«The Onechanbara» har vært en serie med lavbudsjettspill i Japan, som etter mange år på diverse plattformer nå prøver seg med et vestlig slipp til Xbox 360. «Bikini Samurai Squad» så lyset i japanske butikker allerede i slutten av 2006, men dukket opp i vesten nå i februar 2009.

Med fokus på spretten fysikk, zombier og jenter i bikini, høres «Onechanbara: Bikini Samurai Squad» ut som et spill som ikke kan slå feil.

Diskuter «Onechanbara: Bikini Samurai Squad» i vårt forum.

Selv om omslaget kan virke lovende ligger det svært lite bak det som best kan beskrives som exploitation.


TRAGISK PRESENTASJON

Det er en overraskende dyp historie bak det som virker som et helt hjernedødt spill, men på grunn av det pretensiøse materialet, den dårlige oversettelsen og de forglemmelige figurene, drukner det hele i den ellers uimponerende presentasjonen.

Kjedelige og monotone teksturer, lavoppløselige modeller og en relativt horribel fargepallett, bidrar også til å gi «Onechanbara» et utdatert og utvasket preg som kanskje best hører hjemme i forrige generasjon. Det meste som renner ut av skjermen er faktisk i manko på kvalitet, og til og med de sexy protagonistene når ikke opp til forventningene.

Kampsystemet er mer eller mindre rett fram i forhold til hva vi allerede har sett fra lignende titler som «Devil May Cry» og «God of War», og fokuserer på nærkamp med sverd og lett akrobatikk.

Etter et par minutter med kontrollen i hendene blir det fort innlysende at den enkleste og sikreste måten å ekspedere de apatiske og innaktive fiendene på er ved bruk av X-knappen. Denne utløser et enkelt sverdsving, men kan også lenkes sammen for å lage lengre kombinasjonsangrep.

Det er disse angrepene som danner det dominerende angrepsmønsteret i spillet; et mønster du blir tvunget til å repetere til du får såre tomler. Ikke for å si at kampsystemet er helt overfladisk, for det er nok av knapper å eksperimentere med skulle du gidde å sette deg inn i det.


UINTERESSANT MASSESLAKT

Fiendene består i hovedsak av levende døde, og kommer gjerne i svært store antall på en gang. Hadde de gjort noe ut av seg hadde det kanskje vært noe å hente her, men takket være den ekstremt livløse kunstige intelligensen som styrer disse, er det aldri noe form for utfordring til stede.

De eneste elementene som viser noen form for motstand kommer mot slutten av spillet, og består gjerne av fiender i besittelse av prosjektilvåpen. Disse byr på en del uforutsigbarhet, og er mer billige irritasjonsmomenter enn reelle utfordringer.

Fiendene er ikke de eneste som skyr variasjon, for også omgivelsene og brettene følger denne filosofien. Sluttproduktet blir ufattelig repeterende og ensformig, særlig når spillet sender deg til de samme kjedelige lokasjonene om og om igjen.

Det at kameraføringen og kontrollene ikke kommer overens gjør ikke saken noe bedre. Du må konstant bryte ut av kampen for å orientere deg selv, spesielt når du er innendørs og kameraet ofte nekter å flytte seg i de trange rommene.

Blod spiller også en sentral rolle i spillet – et gjennomgående tema som ikke bare maler skjermen rød under den morbide runddansen, men som også farger av på rollefigurene og deres våpen.

Er ikke spilleren rask nok med de nødvendige legemidlene, sløves våpnene, og kan potensielt ende med å sette seg fast i et av de vandrende kadavrene. Ved nok eksponering går også rollefigurene selv berserk, og får økt reflekser og styrke på bekostning av avtagende helse.


IKKE GODT NOK

Det største og mest overraskende problemet spillet lider under er likevel ikke presentasjon og spillmekanikk, men dokumentasjon.

Selv om det blir gjort pinlig klart at du er der for å slakte ned de levende døde, får du aldri svar på hvordan dette best gjøres.

Noe av dette står skrevet i den kortfattelige manualen, men skal man virkelig utforske hele systemet må det gjøres i spillet, via prøving og feiling.

På grunn av dette overskygges mange av de mer intrikate spillmekanikkene, og kampsystemet virker derfor mye grunnere enn det egentlig er.

Har du en kompis ved siden av deg kan «Onechanbara» også spilles med to spillere, selv om den vertikale inndelingen av skjermen ofte forverrer mer enn den gjør godt. Kameraproblematikken forverres også her, siden hver spiller kun får en liten del av skjermen til rådighet.

På tross av alle feilene og problemene spillet lider av, er det fortsatt litt å sette seg inn i.

Er du fan av sjangeren kan du sikkert få presset ut nok timer fra spillet, og med opplåsbare vanskelighetsgrader og moduser legges alt til rette for flere gjenomkjøringer av historien.

Det finnes uansett titalls med spill som gjør det «Onechanbara: Bikini Samurai Squad» prøver seg på bedre, så er du ute etter dyp og tilfredsstillende action bør du definitivt finne alternative titler før du i det hele tatt vurderer denne.

Diskuter denne anmeldelsen i vårt forum.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Nintendo vant forbrukerrettsaken mot Norge og Tyskland

Søksmålet om forhåndsbestillinger av spill på Switch forkastet. Anken kan ta halvannet år.

Les mer