. 

Problemet ligger i hovedsak at spillet er alt for kort. Det er umulig å vite om alle disse valgene jeg tok hadde noe å si, og siden jeg har fått vite så lite om menneskene jeg møtte på veien, så jeg bryr meg rett og slett ikke når det er over.

Det er veldig trist, for omgivelsene ser virkelig bra ut, jeg er kjempenysgjerrig på samfunnet og klassedynamikken Lionbite har skapt, de forskjellige stedene man reiser gjennom og de merkelige folkene som bor der, men jeg forstår ikke nok av selve plottet eller hovedfigurenes motivasjon til at jeg bryr meg nevneverdig om skjebnen til noen av de involverte når rulleteksten kommer over skjermen. 

Kanskje det de neste kapitlene i det som etter planen skal bli en trilogi gjør opp for det, kanskje ikke. Jeg har mest sannsynlig uansett glemt valgene jeg tok når neste del av spillet kommer ut, og bryr meg nok da, om mulig, enda mindre om hva som skjer med Wilona og gjengen.

«Set Free» er første episoden av tre, vi venter med å trille terning til alle tre episodene er ute. 

Annonse

Kommentarer