Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Karakter: 3 av 6.

Martin Gramnæs

(PressFire.no): «Burnout»-spillene er kanskje den mest toneangivende arcade-serien i moderne tid.

Samtlige av dem bød på halsbrekkende billøp og spektakulære kræsj, bakt inn i flott grafikk og en kjørefysikk som satt som støpt.

Det begynner imidlertid å bli lenge siden vi fikk det som ble det foreløpige punktumet i serien på konsoll og PC (om vi ser vekk fra mobilkalkunen «Crash»).

«Burnout: Paradise» fra 2008 dyttet galskapen ut i en åpen verden, og ble for mange det aller beste bilspillet i forrige generasjon. Også blant dem som egentlig ikke liker bilkjøring.

Såpass populært var det at det i fjor ble relansert med oppusset grafikk. Det har, så vidt jeg vet ikke skjedd i bilspillsjangeren før. Så bra er serien.


Gjenoppliving

Dette er derimot «Dangerous Driving», utviklet av Tree Fields Entertainment. Studioet ble startet av Alex Ward og Fiona Sperry, som i sin tid etablerte Criterion Games, og som stod bak nettopp «Burnout»-serien.

Med en liten håndfull medhjelpere og betydelig slankere budsjett, forsøker de her å gjenopplive «Burnout»-magien, og de skal ha for innsatsen.

Dessverre ender det hele som en noe tynn affære, med slitasje i sømmene og knirking i drivreima.

 

Det går styggfort

Når vi ser på hva det diskes opp med, er det tydelig at inspirasjonen er hentet fra det andre og tredje «Burnout»-spillene. Her er ingen åpen verden, og løpene foregår i hovedsak på amerikanske motorveier i rurale strøk.

Jeg har tilbragt et voksent antall timer i begge disse spillene, og minnene strømmet på selv om det begynner å bli alvorlig lenge siden sist.

Det betyr at det går styggfort, og den herlige arcade-følelsen er absolutt til stede. Desverre bommer det ganske stygt på et vitalt punkt, nemlig kræsjingen.

Noe av det som imponerte stort hos stamfedrene var jo synet av biler som fløy bortover mens karosserideler ble vridd og knekt av i en kakafoni av gnister og flammer.

Joda, det er nok av flammer og partikkeleffekter denne gangen også, men selve skademodellen er lavmål. Det er aldri snakk om deformasjon av bilene, og det eneste som skjer er at et hjulene faller av og at dørene spretter opp.

De prøver å simulere bulker med enkle teksturer, men det ser bare billig ut. Ikke ulikt det forferdelige «FlatOut 4» som kom for et par år siden.

Dette er utrolig synd, siden mye av spillet dreier seg rundt kræsjing, og det å presse motstanderne av banen.

 

Tåpelig AI

Spillet belønner råkjøring med «boost» og når denne aktiveres, når hastigheten nærmest sinnsvake høyder. Det er få spill i dag som kan gi den samme fartsfølelsen, så cred for det.

Dessverre er det slik at motstanderne bare bruker den hvis du gjør det, og dermed forsvinner taktikkeriet som dugg for solen.

Når den kunstige intelligensen også er utstyrt med en «gummistrikk» av det stramme slaget som gjør at de tar deg igjen uansett, forsvinner mye av spenningen i løpene.

Spillet mangler imidlertid ikke på utfordringer. Når du låser opp de raskeste bilene, går det så fort at jeg ofte sliter med å følge på.

Det er ikke bare omgivelsene og kjørefølelsen som er hentet fra fordums tider. Også løpstypene er kopiert fra «Burnout»-spillenes tidlige dager.

Her finner vi klassikere som Eliminator, Heat Wave og Takedown.

Førstnevnte var ganske vanlig i bilspill på 90- og tidlig 2000-tall. For hver runde som går, blir den som ligger på sisteplass eliminert, og dermed er det om å ikke drite seg ut på oppløpet på hver runde.

Hadde nesten glemt hvor spennende dette kunne være!

 

Skademodell til besvær

I Heat Wave handler det om å klemme inn boost-knappen konstant gjennom løpet. Dette gjør at måleren fylles opp, og hver gang det skjer, går bilen bittelitt fortere.

Farten blir heftig, men som nevnt over, er det ikke nødvendig for å vinne.

De som har spilt det tredje «Burnout»-spillet, vil nikke annerkjennende til Takedown-modusen. Her handler det rett og slett om å presse så mange biler av veien som mulig innen en viss tidsfrist.

