(PressFire.no): Åh, som jeg har lengtet. Lenge. For det er faktisk en god stund siden jeg spilte et rollespill som jeg følte var verdt tiden min. I det legger jeg vekt på personlige valgmuligheter, et intuitivt og komplekst kampsystem, bevegelsesfrihet og en engasjerende historie med spennende og utfordrende oppdrag. Alt dette får man i «Greedfall» – i alle fall til en viss grad.

Franske Spiders har spesialisert seg på action-rollespillsjangeren og i «Greedfall» er det mye som stemmer, og mange av elementene til et suksessfullt rollespill er så absolutt tilstede. Det er en dialogdrevet historie, som baserer seg på personlige valg med mulighet til å rekruttere følgesvenner. Innledningsvis kan man også velge hva slags spillopplevelse man ønsker, basert på personlige preferanser når det kommer til spillestil. So far so good, aye?

 

Pesten herjer

 

Velkommen til skitne og mørke 1700-tallet i havnebyen Serene. Byen, som mer eller mindre gir fra seg en skikkelig klaustrofobisk Jack the Ripper-følelse, er i ubalanse. Ikke på grunn av en seriemorder, men en pest kalt «the malichor».

Pesten herjer hensynsløst over kontinentet, og innbyggerne i Serene slipper ikke unna. Det er også her vi for første gang møter spillets ledestjerne, enten som mann eller dame, ved navn De Sardet. Min De Sardet er en adelskvinne fra kjøpmannkongregasjonen, som forbereder seg på å reise til den nylig oppdagede øya Teer Fradee.

De Sardets fetter, med tilhørende pretensiøst navn, er prins Constantin d'Orsay. Han er blitt utnevnt til guvernør i «nye» Serene, hvor vi er besatt til å jobbe som diplomat. Vår motivasjon? Å utforske den eksotiske øya og forhåpentligvis finne en kur. Folk vi er glad i avhenger av det.

 

Konsekvensløst?

Som den snille diplomatdama jeg er vil jeg selvsagt også gjøre alle jeg møter på min ferd til lags – noe jeg lykkes med nitti prosent av tiden. Det gjør at jeg kan slappe litt av, for jeg vil virkelig ikke være slem – verken mot følgesvennene mine, urbefolkningen på øya eller «blåjakkene» (oss nykommere).

Skulle du derimot være så uheldig å skuffe noen av rollene du møter, eller gjør noe som ikke faller i god jord, mister du ryktepoeng. Jeg er likevel aldri skikkelig redd for disse konsekvensene, og selv om du til nå kanskje har forstått at jeg liker å spille rollen som good guy, så er det noe med å spille forholdsvis konsekvensfritt som gjør meg en smule likegyldig.

 

En helt ny verden – og språk

Å reise rundt som diplomat, og å være med på å oppdage øya Teer Fradee, er spennende. Det er moro å se landskapet forandre seg med nye blomster, trær og vegetasjon, kjempe mot rare skapninger som lusker i skyggene og å møte forskjellige deler av øyas urbefolkning.

Disse imponerte meg forøvrig stort i begynnelsen av spillet med sin helt egen kultur, språk og forskjellige lokale stammetradisjoner. Språket de snakker er utviklet av en egen språkforsker på prosjektet, og er inspirert av flamsk, bretonsk, gælisk og irsk.

 

Velg med omhu

Selv om jeg opplever mye moro på min reise gjennom spillet er det likevel ting som lugger – ting jeg ikke helt greier å overse. Denne luggingen er blant annet feilvalgte ferdighetspoeng, som fører til at jeg mister deler av historien jeg burde hatt med meg fra begynnelsen av.

Oppsettet rundt ferdighetspoengene i «Greedfall» vil de aller fleste kjenne igjen fra hvilket som helst rollespill: Du får et sett med poeng når du starter, og disse skal fordeles utover i ønskede ferdigheter, attributter og talenter.

Det jeg derimot ikke visste var at spillopplevelsen min skulle bli lite koselig de første timene fordi jeg valgte karisma fremfor vitenskap som talent. Denne talersjarmen fikk meg ingen steder, men hadde jeg derimot hatt vitenskap på min side ville jeg fått oppleve både snarveier og kule alternative måter å løse ulike oppdrag på.

Min ferdighetspoengtabbe ble merket spesielt godt i starten, når man ellers har få ferdigheter å rutte med. I stedet for at spillet løser dette på en måte som ville gagnet de ulike ferdighetene hver sin gang, virker det nesten helt tilfeldig hvilke ferdigheter som kreves tidlig og/eller senere i spillet.

Dette gjør dessverre at jeg bruker lang tid på å like «Greedfall» og kjenne på drivkraften som ellers er ganske sentralt i min totale spillopplevelse. Redningen kom da jeg fant ut at jeg hadde en tilbakestillingsstein, som jeg kunne bruke én gang for å fordele poengene mine på nytt. Dette gjorde spillopplevelsen hundre ganger bedre!

Tips der, altså, om du også merker at det lugger tidlig. Bare synd jeg brukte lang tid på å finne ut av det …

 

Når nysgjerrigheten blir en tidstyv

Oppdragene i spillet sørger for at man ikke blir for lenge på samme plass, og det er et fint element til en spillsjanger hvor man ofte er så lenge borte fra et hovedoppdrag at man plutselig har glemt hva man egentlig skal.

Det er også herlig å kunne hurtigreise mellom steder når man ønsker å komme seg raskt fra A til Å. Personlig liker jeg for det meste å traske rundt, for tenk om jeg er så heldig at jeg snubler over en kiste eller en skatt! Jeg liker når spill belønner en nysgjerrig sjel, noe jeg dessverre ikke føler «Greedfall» var veldig gavmilde på.

Det er kun ved to anledninger jeg ble belønnet for å snoke litt rundt utenom et oppdrag. Da fant jeg en kiste med en magisk ring, og en annen gang fant jeg et gjemt ferdighets-alter (som forøvrig er skremmende likt «The Witcher 3»s Place of Power).

Ved andre tilfeller har dessverre nysgjerrigheten min vært en unødvendig tidstyv. Hvordan da, spør du? Jeg har blant annet soset bort en god halvtime nedi en forlatt – og veldig, veldig tom – gruvesjakt. Jeg har funnet en «hemmelige» hule, som ikke hadde en eneste hemmelighet å bjuda på, og rotet meg ned i mørke kjellere uten så mye som et halvt glitterfnugg i sikte.

 

Kompiser kan avgjøre kampen

Noe jeg imidlertid liker skikkelig godt med «Greedfall» er kompanjongene du får. Du kan til enhver tid ha to følgesvenner som hjelper deg. Hvem du velger å ha med deg på reisen, eller i en kamp, kan være avgjørende. Fordi hver enkelt kompanjong har ulike egenskaper kan du strategisk sette sammen et lag som passer din spillestil.

Jeg valgte magi og trengte derfor følgesvenner som var litt bedre rustet for nærkamper enn meg selv. Kurt fra The Coin Guard er en slik følgesvenn, som du tidlig blir introdusert for i spillet.

 

Å tenke diplomatisk

Et annet element i spillet er at det er lurt å tenke på hvem du tar med deg med tanke på hvor du skal og hvem du skal snakke med. Såpass må man ha i bakhodet som diplomat.

Å ta med Siora, som er en representant for urbefolkningen Yecht Fradi, er ikke så veldig lurt i en by som er i konflikt med hennes klan. Soira vil også – naturlig nok – bli skuffet om du gjør noe som er imot hennes kultur, eller som ikke beskytter de innfødte på øya.

Det er derfor greit å spare henne for de oppdragene hvor du sier det er ok å brenne ned skogen og å tvinge de innfødte bort fra sitt eget land.

