Ubisoft Montreal mente at «Assassin’s Creed» var spillet som skulle blande en storslått verden med en spennende historie, et dypt kampsystem, sniking, parkour, utrolig grafikk og en handling fra det tredje korstog i Midtøsten.

På papiret høres dette fantastisk ut, men teori er dessverre ikke alltid det samme som praksis.

Så det store spørsmålet blir da om «Assassin’s Creed» vil stå stødig over sølepytten av middelmådighet, eller hopper uti for aldri å komme opp igjen.


EN REPETITIV FORMEL

«Assassin’s Creed» følger en spesiell formel som fort kan bli repetitiv og kjedelig. Du starter hvert oppdrag med en samtale med lederen av broderskapet i hjembyen din, Masyaf.

Her får du vite hvem du skal drepe og hvorfor. Du må så ri gjennom et enormt område med få veiskilter for å finne fram til byen hvor offeret befinner seg.

Dette aspektet ved spillet er etter min mening meningsløst og jeg kan ikke se hvorfor de ville ha det med, spesielt når det eneste du skal gjøre der er å ri fra A til B.  

Når du har kommet fram til byen og har snakket med broderskapets byrepresentant, må du som alle gode attentatsmenn lære mer om offeret.

Du må finne ut hvor han normalt går, om han har vakter eller om han vil vise seg offentlig. Men måten du gjør dette på er en meget kjedelig affære.

Du må enten stjele informasjonen ved å gå sakte bak personen. Eller så må du følge etter en person helt til han er i et mørkt smug, og da hamrer du på angrepsknappen helt til han har fått nok og gir informasjonen til deg.

Men den aller kjedeligste oppgaven du kan få er å sette deg på en benk for å smughøre på en samtale. Disse oppgavene må gjøres mange ganger gjennom hele spillet og gjør opplevelsen veldig repetitivt.

Heldigvis blir spillet mye kjekkere når du endelig skal fullføre attentatet. Da kan du velge om du skal buse inn med svingende sverd eller om du vil gjøre mer snikende. Etter min mening er det en mye mer behagelig affære å gjøre det snikende, for følelsen du får når du går sakte men bestemt mot offeret med den skjulte kniven klar, er fantastisk.

Men når offeret ligger død foran deg må du tilbake til hjembyen hvor du vil få et nytt oppdrag – og må gjøre alt om igjen. Dette gjør du ni ganger før rulleteksten kommer, og er ifølge Ubisoft Montreal en kjekk og variert opplevelse.


STORSLAGNE BYER

Byene som Ubisoft Montreal valgte å ta med er Jerusalem, Acre og Damaskus. Alle tre byene er gigantiske og spekket med detaljer.

Hver by huser hundrevis av mennesker som går rundt, pruter priser på det lokale markedet, snakker med naboen eller hører talerne på torget rope ut sitt budskap.

Krydder, blomster, smuss og skittenhet er alt med på å skape en levende, organisk og naturlig verden.

Du skjønner at level-designerne har skreddersydd byene til deg når hver vegg har ting som stikker ut og som du kan klatre på. Dette gjør byene til gigantiske lekeområder hvor du som en akrobatisk attentatsmann kan bruke mange timer på å bare utforske.

Historien følger både Altäir og Desmond. Desmond er en moderne amerikaner som har blitt tatt til fange av et forskerteam og blir tvunget til å sitte i en maskin som viser historien til Desmonds forfedre gjennom å lese DNA-et.

Altäir er en av forfedrene til Desmond og er heldigvis den personen du styrer mest gjennom spillet. Men du blir fra tid til annen tvunget å spille som Desmond, og kan blant annet bruke tiden din på å se de grå veggene, snakke med vår alles TV-stjernefavoritt Kristin Bell eller sove…


KJEDELIG KAMPSYSTEM

Etter hvert som du dreper flere og flere nøkkelpersoner blir folkene i byene mer oppmerksomme på ditt nærvær, og mot slutten av spillet kan du ikke løpe uten å få vaktene etter deg.

Ikke at det gjør noe siden kampsystemet lar deg blokke hele tiden og trykke på counter-attack-knappen helt til alle er døde.

Men heldigvis finnes det et kjekkere alternativ, du kan løpe fra vaktene.

Løping er kjekt og naturlig, og når du kommer unna vaktene på en veldig profesjonell måte, kan du ikke gjøre annet enn å smile. Det eneste rare med dette er at vaktene som er ikledd full rustning kan hoppe, løpe og bevege seg like smidig som deg, som bare går med noen lag bomull.

«Assassin’s Creed» tilbyr en opplevelse ingen spill har klart å toppe før. Du får oppleve Jerusalem, Acre og Damaskus, byer som er portrettert så levende og så detaljrike som virkeligheten selv.

Spillet tilbyr også en fantastisk flyt og det er ingen problemer å løpe eller klatre opp høye tårn bare for stupe som ørnen ned i en høyball.

Men når spillet lider av en lite engasjerende historie, en svak og veldig åpen slutt, et dårlig kampsystem og veldig repetitive småjobber, kan du ikke unngå å tenke på hvor bra spillet kunne ha vært om Ubisoft Montreal hadde forbedret dette.

«Assassin’s Creed» er verken et perfekt eller helt håpløst spill, og er kanskje ikke hva alle hadde håpet det skulle være, men det er definitivt et nytt og friskt pust på dagens spillmarked.

Annonse

Kommentarer