(PressFire.no): Jeg har aldri noensinne vært så vemmet, rystet og sjokkert over et spill i hele mitt liv! Er det dette vi vil at barna våre skal utsettes for: gjøgling med abort, Jesus Kristus, promping, nazister og jødedommen? Fysj.

Her bør noen komme på banen umiddelbart og forby dette søppelet, som er noe av det verste … ok, jeg kødder bare. Selvfølgelig gjør jeg det.

 

Like politisk ukorrekt

Men jeg skulle likt å se reaksjonene til surmagede foreldre som kjøper «The Stick of Truth» til ungene sine, uten å ane noe som helst om «South Park» eller aldersmerking. Bakoversveis.

«The Stick of Truth» er rent gull for fansen, men fungerer også overraskende bra som rollespill. En livs levende, spillbar versjon av «South Park», som visuelt er helt identisk med TV-serien. Like morsom, like politisk ukorrekt og laget av de samme folka.

 

Befriende feilfritt

Å kalle dette er lisensspill vil være feil.

«South Park»-skaperne Matt Stone og Trey Parker tok selv kontakt med Obsidian Entertainment («Neverwinter Nights 2», «Fallout: New Vegas») for å høre om de var interessert i å lage et rollespill basert på serien.

De har skrevet manuset, er med som stemmeleggere og har tatt en aktiv del i utviklingen hele veien.

Og for en lang vei det har vært. Etter annonseringen i 2011 har «The Stick of Truth» gått igjennom en rekke utsettelser. Den originale utgiveren THQ gikk konk, utvikleren Obsidian var nødt til å si opp deler av staben og utgivelsesdatoen har blitt forskjøvet igjen og igjen.

Sånt gir grunn til uro, men «The Stick of Truth» leverer akkurat det vi har blitt lovet. Til å være laget av Obsidian er spillet dessuten forholdsvis fri for feil, så utsettelsene har vært en forkledd velsignelse – som sørget for at utviklerne fikk tilstrekkelig med tid til å luke ut de tekniske problemene som spillene deres pleier å slite litt med.

 

Utforsk hele South Park

Sjarmen, humoren, den visuelle stilen, stemmeleggingen, musikken, rollegalleriet, den skarpe sosiale satiren - alt vi kjenner fra «South Park» er helt uforandret. Innholdsmessig tilsvarer «The Stick of Truth» en hel sesong av TV-serien, med den vesentlige forskjellen at alt sammen er spillbart.

En robust RPG med betydelig dybde, som byr på en skikkelig kul historiekampanje, et bredt utvalg av artige sideoppdrag, en enorm mengde våpen, kostymer, dill og «loot» - samt en åpen verden å oppdage i eget tempo.

Ikke akkurat på størrelse med «Skyrim», men tilstrekkelig omfattende til å inkludere de fleste områdene vi har sett i serien.

Man kan utforske hele South Park; gå innom alle hus, butikker og bygninger. På veien møter man omtrent hver bidige figur som noensinne har dukket opp i serien (man kan bli Facebook-venner med 120 av dem, fra Mr. Slave til julebæsjen Mr. Hankey), og finner referanser til de fleste episodene.

 

Prinsesse Kenny

Vi spiller som en nyinnflyttet, stum niåring med mystisk fortid, som foreldrene dytter ut av døra med streng beskjed om å finne nye venner.

Den første jeg møter er troskyldige, enfoldige Butters, som drar meg med for å møte den store trollmannen.

Det ser ut til at alle ungene i byen er fordypet i et levende rollespill, der to fraksjoner kjemper om «The Stick of Truth». En helt vanlig pinne, som skal gi eieren kontroll over hele universet. For øyeblikket er sannhetspinnen strengt bevoktet av «menneskene», styrt med stor autoritet av «Grand Wizard» Eric Cartman.

Han har bygget opp et helt kongedømme hjemme i hagen hos mamma: «The Kingdom of Kupa Keep».Forkortet «KKK», naturligvis. 

Rikets vakre prinsesse er Kenny, som åpenbart er inne i en kjønnsforvirret omstillingsperiode.

Som den nye gutten i nabolaget inviterer Cartman meg til å bli med i hans mektige allianse, og døper meg til «Sir Douchbag». Man får valget mellom fire forskjellige klasser «Fighter», «Magiker», «Tyv» eller «Jøde».

Jeg velger selvsagt sistnevnte, og beklager virkelig. Jeg blir utstyrt med kippa, jødestav og semittiske superkrefter som kan utvikles i løpet av spillets gang – deriblant evnen til å mutilere motstandere med en omskjærelseskniv, og en magisk dreidel. Oy vey.

Tar selvsagt ikke lang tid før sannhetspinnen blir stjålet av de lumske alvene, under ledelse av Kyle. Etter hvert er man nødt til å velge side i denne konflikten, noe som har en innflytelse på spillets gang. I alle fall en liten stund. Alt dette er en kilde til mye moro i seg selv, mens Matt Stone og Trey Parker gjøgler med RPG-sjangeren, fantasy-litteratur og niåringenes imponerende evne til å leve seg totalt inn i denne barnlige leken.

 

Alle er fritt vilt

Kampen om «The Stick of Truth» er likevel bare begynnelsen på en innfløkt intrige som detonerer for alvor etter at en UFO krasjlander i South Park. På veien møter vi Al Gore, Jesus Kristus, analfikserte romvesener og kapitalistiske undertøysgnomer.

Vi tar noen avstikkere til Canada og Mr. Slaves romslige rektum – og må kjempe mot blant annet nazizombiekuer, en pedofil fotograf, uteliggere, mugg og … eh, Khloe Kardashians gigantiske, aborterte nazist-foster.

«South Park» er trolig den amerikanske TV-serien som har provosert frem flest kontroverser i årenes løp. Matt Stone og Trey Parker har vært konsekvente og totalt fryktløse i sin sosiale satire, enten de har gjøglet med Scientologikirken eller Islam, demokratene eller republikanerne. Alt og alle er fritt vilt.

Med tanke på hvor langt serien til tider går burde ingen være overrasket over at «The Stick of Truth» er fullspekket av drøye elementer. Det er jo en del av dealen. Her er noe som imidlertid slettes ikke burde være en del av dealen: sensur. Den europeiske konsollversjonen er dessverre et kompromiss, der sju spillbare avsnitt er klippet bort.

De fleste sensurklippene inntreffer under spillets første natt, der Sir Douchbag blir kidnappet av aliens sammen med Stans pappa Randy – noe som leder til flere tilfeller av grov analpenetrering med space-dildo.

Senere i spillet blir blant annet pappa Randy utsatt for en abort (ikke spør) akkompagnert av julesang, noe som ledet til ytterligere sensurklipp av to minispill. I Europa er disse scenene byttet ut med et statisk bilde av en flau statue (nærmere bestemt Henri Vidals «Cain»-statue i Paris) foran et EU-flagg, med en sarkastisk tekst som forklarer hva som skulle ha skjedd her.

 

I «Paper Mario»-land

Hvis du ikke er redd for spoilers og sterke tegnefilmscener kan du se hva som ble snauset bort her og her.

Ironisk nok er det plenty av drøyere scener i spillet, som ikke har blitt sensurert. Totalt er det snakk om toppen to og et halvt minutt som mangler.

Ikke noe som påvirker moroa med spillet i nevneverdig grad, men det er selvfølgelig helt på trynet at konsollversjonene er sensurert i Europa, uansett hvor bagatellmessige disse klippene er.

Man kan nesten mistenke at alt sammen bare er et kynisk PR-stunt fra distributøren Ubisoft, før de om noen måneder slipper en «helt usensurert» spesialutgave i håp om å narre oss til å kjøpe det samme spillet to ganger. Vi får nå se.

Sånn som ståa er nå vil jeg nok anbefale dem som kan til å kjøpe pc-versjonen (som er helt uklippet), eller eventuelt importere den amerikanske PS3-utgivelsen.

Nok om det. Hvor var vi? Jo, kampsystemet. Undertegnede er ikke i utgangspunktet en enorm tilhenger av turbasert slåssing, men det føles som den eneste logiske løsningen i et spill som dette. Som Cartman sier: «I know it’s lame, but that’s how we’re fuckin’ doing it!». 

Kjenner du «Paper Mario» bør du føle deg helt hjemme her. Det meste er et spørsmål om timing, og blir først utfordrende under boss-kampene. Man har så mange forskjellige våpen, ferdigheter, hjelpemidler, taktiske variasjoner og fargerike fiender at disse kampene aldri blir kjedelige, uansett hvor mange ganger man går igjennom dem.

I de fleste basketakene har man også hjelp av en kompis (fra prinsesse Kenny til den handikapable skalden J-J-J-immy), som er utstyrt med egne «moves» og ferdigheter. Hvis alt annet feiler: kast bæsj. Som om ikke det er nok kan man også en gang daglig tilkalle hjelp av blant annet Jesus og Mr. Slave, som ender kampene effektivt på hver sin måte (herrenes herre meier ned alle fiendene med maskingevær, mens Mr. Slave … eh, dytter dem rett opp i anus).

 

Tarmgassakrobatikk

RPG-elementene er tro mot sjangeren, men det føles litt skuffende at man ikke kan utvikle spillfiguren høyere enn 15. nivå – noe de aller fleste burde klare lenge før spillet er ferdig.

Det er godt mulig at vi får en «level cap»-økning sammen med de planlagte utvidelsespakkene som kommer etter hvert, og «The Stick of Truth» har uansett en temmelig høy gjenspillverdi.

Med fire forskjellige klasser, et utall av våpen, kostymer, hjelpemidler og påskeegg – samt en masse skjulte samleobjekter man aldri i verden klarer å oppdage etter bare en gjennomspilling.

«The Stick of Truth» har også sin egen variant av drageropene fra «Skyrim», i form av mektige fiser. For å være ærlig slet jeg litt med å mestre denne magiske tarmgassakrobatikken, som har et litt slingrete kontrollsystem og til tider føles frustrerende upresist. Så personlig benyttet jeg meg av fjertmagi kun hvis det var helt nødvendig, men slett ikke fordi jeg er høyt hevet over barnlig prompehumor. Tvert imot.

 

«The Stick of Truth» er et av de morsomste spillene jeg noensinne har testet ut, foran selv «Saint’s Row»-serien og «Conker’s Bad Fur Day».

Er du en fan av «South Park» vil du elske dette uten reservasjoner, men selv dem som ikke har noe nært forhold til serien bør sette pris på alt Obsidian Entertainment har klart å stappe inn på rundt femten timer.

Noe som muligens virker i korteste laget for et RPG, men er akkurat passe for et spill som dette. Det er ingenting her som føles som traurig fyllstoff; alt er tett og effektivt skildret uten dødpunkter, i samme høye tempo som vi forbinder med TV-serien. «The Stick of Truth» er en totalt trofast forlengelse av dette absurde universet.

Som stor fan av «South Park» siden de startet opp for sytten år siden, er «The Stick of Truth» akkurat det spillet jeg håpet på. Det eneste som mangler her er Towelie og Mecha-Streisand, men noe må jo spares til oppfølgeren!

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Dangerous Driving

- Elsker ideen, men det skorter på gjennomføringen.

Les mer