(PressFire.no):  «IT ALL BOILS DOWN TO ONE THING:  WHAT ARE YOU WILLING TO SACRIFICE?» brøler «Crysis 3» retorisk mot deg, få minutter etter at skiva er stappet inn i drevet.

Siden jeg styrer en supersoldat i en superdrakt som gir meg superkrefter, og attpåtil har matet den romvesenteknologi som virkelig lager sus i serken, tenker jeg at det meste burde gå bra.

Og gjennom den én kveld lange enspilleren skal det vise seg at jeg egentlig ikke ofrer stort. En og annen bekjent, selvsagt, men så er jo oppdraget å redde verden også. Da er det mer interessant hva Crytek har gitt slipp på, i jakten på den perfekte «Call of Duty»-klonen.

Mer og mer egenart har brent av i «Crysis»-seriens brakende stup gjennom atmosfæren. Seriens definerende superegenskaper har blitt utvannet, brettene mindre og mulighetene færre. På en annen side er skytespillet mer interessant enn det har vært.  Men er det en bra ting?


Lekkert men uinspirert

Nå skal jeg ikke påstå at «Crysis» var revolusjonerende for noe annet enn fotorealistisk grafikk i et pc-spill, men det gjorde en dugelig jobb med å balansere superstyrkene til soldatbeistet Nomad.

Det lå mening i valget mellom evnene Speed,  Cloak, Strength og Armor. De åpne omgivelsene skapte en ganske interessant sandkasse å gruble seg gjennom.

Crytek har spilt mye «Call of Duty» siden den gang. EAs besettelse med å tukte Activision-flaggskipet til enhver pris ser ut til å ha lekket over tyskerne, som har hoppet plent over faresignalene fra «Medal of Honor»-seriens tragiske kollaps og nikket velvillig.

Heldigvis har sci-fi-serien også litt andre bein å stå på, som hindrer korthuset fra å kollapse. For eksempel ser det uhyre bra ut. Siden vi bare mottok Xbox 360-utgaven og ikke har hatt anledning til å teste den mye kraftigere pc-versjonen, er den vårt utgangspunkt.

Konsollutgaven har en del underlige lyter som tilsynelatende har skjedd i nedskaleringen fra pc-krutt til åtte år gamle spillmaskiner. Mangelen på kantutjevning og smussete teksturer gjør bildet ganske grøtete i starten, men det løsner etter hvert og åpenbarer et av de aller peneste skytespillene på konsoll.

Særlig når de aller dølleste sølvkorridorene à la sci-fi byttes ut med frodige naturområder og New Yorks bokstavelige asfaltjungel. Det tidlige Highline Park-brettet er en genistrek, og lokker med et gjennomtenkt miljø som gjerne skulle inspirert hele spillet.

I stedet virker Crytek desperate etter å sementere alle sci-fi-klisjéene de vet av, og gir opp halvveis: derfra og ut er det «Gears of War»-aktig glinsegørr og stein som ikke er stein, men som er det likevel, overalt.  Og det er jo lekkert, for all del.

 

Herlig maktfantasi

Til gjengjeld lykkes «Crysis 3» mer enn de fleste konkurrentene med å skape en troverdig maktfantasi. Det er en fantastisk følelse å skru på skjoldet, spurte i full fart mot en enslig soldat med et stakkarslig maskingevær mellom lankene og dundre nevene i ham som en tyr.

Når du først punkteres, er det fordi du blir overambisiøs eller simpelthen overmannes av en liten armé.

Om du ikke befinner deg i spillets midtparti, som stort sett bare er surring gjennom trange og kjedelige korridorer, er det også gode muligheter for å skru på usynlighetsmodusen og snike seg rundt med buen i hånda.

Om brettene var enda litt større og friere, kunne snikingen vært briljant. Hjelpemidlene er enkle men ærlige, og det er så mye mer givende å forsøke å løse utfordringene med hjernen enn å skru på rustningsmodusen og pepre fiendene med mitraljøser.

I motsetning til actioneventyr flest i disse dager, som forsøker å bortforklare røntgensyn med superhørsel, intuisjon eller annet vås, er det også helt kurant at Prophets visir penetrerer fasader.

Om noe føles det litt som å tusle rundt på Predators såler når du glir gjennom jungelen med eksplosive piler i koggeret. Selv «Commando»-Arnold skulle slitt med selvbildet etter å ha sett Prophet dundre gjennom et titalls tre meter høye romvesener med deres egne våpen.

 

Tosk i helikopter

Enspillerdelen er først og fremst kjedelig fordi du har spilt den i ti andre spill. Du er revnende likegyldig til den pinlige adjektivhistorien av et plott etter et kvarter, og fiendene er den samme ueksotiske blandingen av soldater med maskingevær og romsoldater med rommaskingevær som du har sett alle andre steder.

På det aller mest korny løp jeg gjennom kuleregnet mens en kis i et helikopter ropte «asshole!» etter meg i megafonen. Da måtte jeg ta en liten pause. Smøre et par brødskiver med dansk salami og roe ned litt.

