Nunchuck og Wiimote i hver sin hånd, og beina plantet på Wii balansebrettet. Glass Joe, legendarisk første motstander og veritabel potetsekk, entrer ringen.

Jeg er klar for igjen å dukke, jabbe og hooke meg tilbake på toppen av rankinglistene.

Diskuter «Punch-Out!!» i vårt forum.

Seksten år etter «Super Punch-Out!!» til SNES, er «Punch-Out!!» endelig tilbake.

Jeg er klar for å gjenerobre bokseverden, men får grisebank i aller første kamp av en potetsekk fra Frankrike.

 

TILBAKE I RINGEN

«Punch-Out» er en av disse klassiske Nintendo-spillseriene som vekker varme minner hos mang en gamer med noen år på baken.

Det ble derfor en del oppstyr når «Punch-Out!!» noe overraskende ble annonsert i fjor.

Kunne det virkelig leve opp til seriens tidligere smått magiske utgivelser, og ville denne typen spill fungere i 2009?

For selv om dette for uinnvidde både ser og høres ut som et boksespill, er det i realiteten et reaksjonsbasert ”puzzlegame”.

Som bokseren Little Mac må spilleren følge med på motstandernes små visuelle hint om hvor neste slag kommer, og memorere grobianenes sekvenser av slag. Dette er vaskekte arkadeaction.

Ved første øyekast ser det kanskje simpelt og overfladisk ut, men under overflaten skjuler det seg en dyp og tilfredsstillende spillopplevelse. Mer om dette senere, men først kontrollene.

 

STRAIGHT BACK TO OLD SCHOOL

For som seg hør og bør når noe skal gis ut på Wii har man utstyrt «Punch-Out!!» med bevegelseskontroller, og mulighet for å benytte balansebrettet.

Problemet er at spillet som nevnt er reaksjonsbasert, og dødelig nøyaktig.

Å stampe på balansebrettet for å dukke unna angrep mens man vifter to plastikkdingser i lufta for å markere slag, er ikke engang i nærheten av å utvise det presisjonsnivået som kreves for å overvinne boksemonstrene som møter deg i de senere rundene.

Så etter å ha svelget ett tap mot Mr. Glass Joe, og flere tap mot hver og en i søpplegjengen som utgjør den laveste bokseligaen, pakket jeg pent bort balansebrettet.

Spastisk armvifting fikk meg greit gjennom den første ligaen og store deler av den andre. Når motstanderne så ble en smule mer raffinerte, og ryggmusklene begynte å verke, var det takk og farvel til nunchucken.

Med Wiimoten vippet til siden, som en god gammeldags NES-kontroll, er «Punch-Out!!» klart best.

Kanskje ikke så rart med tanke på at det i bunn og grunn er akkurat samme spillet som kom ut på NES for over tjue år siden. Ringen er sluttet (tæhæ), og jeg er igjen en bokser i (Nintendo)verdensklasse.

 

ELEGANT SPILLDESIGN

Med i utgangspunktet kun tre knapper og et styrekryss, er det imponerende å se hvor mye som bor i «Punch Out!!».

Little Mac har bare fire forskjellige slag: Ett med hver hånd mot hodet, og ett mot kroppen.

I tillegg til dette får du stjerner for å treffe motstandere på spesielle tidspunkt. Disse stjernene kan omsettes i superslag.

Kampene kan angripes på forskjellig vis. Den grunnleggende taktikken fungerer fint, og går ut på å dukke unna slag for så å følge opp med en serie.

Denne taktikken sliter sakte ut motstanderen, og det tar tid. Etter hvert som en spiller begynner en å se åpninger og kontringsboksestilen åpner seg. Jo mer tid som investeres i en motstander jo bedre blir man på å lese han, og flere innfallsvinkler viser seg.

Tidligere spill i serien var kjent for en streng læringskurve. Særlig var det hardt å svelge at man måtte starte på nytt igjen med alle bokserne. Det er nå en saga blott, men dette gjør på ingen måte spillet for lett.

Motstanderne blir progressivt vanskeligere, og i den høyeste divisjonen vil de fleste få noe å bryne seg på.

Heldigvis kan man derfor forberede seg til kampene ved å slåss mot en holografisk utgave av motstanderen som volder problemer. På mange måter er «Punch-Out!!» en serie boss-fighter, og når kolossen som har stått i din vei til slutt faller er det en fantastisk følelse.

Alle overvunne boksere kan utfordres på nytt. Da med spesielle kriterier som må oppfylles for å låse opp bonuser. Eksempler på slike utfordringer kan være å vinne en kamp med kun fem slag, eller vinne uten å bli truffet en eneste gang.

 

LITTLE MAC VS. BIG MAC

Av «Punch-Out!!»-seriens over tretti karakterer, er det i denne bare inkludert 13.

Det kan virke som et lavt antall, men Next Level Games har en overraskelse på lager.

Når du har slitt deg gjennom alle kampene og vunnet beltene, åpnes tittelforsvarsmodusen.

Bokserne har tatt seg en runde i gymmen, og kommer tilbake i ny utgave. De beveger seg annerledes og har nye gimmicker på lager.

Denne modusen er også med på å minke savnet etter nye karakterer. For har du spilt de tidligere spillene, er alle motstanderne velkjente fjes – med et hederlig unntak.

Om man nå er av de som har sett alle karakterene før, er det et stort plaster på såret at de definitivt aldri har tatt seg bedre ut. Hver og en av de herlig politisk ukorrekte og ofte latterlig stereotype grobianene er kledd opp i lekker cel-shading.

Animasjonene er helt i toppsjiktet av hva maskinen til nå har prestert. Alle fraser er lipsynket, og spilt inn med overbevisende stemmer på deres nasjons faktiske språk. Sist men ikke minst så har hver og en av de fått en egen låt. I mange tilfeller en kulturelt tilpasset versjon av det originale «Punch-Out!!»-temaet.

Den største nyheten i «Punch-Out!!» til Wii er muligheten til å spille mot en venn. Skjermen deles i to og det er bare å gyve løs på hverandre. Dette fungerer overraskende bra. Spesielt underholdene blir det når en av spillerne får bygget opp nok energi til å forvandle sin Little Mac til Giga Mac. Endelig en sjanse til å hamre løs med en bokser som er like stor som gorillaene man møter i enspillerdelen.

I denne modusen er det forresten bare å ta frem igjen bevegelseskontrollene. Spastiske armbevegelser gjør seg langt bedre når man er to om de. Dessverre (eller kanskje heldigvis) fungerer ikke balansebrettet i tospillermodus.


«Punch-Out!!» er et herlig spill, som fungerer på flere plan. Det kan spilles av både hardcore gamere som tidligere har vært gjennom de andre spillene i serien, så vel som mer casual-orienterte spillere ute etter en utfordring.

Spillet byr på mange timer moro hvis du vil låse opp alle bonuser, eller perfeksjonere strategiene dine. Det kan nytes i timer av gangen (så sant du kobler ut bevegelseskontrollene, eller alltid har ønsket deg muskelskader), eller plukkes opp i ti korte, ledige minutter.

«Punch-Out!!» viser at det i 2009 fortsatt er god plass i spillmarkedet til titler bygget på enkle, rendyrkede konsepter. Med nok polish og omtanke er det ingen grunn til at arkadeorienterte utgivelser skal måtte forvises til nedlastbare servicer.

La oss håpe det selger, for dette er uten tvil ett av de beste spillene til Wii.

Annonse. Diskuter denne annonsen her.

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Anmeldelse: Far Cry New Dawn

Mer av det samme: The Game.

Les mer

Anmeldelse: Metro Exodus

Har aldri vært sterkere.

Les mer