Etter at de fleste arkadehallene i Norge for lengst hadde stengt dørene, og alle vi som matet tiere inn i automatene for å utfordre sidemannen inn i uendelige dueller måtte rusle hjem og finne andre former for ferdighetsspill, viser Capcom nå baller ved å lansere et slåssespill på konsoll - i 2009.

Diskuter dette spillet i vårt forum.

Fundamentet for alle slåssespill er å spille mot en levende utfordrer. Dette har gjort at mange konsollversjoner har gått nedenom og hjem da de ikke har kunnet levere en ordentlig nettløsning som lar folk utfordre hverandre uten betydelige host og hark.

 

FANTASTISK ONLINEFLYT

Jeg har spilt en god del onlinekamper i «Street Fighter IV», mot folk fra hele kloden, og det er ikke ofte jeg opplever at spillet henger seg opp og blir treigere.

Det at jeg kan spille en beinhard kamp mot en Street Fighter-herdet New York’er uten å miste flyten i spillet, er en kjempestor prestasjon i seg selv.

«Street Fighter IV» har to hovedspillmuligheter: enspiller/arcade mode og flerspiller/versus/onlineplay.

Når du spiller arcade mode velger du først en karakter du vil spille. Det er totalt 16 av dem å velge mellom - noen kjente og kjære samt noen helt nye, og ni karakterer du kan låse opp.

Spillet serverer deg en introduksjon til karakteren din i form av en kort tegnefilm der noen cheezy dilemmaer fremstilles.

Man går gjennom motstanderne en etter en for å så komme frem til hovedrivalen din. Det blir enda et lite avbrekk i kampen, for slåsskjempene vil gjerne utveksle noen ord til hverandre.

 

PRATSOMME KARAKTERER

Men det verbale stopper ikke der. Neida, for mens kampen starter og gjennom hele matchen, gir de tips, slenger dritt og mobber hverandre.

Den ene setningen etter den andre.

Du kan velge japanske eller amerikanske stemmer - alt etter hva din preferanse på området er.

Til slutt møter man den onde, anatomiske ukorrekte Seth, som er like slitsom å slåss mot som en rabiat pitbull på speed. Alt i alt en perfekt siste-boss. Når han er beseiret, får du en avsluttende tegnefilm i stil med introduksjonen.

Når man føler seg trygg nok i ferdighetene sine til å ta turen ut på nettet, har man muligheten til å starte player match eller en ranked match. Det er her mesteparten av spillet kommer til å utfolde seg. Player match er rett frem en mot en, uten noe press.

I ranked match sloss du om battle points (BP). Dess høyere BP, jo bedre ferdighetsnivå har man. Ved å spille mot andre på nettet låser man opp Custom Titles og ikoner – ikke helt ulikt «Tekken 5» og «Dark Ressurection».

Man har også muligheten til å føre seg opp på en player match-liste mens man spiller i arkademodus. Dette gjør at man kan bli utfordret rett som det er fra folk fra hele verden mens du spiller mot maskinen.

Da slipper du dødtiden som enkelte andre slåssespill har, der man bare sitter i en lobby og venter på at en utfordrer skal bli ferdig eller endelig skal dukke opp.

 

ET MESTERVERK

Lærekurven i «SFIV» er bratt, for det er en ekstrem dybde du ikke vil se tydelig før du kommer ordentlig inn i spillet.

Men med challenge mode, der maskinen lærer deg noen av de heftigste komboene, og training mode, der du selv kan øve på timingen din, vil spillet hjelpe deg til å bli en god spiller på kort tid.

Det er utrolig mange detaljer i spillet som i sum blir overveldende.

Det at karakterene i spillet skifter ansiktsuttrykk etter hvor dominerende de er i kampen, eller det å høre stemmen til motstanderens karakter fylle seg med frustrasjon der han fyrer av en ekstra hard ildkule i et desperat forsøk på å forsvare seg, gjør spillet til et dynamisk mesterverk uten sidestykke.

For ikke å glemme når kameraet panorerer etter de fantastiske ultra finish’ene, akkompagnert av bakgrunnsmusikk som følger kampens vrede.

Det er perfeksjon.

Om jeg absolutt må pirke på noe med «SFIV», er det at bakgrunnsmusikken i menyen er en irriterende men catchy boyband’ish sang. Men om det skulle bli kjipt å høre den på engelsk kan jo denne også varieres ved å sette den på japansk…


Spillet har en unik flyt og fantastisk animasjon. Grafikken ser helt nydelig ut der man blander cell shading med vanlige 3D-teknikker. Musikken er variert, alt fra nye komposisjoner til de gamle temasangene tilpasset gitte situasjoner.

I tillegg til å være veldig pent, har «SFIV» faktisk beholdt det gode, gamle - samt lagt til en helt ny dybde. Dette gjør at spillet kommer til å bli spilt i mangfoldige år fremover.

Diskuter anmeldelsen i vårt forum.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Darksiders: Genesis

Et spill og en serie i identitetskrise.

Les mer