 

Forhåndsbestemte oppgraderinger

Hvis det er noe jeg virkelig savner i «Greedfall», så er det muligheten til å bestemme hvordan følgesvennene skal oppgraderes. Etterhvert som figurene karakterene går opp i nivå får de automatisk tilegnet nye ferdigheter og poeng. Eneste mulighet jeg som spiller har å følge med på hva som skjer med dem, er ved å se hva som hender med karakteren ved neste oppgradering.

Til gjengjeld kan man endre på våpen, klær og annet utstyr, men det er ikke ofte man finner noe som er bedre enn det de allerede har på. Det er heller ikke mulig å bestemme hvilke angrep de skal gjøre i kamper, noe jeg likte svært godt å gjøre i spill som «Mass Effect»- og «Dragon Age»-serien.

 

Lite varierende kamper

Jeg må vie noen ord til kampsystemet også. Det er ikke direkte dårlig, men jeg savner variasjon. Et variert kampsystem handler ikke nødvendigvis om mange valgmuligheter i angrep, men at man må tenke forskjellig avhengig av hvem man skal angripe.

Dette er noe jeg mener «The Witcher 3» løste ypperlig ved å hele tiden tvinge spilleren til å bruke figurenes ulike egenskaper og teknikker forskjellig fra fiende til fiende. Jeg er også ganske skuffet over boss-kampene, som etter den første mer eller mindre føles som en evigvarende gjentagelse.

Deg skyter litt, bossen kaster noe dritt mot deg, du gjør en unnamanøver, bruker stasis, lar Kurt fungere som tank, bruker storm og fury før jeg tar meg en god slurk av manapotionen. Deretter er det bare å gjenta til beistet er nede.

 

Ikke alt som glitrer er gull

Et av spillets største irritasjonsmomenter er imidlertid spillets manglende evne til å være konsekvent. La meg komme med noen eksempler: Et lengre oppdrag i spillet er å slå opp leirplasser etterhvert som du oppdager nye steder på øya. Disse kan du hurtigreise til og fra via leirbål.

Logisk sett skulle man tro at alle leirbål man finner i spillet er slike nøkkelpunkter. Det er det ikke. Mange av de jeg har funnet er bare … dekor – selv om de ser helt like ut.

Dette gjelder også flere stier, åpne passasjer og veier man ikke kan bevege seg på – selv om de er synlige på kartet. Av og til kan jeg også hente oppdrag fra en by sin oppslagstavle.

Andre ganger er oppslagstavlen bare til pynt. Dette gjelder også ting jeg kan loote. I spillet glitrer det i gull over personer/gjenstander som har noe jeg fysisk kan plukke opp, men det gjelder tydeligvis ikke hver gang jeg ser noe glitre. Av og til er det bare pynteglitter (eller lureglitter, som jeg vil kalle det) som er tilfeldig plassert rundt om i spillet for å forvirre en stakkars hamster som meg selv.

 

Tilgivelse

Heldigvis for «Greedfall» er jeg av den tilgivende sorten. I alle fall når det kommer til rollespill. Jeg ser hva de har forsøkt å gjøre og jeg skjønner at intensjonen er god. Ja, spillet har skremmende dårlig ansiktsanimasjoner, og ja, det tok cirka ti timer før jeg i det hele tatt likte spillet.

Det er når man ser bort i fra dette, bort i fra luggingen, tidstyveriet, det forhåndsbestemte og lureglitrende, at den vesle rollespillgodfølelsen begynner å snike seg frem. Faktisk vil si at jeg har hatt det moro!

Det er underholdende å være diplomat. Det er gøy å løse oppdrag. Det er artig å være på oppdagelsesferd i Teer Fradee og det er til tider moro å grisebanke fiender – særlig hvis de egentlig er i en mye høyere nivå enn deg.

 

Nesten alle ingrediensene er der, og «Greedfall» har oppskriften på en rollespillsuksess rett foran seg. Spillet er langt fra perfekt, men det er absolutt et spill som bør få plass på hylla i rollespillsamlingen din. Og kanskje er neste utgivelse fra Spiders helt perfekt?

«Greedfall» er ute til PS4, Xbox One (testet) og pc. 

Annonse

Kommentarer