Selv om arsenalet også virker som om det er fra en ferdigpakke med de to obligatoriske haglene, et par maskinpistoler og noen angrepsrifler, har Crytek greid å gjøre det kjapt og dynamisk å skru litt på dem.

En sprettmeny gjør det lekende lett å skru på en lyddemper her, bytte til strømkuler der.

Det største problemet er hvor homogene spesialegenskapene har blitt. Redusert fra fire modi som måtte prioriteres løpende til et par generiske egenskaper du bruker litt når du føler for det. Det som en gang var det definerende med «Crysis» har fått så mange runder med høvelen og sandpapiret at bare en stump står igjen.

 

Forsømt potensial

I stedet tar skytespillfloskler stadig større plass. Den obligatoriske, dørgende kjedelige kjørebiten i en liten buggy er på plass. En rigid jagerflybit hvor du plaffer ned motstandere som knapt gjør noen motstand mens partneren din styrer selve flyet også. Og den klimatiske sluttbosskampen hvor du skyter på lysende ting til de eksploderer, da.

Spillets aller mest spennende scene, hvor du må snike deg gjennom høyt gress mens voldsomme, bestialske romvesener har fått ferten av deg, er bare et kvarter lang.

Den etterlater et savn av det som kunne vært om «Crysis 3» ikke var så opptatt av å stjele markedsandeler fra verdens største skytespillserie.

Den samme inspirasjonen har lekket over i flerspilleren. Der har Crytek UK, tidligere det glimrende «TimeSplitters»-studioet Free Radical Games, likevel funnet en langt mer naturlig vei.

 

Kjapt og deilig

Der Armor og Cloak har blitt generiske grep i enspilleren, er de fortsatt rimelig utypiske triks å hive inn i en «Call of Duty»-aktig flerspillermodus. Og det er jo ikke så rart, ingen gidder å spille om halve motstanderlaget er nær sagt udødelig og det andre bare sitter usynlig i ei krå og venter på at noen skal løpe forbi.

Ved å skru på visiret kan du relativt enkelt snuse deg frem til fiender som skjuler seg, og tempoet i flerspilleren er altfor høyt til at det uansett betaler seg med sneglefart. Om historien suller et sted mellom «Call of Duty» og «Gears of War», krenger konkurransedelen mer mot «Unreal Tournament. Kjapt og deilig.

Rammeverket er rollespillinspirert og belønningsbasert, slik sjangerstandarden har blitt, og «Crysis 3» gjør lite nytt med den malen. Noe kurant krydder er det likevel, som muligheten til å ta på deg tidsbegrensede utfordringer – hvor du for eksempel kan bli bedt om å slå i hjel fem fiender med maskingeværet ditt i løpet av to kamper – og belønnes med erfaringspoeng.

Etter å ha spilt et par kamper kan du smi din egen figur og skreddersy figurklasser, med den vanlige verktøykassa av perks, våpen og ekstrautstyr til sistnevnte. Egenskapene dine har flere nivåer som kan låses opp ved å oppfylle spesielle mål. Burrhus Skinner hadde nok vært stolt.

 

Løfter opplevelsen

Sjarmen ligger likevel ikke i belønningsystemet, som man finner overalt nå, men hvordan Crytek UK har turt å leke litt med malen for å skape en hurtigere og mer lettbent slagmark. Superhopp med påfølgende livsfarlige tramping på intetanende fiender er et av triksene som bryter opp monotoniet og gjør overraskende mye for å variere måten du spiller på.

At du løper lynkjapt, særlig om du fokuserer egenskapene dine rundt det, skaper også en dynamisk krigssone i kjapp endring. «Crysis 3» gir statistiske, utspekulerte spillere få åpenbare fordeler.

Det skaper ikke nødvendigvis en bedre opplevelse enn konkurrentene, men i det minste en litt annen.

Noen forsøk på å gjøre brettene mer uforutsigbare, som en diger artillerirobot klar til førstemann som rekker å klatre opp i den, fungerer ikke helt.

Pingeren er altfor stor og uregjerlig til å være av faktisk nytte, og ender ofte bare opp med å flytte kampen til en annen del av brettet. Det beste med hele roboten er at en spretten spiller kan hoppe på taket av den og røske ut føreren med makt.

 

Flerspilleren i «Crysis 3» kunne vært fantastisk om brettdesignen, som er basert på områder fra enspilleren, hadde vært mer bevisst og strømlinjeformet. Eller hvis de rett og slett åpnet områdene såpass at man fikk litt større handlingsrom.

Modusen er likevel et klart høydepunkt med det ellers forutsigbare spillet.

Først der blomstrer den erkedemokratiske skytingen og de stadig døllere supertriksene. Om det er veien å ta serien videre? Jeg vet ikke. Er «Crysis» engang en serie med nok egenart til å eie livets rett lenger? Usikker. Oppkjøpet av Crytek UK har uansett fall gjort dem svært godt.

Og la det være sagt: «Crysis 3» er godt håndverk fra start til slutt. Men det hadde hatt veldig godt av noen bedre idéer.

 

«Crysis 3» lanseres til Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og pc i dag. Skjermbildene i denne saken er fra EA, og gjenspeiler ikke spillet slik det ser ut på Xbox 360.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer