(PressFire.no): «Plants vs. Zombies»-serien har nok blitt det dominerende «tower defense»-spillet i smartmobil- og nettbrettverden de siste årene.

Ikke så rart, det er et glimrende eksempel på et spill som er utrolig lett å komme igang med, samtidig som det er dype strategier som kan mestres på sikt. Og det egner seg glimrende til mobilspilling, selv om spillet også finnes på PC og stasjonære spillkonsoller.

Det er imidlertid først nå at serien tar steget til et nytt nivå, med en høybudsjetts, profilert konsollutgivelse.

«Garden Warfare» er et interessant eksperiment. Målet er å ta den visuelle stilen, følelsen, humoren og på en måte også spillbarheten til det ukompliserte strategispillet, og gjøre et tredjepersons skytespill ut av det.

 

Elegant overgang

Utrolig nok fungerer det. Vi har et par ting å utsette på totalopplevelsen, men alt i alt er dette et morsomt, lite høytidelig og inkluderende actionspill som utelukkende fokuserer på nettspilling.

Det siste er et viktig poeng: «Garden Warfare» foregår kun på nett. Det er ingen enkeltspillermodus her. Alt handler om konkurranse.

Et lite unntak er at det er støtte for delt skjerm, dessverre kun begrenset til én modus, men det er altså mulig å spille sammen med en venn på samme sofa.

Fokuset på nettspilling bringer med seg et minus: Det er relativt vanskelig å få øvd uten å gå på nett. «Garden Warfare» er basert på klasser, hver av disse har temmelig forskjellige egenskaper, og det ville vært greit om man fikk anledning til å lære seg nyansene i hver klasse i fred og ro.

Det er dessverre ikke mulig, og vi savner en slags dedikert opplæringsmodus.

 

Hagearbeid

Det er tre måter å spille «Garden Warfare» på. Det er ikke så dumt å starte med «Garden Ops»-modusen, som er spillets vri på horde-varianter kjent fra så mange andre skytespill.

Du får et stykke hage å forsvare, du kan sette opp forsvarsverk i blomsterpotter. Disse kan brukes til å angripe fiender automatisk eller sende ut helsebringende pollen, og det kommer bølge etter bølge med zombier som har ett mål – å spise opp hagen din.

Mellom de tradisjonelle bygene dukker det opp tøffere bosser og andre overraskelser underveis.

 

Prøveskyting

Hvorfor er det ikke så dumt å starte her? Fordi du kan sette opp et privat spillrom og kjøre noen runder helt alene. «Garden Ops» gir deg den eneste muligheten til å øve litt, kjenne litt på forskjellene mellom de forskjellige klassene - selv om du bare kan spille som planter.

«Garden Ops» kommer imidlertid virkelig til sin rett når det spilles kooperativt sammen med venner. Originalt er det ikke, men helt klart underholdende.

Spillets virkelige hjerte ligger imidlertid i de to nettbaserte spillvariantene. Heller ikke disse revolusjonerer noe når det gjelder oppsett – den ene bygger på team deathmatch-prinsippet, den andre krever at det ene laget tar over strategiske punkter mens det andre laget skal forsvare disse.

Det er her de spesifikke klassene begynner å utgjøre vesentlig forskjell.

De to lagene er logisk nok planter og zombier, og hver av de to sidene gir deg fire klasser å velge mellom. Spillets største genistrek er hvor forskjellige disse er og hvor glimrende de utfyller hverandre.

 

Slår røtter

Plantene har «The Peashooter», en fotsoldat med et greit nok hovedvåpen, men som også kan løpe, hoppe høyt og grave seg inn i bakken for å forvandle seg til et stasjonært maskingevær.

«The Chomper» kan bevege seg under bakken og på denne måten snike seg inn på intetanende zombier og spise dem opp. Han kan også sette opp feller og spytte giftig stoff som forvirrer zombiene. 

Videre har man skarpskytteren «Cactus», som også kan bygge forsvarsbarrierer og sende opp droner, som både kan skyte og droppe bomber (og bombene er logisk nok maiskolber). «Sunflower» runder av utvalget, det er i utgangspunktet klassen som fokuserer på å helbrede medspillere, men har også noen ganske sterke angrep å bidra med.

Det som er enda mer interessant er at zombieklassene på ingen måte er speilbilder av plantene.

De har noen tilsvarende roller (fotsoldat, helbreder, tanks), men hver av disse har helt egne spesialegenskaper. Fotsoldaten kan skyte raketter, den fotballspillende «All Star Zombie» kan sende ut en liten, suicidal skapning kalt Imp, «Scientist Zombie» kan sette opp helsestasjoner, men han er også spesialisten i kamp i tette omgivelser, takket være sitt haglelignende våpen.

«Engineer Zombie» kan i likhet med kaktus sende opp fjernstyrt drone, men han er ingen skarpskytter. Han er i stedet utstyrt med ganske tunge skytevåpen og kan bevege seg raskt over lengre avstander ved å sette opp en trykkluftbor.

 

Genmodifiserte avlinger

Hver av klassene har altså et basisangrep, mens de fleste tilleggsegenskapene låses opp etter hvert og aktiveres med øvrige knapper på kontrolleren.

For å få tilgang til de nye egenskapene, må du oppfylle visse krav. Drepe et visst antall zombier, bruke gitte egenskaper fem ganger, drepe planter fra høyden, sette opp forsvarsverk, og så videre.

Utfører du disse låses egenskapene opp og du går også opp i nivåer.

Problemet er at det tar kort tid å låse opp det aller meste. Etter noen få timer med spiling fikk vi tilgang til alle ekstraegenskaper. Det blir dermed lite å se frem til når det gjelder progresjon.

Bevares, det blir ikke slutt på ting som kan låses opp på sikt – det langsiktige målet med «Garden Warfare» er å tjene penger. Disse får du når du gjør det godt i kampene, og pengene brukes deretter på klistremerker. Du «kjøper» disse i pakker, og innholdet er tilfeldig generert.

Klistremerkene lar deg tilpasse figurene dine ytterligere: Hatter, tatoveringer, briller, bart og skjegg, alt dette er elementer som får oss til å tenke på «Team Fortress 2». Dessuten kan du anskaffe våpenoppgraderinger (etter hvert kan du skyte med is eller flammer, for eksempel) og nye figurer ved å kjøpe klistremerkepakker.

 

Viktig med gjødsel

«Garden Warfare» fremstår som noe tynt på andre områder også. Lekre som de er, er det bare en håndfull brett tilgjengelige. De er nydelig designet, fulle av hemmeligheter, snarveier og skjulesteder, men igjen – etter noen timers spilling begynner de å gjenta seg litt.

Og det er bare tre spillmoduser, som man også kan bli noe lei av etter en stund. Selv om det er tre gode spillmoduser.

Det skal imidlertid sies at utviklerne lover mer innhold i tiden fremover, og uten ekstrakostnader i tillegg.

Utviklerne har gjort veldig mye riktig. For eksempel det visuelle, det er imponerende hvordan man har klart å bevare stilen til de originale spillene, og samtidig oversatt den til en moderne, høyteknologisk spillmotor (i dette tilfellet Frostbite 3, kjent fra «Battlefield 4»).

Det at det tekniske grunnlaget er så solid gjør også at spillet kjører ekstremt godt, uten noe hakking, uten forsinkelser, og nettforbindelsen har også hele tiden fremstått som utrolig stabil.

OK, «Battlefield 4» og stabilitet er kanskje ikke helt synonymt. Men «Garden Warfare», basert på samme teknologi, er polert til tusen.

 

PopCap har også truffet det magiske balansepunktet der spillet er utrolig barnevennlig og inkluderende for yngre spillere, samtidig som det på ingen måte føles flaut for oss garvede gamlinger å spille det. Den ene målgruppen vil sette pris på spillets fargerike sjarm, den andre skal samtidig kunne nyte de dypere taktiske nyansene.

Man skal være relativt kald for å mislike «Garden Warfare». Vi har hatt det kjempegøy. Det er bare levetiden som bekymrer oss, spillet har få brett, få moduser, begrensede muligheter for å låse opp innhold og egenskaper på lengre sikt.

Du vil fort se alt spillet har å by på, men du kommer til å ha det ordentlig moro underveis.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Les mer