Star Ocean: The Last Hope

Et klisjéeventyr av enorme proporsjoner.

«Star Ocean»-serien har eksistert siden midten av 90-tallet, og har lenge vært rost for et innoverende kampsystem som ellers har differensiert seg fra de mer klassiske turbaserte systemene sett i japanske rollespill.

Det har vært litt fram og tilbake med hvilke av spillene som har vært tilgjengelige utenfor Japan, men takket være et par oppdaterte utgivelser på PSP kan vi her i vesten nå for første gang oppleve serien i sin helhet.

Det er med et verdensomspennende slipp at Square Enix introduserer «Star Ocean: The Last Hope», det avsluttende kapitelet i fortellingen om menneskets ferd inn i den uendelige store stjernesjøen.

ALVER, KYBORGER, ENGLER OG MAGI

I et forsøk på å redde seg selv fra den stadig døende planeten Jorden, har menneskeheten nå tatt til den store stjernesjøen på jakt etter nye steder å kolonisere seg.

Universet er som kjent uendelig stort, men selv med en vel plottet oversikt over galaksene finnes det mengder med stjerner, raser og teknologier usett av mennesket.

Mye av dette får vi førstehånds erfaring med fra kaptein Edge Maverick, en hardkokt, naiv unggutt, promotert til kaptein på romskipet Calnus forut sin tid på grunn av manglende kandidater.

Han blir fort akkompagnert av et fargerikt mannskap med stereotyper innenfor både animé og science-fiction, og før du vet ordet av det tar de del i et dristig eventyr på leting etter nye verdener og sivilisasjoner der ingen mann før har dratt.

Spillet låner, alt fra første minutt, konsepter sett andre steder. Det bruker kanskje litt for mange fortrolige idéer for sitt eget beste, man begynner faktisk etter hvert å lure på hvor det originale materiale befinner seg.

Grafikk og design varierer veldig, men holder for det meste en høy standard. Figurer og animasjoner har innlysende nok vært hovedfokuset, selv om spillet også har noen nydelige detaljerte miljøer som passer perfekt med de orkestrerte symfoniene i bakgrunnen.

Oversettelsen fra det japanske, originale materialet er gjerne et av de viktigste punktene for mange; et område hvor «Star Ocean: The Last Hope» generelt sett gjør en grei jobb. Handlingen kommer klart fram, selv om mange av de japansk- kulturelle fenomenene fort kan virke uforståelige for de som ikke har vært borti sjangeren før.

Spillet mangler fortsatt et japansk lydspor for de dedikerte som helst vil se spillet i sitt originalformat, selv om de engelske stemmene er fint tolererbare for de litt mindre kravstore som kanskje bare er ute etter opplevelsen.

HEKTISK NÆRKAMP

Kampsystemet står som et av de største høydepunktene i «Star Ocean: The Last Hope», og kvitter seg både med både tur-baserte systemer, og de notoriske tilfeldige sammenstøtene.

Fiender går nå fritt rundt i landskapet, så det er opp til spilleren å vurdere når hun eller han vil gå til angrep.

I likhet med «Persona»-serien vil man dermed kunne snike seg bak fiendene for et bakholdsangrep, eller unngå dem helt til fordel for raskere progresjon gjennom området.

Ironisk nok er det fortsatt alt for mange kamper, og mens de åpne landskapene har nok av plass til å manøvrere, har ofte de litt lengre, lineære sekvensene alt for mange uunngåelige sammenstøt.

Disse områdene blir gjerne dagsprosjekter alene, og når lagringspunkt i tillegg befinner seg langt fra hverandre burde du ha både tid og tålmodighet før du begir deg inn.

Selve kampsystemet utfolder seg i sanntid, med angrep og aksjoner som utføres i det øyeblikket du trykker på knappene. Du kan velge å ta kontroll over hvem som helst av de tilgjengelige figurene i gruppen – en grei fleksibilitet hvis du er ute etter variasjon.

En av de mest verdifulle egenskapene tilgjengelige er «blind side»-manøveren, som unnviker fiendenes angrep i siste sekund, og plasserer deg i stedet i bakkant av motstanderen – en god taktisk posisjon for videre angrep.

Til tross for god kontroll over hver deltager kan ting fortsatt bli hektiske og uoversiktlige i kampens hete. Det virker litt for ofte som om du ikke har kontroll over det som skjer, og selv med muligheten til å pause og endre de andre figurenes taktikk, forsvinner mye bort i hjernedøde knappetrykk.

Sammen med helse- og magipoeng har figurene også en «rage»-indikator som bygger seg opp ettersom kampene utfolder seg. Når denne utløses får figuren sterkere, raskere og bedre ferdigheter, noe som er viktig å utnytte under de større bosskampene.

TILPASSNINGSMULIGHETER HERIFRA TIL MÅNEN

Et annet moment som må nevnes, er de nærmest uendelige mengdene med tilpassningsmuligheter du har til en hver tid.

Er du perfeksjonist med tvangstanker om å fullføre hver eneste lille bit av et gitt spill, har du sannelig en verdig oppgave foran deg i «Star Ocean: The Last Hope».

Annet enn å gi deg muligheten til selv å plukke spesialegenskaper til de forskjellige figurene, kommer de også med hver sitt sett med utstyr og våpen som kan mikses og matches.

Med erfaringspoeng kan du oppgradere figurenes egenskaper, ikke bare ut i fra hver enkelt persons poengsamling, men også fra lagets fellespott.

Fellespotten tjenes inn på lik linje med vanlige erfaringspoeng under kampene, men er ment brukt til de mer lagbaserte oppgavene. Befinner du deg på Calnus kan du bruke disse til å sette de forskjellige personlighetene sammen i brainstorminggrupper, som produserer ideer og oppskrifter du senere kan bruke til å framstille unike gjenstander.

Spillet holder også et digert register over alle fiendene og våpnene som eksisterer. Møter du nok motstandere av en gitt type kan disse i tillegg sperres inne i spesielle juveler som kan brukes til å oppgradere figurene.

Det er ikke uten en stor porsjon klisjé og melodrama at «Star Ocean: The Last Hope» klarer å formidle det hodene bak Tri-Ace har diktet opp. Spillets omfang er omfattende, noe de tre DVD-ene burde indikere, men på grunn av oppbrukte temaer og lite innovasjon er det vanskelig virkelig å engasjere seg.

Til tross for at spillet ikke setter noen merkbare milepæler innenfor presentasjon, fortellerteknikk, eller spillbarhet, kan det i alle fall betegnes som en grei opplevelse.

Det gjør lite for å differensiere seg fra alt annet på markedet, så for de som har fulgt med på serien burde det ikke komme som noe overraskelse hva «Star Ocean: The Last Hope» bringer til bordet.

Dette er et greit japansk rollespill som verken gir mersmak eller forrakt. Det holder som føde for entusiastene, men bør kanskje hoppes over av de som heller leter etter en litt mer imponerende introduksjon til sjangeren.

Oppsummering
Positivt
Negativt
Del gjerne:
Hei! Vi trenger din hjelp - om du liker å lese spillstoffet vårt her, vurder gjerne å hjelpe oss direkte på Patreon, så kan vi fortsette med det. Takk <3