Det hadde vært ultrafett også i dag, men det skjemmes av den fislete skademodellen jeg nevnte tidligere.

«Burnout 3» hadde jo faktisk «Takedown» i etternavnet, men vi får håpe at Tree Fields Entertainment har ryggen fri når det kommer til bruk av navnet.

Litt mer på kanten er en av lasteskjermene som viser en av politibilene du kan kjøre: «Is this the future of Hot Pursuit?», står det.

Aiai, pass dere nå!

 

Elefanten i rommet

Når jeg nevner «Burnout» for folk, er det likevel en spesiell aktivitet som trekkes frem, nemlig kræsje-modusen.

Denne gikk ut på å kjøre inn i et trafikkert kryss og skape så mye ødeleggelse som mulig.

Som oppspark til «Dangerous Driving» lagde utvikler et par mindre titler som tok for seg disse – de to «Danger Zone»-spillene.

Jeg har ikke fulgt så nøye med på utviklingen her, men var bombesikker på at denne modusen ville være med i det «ferdige» spillet i en eller annen form.

Det er det ikke, og det føles rimelig skuffende.


Mangler finpuss (og musikk)

Visuelt sett, snakker vi om et spill som ofte ser rimelig bra ut. Bilene er ikke veldig detaljerte, men når du kjører i 350 kilometer i timen, rekker du ikke å studere pyntelister og felger likevel.

Også omgivelsene har fått en grei dose kjærlighet, med fine lyseffekter og refleksjoner i veibanen. Variasjonen er imidlertid ikke veldig stor.

Spillet er testet på en vanlig PS4, og her ligger skjermoppdateringen på 30 bilder i sekundet. Det «fungerer», men jeg skulle gjerne spilt det på PS4 Pro eller Xbox One X, som dytter 60 fps. Det kler nok spillet mye bedre.

Underveis i testingen opplevde jeg at det hele stoppet opp noen ganger. Av og til opp imot ett sekund. Det er kjipt nok, men når det i tillegg begynte å hakke, måtte jeg ta meg en lang pause.

Det virker nesten som om spillet går for fort for sitt eget beste.

Spesielt irriterende er det når motgående trafikk popper opp rett foran deg og du kræsjer rett før mål…

Jeg opplevde også å «forsvinne» under veibanen. Det samme skjedde med andre biler. Slikt kan godtas en gang eller to, men her oppstod problemet litt for ofte i en ganske avgrenset periode.

Dette underbygger det noe «billige» preget, og det er kjipt for oss som husker «Burnout»-spillenes glansdager.

Lydmessig får vi servert en rimelig tynn motordur og ganske kjedelige kræsjlyder. Thats it!

Jeg har forståelse for at det er dyrt å lisensiere musikk, men total mangel på sådan, føles veldig rart!

For å bøte på dette, har de sørget for at spillet kan linkes opp mot Spotify, og da kan du jo for eksempel kjøre det originale lydsporet fra «Burnout 3». Det anbefales.

 

Ikke bra nok

I starten av denne teksten skrev jeg at utvikler skal ha for innsatsen, og det mener jeg virkelig.

Men dette spillet har overhodet ikke ryggrad nok til å bære arven videre.

Jeg er stor fan av mange indie-spill, og det faktum at man ikke trenger tusen milliarder dollar for å lage en spillopplevelse. Samtidig viser «Dangerous Driving» at det er vanskelig å konkurrere i bilspillsjangeren med slike ressurser.

Det er likevel få sjanser for at vi får noe nytt «Burnout» med det første. «Criterion Games» eies som kjent av «Electronic Arts» og for noen år siden, ble halvparten av staben lokalisert hos «Ghost Games», som i dag lager «Need for Speed».

Vi får krysse fingrene og håpe at Alex og Fiona vinner i lotto, for når den «ordentlige» oppfølgeren kommer, er jeg klar som et ihjelkokt påskeegg!

NB: En flerspillermodus vil bli lansert i løpet av noen uker, men denne var ikke tilgjengelig under testperioden. Spesielt.

Terningkast 3

PLUSS:
  • -God kjørefølelse
  • -Gode minner
  • -Det går fort
  • -Koster ikke all verden
MINUS:
  • -Dårlige kræsj
  • -Ingen kræsj-modus
  • -Kjedelige omgivelser
  • -Mangler finpussen som trengs
  • -Ingen musikk, spillet er tyst (!!!)
  • -Kjedelig AI

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer