(PressFire.no): Her har det ikke skjedd mye på 12 år, og for noen kan det være en bra greie.

For eksempel meg. Jeg er blant dem som elsket det første «Crackdown»-spillet da det kom ut vinteren 2007. Jeg vil faktisk gå så langt å si at det er et av mine absolutte favoritter fra forrige generasjon.

Det ble av mange kalt «superhelt-GTA», og bød på en åpen lekegrind der du som en agent på bol skulle få has på tre gjenger som kontrollerte hver sin bydel.

Disse gjengene bestod av flere underoffiserer og en hovedboss, og du kunne selv velge i hvilken rekkefølge de skulle tas av dage. Du kunne omså dra rett til sistebossen, men med en puslete agent og lite spilletid under beltet, kunne man ikke regne med å komme særlig langt.

Likevel. Du hadde muligheten.

Spillet sies å ha vært inspirasjon til andre – og kanskje mer kjente - titler som for eksempel «Prototype» og «Infamous», men personlig mener jeg at «Crackdown» er det beste av dem.

Det var derfor stas da «Crackdown 2» kom i 2010. Et nytt studio hadde tatt roret denne gangen, men sulten som jeg var, gjøv jeg løs på det som kanskje er den mest blodfattige oppfølgeren noensinne. Det foregikk i samme by, og den største nyheten var at den nå var infisert med irriterende zombier.

Faktisk føltes det som om de bare hadde gjort det første spillet på nytt, bare dårligere.

 

Kjøring og oppgradering
av kjøretøy er tilbake.
Back to basics

Det var det mange som var enige i, og da «Crackdown» (uten tretall den gang), ble annonsert på E3 i 2014, så det mer ut som om serien var tilbake til røttene. Nå var også David Jones tilbake i kulissene. Dette måtte jo bli bra.

En trailer fristet at på til med fullt ødeleggbare omgivelser i enspillerdelen, noe det ikke ble noe av. Mer om det senere.

Utviklerperioden har imidlertid vist seg å være utfordrende, og spillet har blitt utsatt flere ganger. Opprinnelig var planen å gi det ut allerede i 2016, men det skjedde altså ikke.

Når vi nå endelig sitter her med det ferdige spillet, så ligner det skummelt mye på det jeg brukte uendelige timer på for 12 år siden. Riktignok foregår det i en ny by, og grafikken er skjerpet opp, men det føles akkurat likt.

 

Stort og tomt.
Tynt

De prøver seg mer på historiefortelling denne gangen, og det handler om organisasjonen Terra Nova, som gjennom et terrorangrep som har slått ut strømmen i nesten hele verden. Unntaket er New Providence, et «øyparadis» som kontrolleres med jernhånd.

Det blir altså opp til deg, og en stadig større gjeng med motstandsfolk og rydde opp, og frigjøre befolkningen.

Syltynne greier vi har hørt en million ganger før der altså. Historien tar imidlertid (og heldigvis?) lite plass, og friheten i spillet blir ikke skadelidende.

Strukturmessig ligner det, nok en gang, veldig på det første spillet. Terra Nova består av flere avdelinger med hvert sitt ansvar. De drifter forskjellige bygg og områder spredt rundt omkring i byen, og ledes av en sjef, som må tas av dage.

Mye av spilletiden går ut på å ødelegge, eller ta over disse. Det kan for eksempel dreie seg om å frigjøre motstandsfolk fra fengsel, eller sabotere teknisk utstyr i en gruve.

Dette gjøres ved å skyte, hoppe, sprenge og slå seg gjennom et tidvis voksent antall slemminger, og gjennom spillets gang blir agenten du styrer sterkere, og flinkere med skytevåpen.

Selve kampsystemet er simple greier, og skytingen assisteres av et autosikte-system som gjør at det aldri blir spesielt utfordrende. Man kan som nevnt også bruke nevene, men dette foregår kun ved å hamre løs på en knapp. Ikke mye taktikkeri altså.

Har du en supersterk agent, er det likevel ganske underholdende å se fiendene bli slengt veggimellom som filledukker.

Når du har skapt nok trøbbel dukker sjefens posisjon opp på kartet og dermed er det klart for å stenge ned avdelingen for godt. Det er imidlertid fullt mulig å snuble over en boss, men regn med kraftig motstand dersom du ikke har skapt nok rabalder på forhånd.

Igjen, akkurat som i det første spillet.

 

Udødelig

Det er den stadige utviklingen av figuren som alltid har fascinert meg med «Crackdown», og når du har finslipt alle egenskapene dine, er du en person som absolutt ingen bør kødde med.

Når du har nådd dit, er imidlertid spillet straks over, men som forrige gang, kan du starte på nytt med topptrent agent.

Dette gjør at spillet – som fra før av ikke er spesielt vanskelig- betraktelig enklere, men det er unektelig kult å frese gjennom det hele en gang til, som tilnærmet udødelig drapsmaskin.

Rosinen i denne progresjons-pølsa er muligheten til å stadig hoppe høyere, og dermed komme seg opp på steder som ikke er tilgjengelige i starten. Også arkitekturen i byen er bygd opp rundt dette. Som i de tidligere spillene er det samling av grønne «agility orbs» som er nøkkelen her, og jeg tok meg ofte i å fly høyt og lavt på skattejakt i eget tempo, i stedet for å skyte slemminger.

Siden vi her snakker om et urbant sandkassespill, kan man også kjøre biler, men fysikken er såpass tafatt at man legger kjørehanskene på hylla rimelig kjapt. 

Etter litt spilling får man jo uansett utviklet agenten slik at man bare kan hoppe fra hustak til hustak, noe som er mer effektivt og uendelig mye kulere.

 

Kraften i Skyen, men
bare til et enkelt lekerom.
Er dette alt?

Et av de store snakkisene rundt dette spillet har forøvrig vært de ødeleggbare omgivelsene. Denne finnes kun i flerspillerdelen, som foregår på egne arenaer.

For å få dette til, benytter spillet seg av Microsofts sky-teknologi, og kraften man spiller med er angivelig nesten tjuedoblet.

Selv om det å kunne ødelegge omgivelsene er en kul greie, er det ikke noe som påvirker spillet i stor grad. Det ser heller ikke spesielt imponerende ut i 2019. 

En kan saktens spørre seg hva de har brukt tiden på i alle disse årene.

Misforstå meg rett. Jeg digger enspillerdelen, fordi jeg også digget det første spillet. Men det føles mer ut som en HD-remake enn et nytt spill, selv om byen, fiendene og historien er noe annerledes.

Samme grafiske stil, samme stemning og samme kontrollsystem. Jeg følte meg som hjemme fra første sekund og koste meg godt, men når dommen skal avsies må jeg likevel erkjenne at det hele føles som noe fra 2007 og ikke 2019.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer