Gears 5

En dyrisk voldsbalett når det funker, men...

Karakter: 4 av 6.

Jarle Hrafn Grindhaug

(PressFire.no): Det er noe enkelt ved «Gears» - primitivt i design, men det er det også en kilde til dyrisk tilfredsstillelse og øyeblikk med religiøs renselse av den middelalderske sorten.

Men selv om utgangspunktet er den syndige brede sti brolagt med hodeskaller er den også full av feller på et vaklende fundament.

 

Nesten ikke egnet for mennesklig konsum

Jeg har nemlig aldri i mitt liv hatt så mye tekniske problemer med et spill som med «Gears 5».

Ved flere anledninger har det sett ut til at jeg måtte gi opp etter å ha vært fanget i en slags uendelig løkke etter et lagringspunkt som krasjer.

Andre ganger har spillet hatt problemer med å lagre progresjonen, hvor hele konsollen har måttet starte på ny for å fikse problemet. Gjerne flere ganger.

Det har faktisk gått med et par timer til å bare hanske problemer som dette, men det har heldigvis lykkes å komme seg videre hver gang – riktignok med en god del oppfinnsomme metoder og enda mer tålmodighet.

Og synd er det – for det skjuler seg en ganske solid skyteopplevelse bak alle problemene.

 

Himmel og helvete

Det nye spillet utvider på flere måter det temmelig snevre designet serien har hatt hengende som en fotlenke – hvor mer variasjon og åpenhet i miljøene er noe serien kler.

Men større åpenhet synliggjør også at serien kunne hatt godt av å gå hele veien, for mobiliteten til figurene holder nå klart serien tilbake.

At man fremdeles er klistret til bakken med borrelås er nå en del det som holder «Gears» tilbake fra å ta steget helt inn i den moderne tidsalder. Sekvenser med vertikale deler kan være ekstremt frustrerende når du ikke aner om du kan hoppe ned halvannen meter ned til neste nivå – spesielt med en kompis som ligger og blør i hjel ensom alene i underetasjen.

På sitt verste er du fanget i et alt for trangt rom med fiender på alle kanter og siktet ditt flyr opp og ned mens du ikke skjønner hvorfor du ikke kan bevege deg. Da er du sannsynligvis klemt mellom en tønne og en kasse i «dekning» mens kameraet sliter med å henge med samtidig som to jævler står og slår på deg.

Samtidig skal man ikke ha voldsomt med fantasi for å forestille seg hvor interessant denne serien kunne blitt med større frihet til å navigere miljøet – for ikke å snakke om å åpne dem helt opp.

 

To skritt forover og ett tilbake

Det nye designelementet med en robotkompis som ikke bare stiller med nye egenskaper som kan brukes etter ønske, men også gjøre småting i kamp – som å hente våpen, ammunisjon eller å få deg opp når du er nede for telling.

Dessverre blir det aldri helt det strategiske elementet som det virker å være tiltenkt.

Klønete navigering og sjelden tid til å konsentrere seg om noe annet enn å overleve gjør at det sjelden blir aktuelt i kampens hete. Den mangler en form for programmerbar logikk eller kunstig intelligens – for du kan banne på at når du trenger ham som mest, så flyr han rundt og gjør helt meningsløse ting i situasjonen eller ligger selv livløs på bakken etter en trøkk.

Det er litt synd, for idéen er ganske god.

Foruten historien er også roboten Jack direkte tilknyttet spillets eneste progresjonssystem – på godt og vondt er det den som står for oppgraderinger og nye ferdigheter. Heldigvis er man ikke helt avhengig av roboten for å dra nytte av alt han har i verktøykassa – enkelte ferdigheter er relativt lett tilgjengelig på kommando.

«Gears 5» er en berg-og-dalbane mellom følelse av mestring på spillets premisser og frustrasjon over spillets mangler. På sitt beste er det en av de mer fornøyelige samarbeidsspillene på markedet, men i sine mørke minutter er det bare irriterende på alle de feil måtene.

Jeg stiller også spørsmål rundt valget om at man kan gå tom for ammunisjon. Det betyr at man kan være svært uheldig med lagringspunkt inn i for eksempel en boss, hvor man midtveis ender opp med å være uten mulighet til å plaffe ned beistet.

 

Ikke den sosiokulturelle samfunnskommentaren du kanskje forventet

Man spiller forhåpentligvis ikke «Gears»-serien for den berikende historien med komplekse rollefigurer og subtile allegorier – for den er velbevandret materiale og er gjort med langt mer suksess andre steder.

Likevel nyter det nye tilskuddet av at de har klart å sprøyte inn litt mer farge og personlighet i det samme rollegalleriet – eller bare at de har slipt litt av det som gjorde dem tidvis til pinlige parodiske ultamacho stereoidbomber. Det er fremdeles langt inn i dudebro-land, men liten tvil om at det er mer spiselig.

Det er også et spill som skjønner viktigheten av veksling i intensitet - det er essensielt å ha rolige deler som en del av opplevelsen - eller bare ikke ha en haug med sekvenser som er helt like hverandre.  

Og selv om det fortellertekniske nesten aldri er noe som fremkaller noe særlig fra følelsesregisteret, så glimter det faktisk til med noen minneverdige øyeblikk. Det er jo godt gjort fra serien som har stått for noen av de flaueste øyeblikkene innen dataspill.

 

«Gears 5» er full av irriterende feil og mangler, men står også for storslåtte intense actionøyeblikk som egentlig ingen andre spill ligner på.

I utgangspunktet er dette fremdeles «bare» skyting i korridorer, men det har egenart og engasjerer på et eget dyrisk nivå.

«Gears 5» er ute til Xbox One (testet) og pc.

Terningkast 4

PLUSS:
  • Flott grafikk og lyd.
  • Solid skyting.
  • Bra rytme.
  • Kryssspilling med pc.
  • Utfordrende.
  • Varierende miljø.
MINUS:
  • Bugs som kan eller nesten ødelegger opplevelsen.
  • Designvalg som ikke alltid funger som tiltenkt.
  • Gammeldags fastlåst mobilitet i miljøet.
  • Kun horisontal deling av skjerm.
  • Urettferdig utfordrende.

Annonse

Kommentarer