(PressFire.no): Hvem sa at Wii var død? Vel, skal vi peke og le så var det faktisk meg, som kalte «The Legend of Zelda: Skyward Sword» for Wiiens svanesang. Det er kanskje ikke helt riktig, for etter «Zelda» har vi fått (og får) både «The Last Story», «Mario Party 9» og «Pandora’s Tower».

Det underfundige er at vi har fått tre solide rollespill helt på tampen av konsollens levetid, og hvem kan vel klage når både «Zelda» og «Xenoblade Chronicles» virkelig leverte sakene. Spørsmålet er bare om «The Last Story» også greier å skubbe seg inn i det gode selskap.

For det første er det en mer merkverdig sammensetning av utviklere enn en først skulle tro. Mistwalker har lagd spillet i samarbeid med nå nedlagte AQ Interactive, mens Nintendo selv står for den vestlige oversettelsen og utgivelsen av spillet.

Hvorfor er dette så rart? Vel, Mistwalker er en utvikler startet opp av ingen ringere enn Microsoft, og skulle dekke et gap i deres spillutvalg til Xbox 360. Selv om «Blue Dragon» og «Lost Odyssey» begge solgte okay gikk ting tydeligvis skeis en plass.

Når vi snakker om «ingen ringere enn», så er det verd å nevne at «The Last Story» er et produkt av Hironobu Sakaguchi, mannen bak «Final Fantasy». Faktisk er dette det første spillet han sitter i sjefsstolen på siden «Final Fantasty V».

Som med Mistwalkers to Xbox-spill er Nobou Uematsu komponenten bak spillets musikk, også han kjent fra «Final Fantasy»-spillene. Alt ligger med andre til rette for et tilbakekast til JRPG-enes fortid, eller?

 

Nja...

«Ambisiøst» er nok ordet å bruke her.

Dette er ikke et tradisjonelt åpent japansk rollespill slik de tidligere «Final Fantasy»-spillene, eller selv «Xenoblade». I stedet for store, åpne landskap du kan gjøre hva du vil i, er det heller en lineær fortelling på linje med «Final Fantasy XIII» - uten at det nødvendigvis er en direkte dårlig ting.

Du styrer leiesoldaten Zael, en rimelig vanlig kar som bare er der for å gjøre jobben sin (til å begynne med, i hvert fall). Han er kanskje litt kjedelig, et kneipbrød av en hovedkarakter, men han har egentlig bare lyst på det vi alle har: En bedre jobb, et fint hus og kanskje ei dame å ha i armkroken.

Drømmen er å få fast jobb som ridder på det store Lazulis-slottet, noe han håper å kunne få til ved å imponere den sittende regenten.

Han gjør ikke stor utav seg, i grunn, helt til han selvfølgelig forelsker seg i regentens niese. Oops.

Tidlig i spillet blir han også begavet med en slags gudekraft, som de onde Gurakene vil ha tak i. At det tilfeldigvis bryter ut en krig mellom menneskene og disse Gurak-skapningene legger et bakteppe for Zaels prøvelser.

Det er fylt med kliséeer, dog. Du trenger ikke være medlem av Mensa for å skjønne hvor historien bærer, men spillet ror seg i land ved å ha en imponerende stor kabal med forskjellige personligheter den lener seg på.

 

Gode venners lag

Med seg på reisen har Zael en rekke sammensvorne som er like forskjellige som en neve med snøfnugg. Alt fra den alkoholglade og rappkjefta Syrenne som kanskje ser pen ut, men som ikke er sen med å yppe på seg en slåsskamp, til den rolige ledertypen Dagran og den merkelige Mirania som sikkert hadde passet godt inn hos familien Addams.

Til sammen er de syv faste (og en rekke «attpåklatter» som også blir med) som reiser rundt, og de forskjellige personlighetene kommer frem ikke bare i filmsekvenser og i rolige partier, men det er en konstant strøm av kommentarer og samtaler selv under kampdelene eller når du flyr rundt etter andre ting.

Det er langt fra så plagsomt som det kanskje høres ut, og er med på å bygge rollefigurene ytterligere.

Det er to ting å merke seg. For det første skjer det unødvendig ofte at det kommer en slik «vandresamtale» rett før spillet går over i en filmsekvens. Det betyr at du må stoppe helt og ikke gå videre før de har snakket seg ferdig, eller gå glipp av halve samtalen fordi du har gått forbi den usynlige barrieren som trigger cutscenen.

30 sekunder med snakking skal foregå på et område jeg bruker fem sekunder å forsere. Det er en tåpelig designblemme som gjentas gjennom hele spillet!

For det andre holder stemmeskuespillet dessverre ikke det samme nivået som Nintendos upåklagelige oversettelse. Det går som regel greit, men en gang i blant er det vondt å høre på. Spesielt Mirania har en så monoton avlevering at det er til å klaske seg i pannen av.

Ikke er det mulig å bytte til japanske stemmer med undertekster heller, noe vi kunne i «Xenoblade».

 

Sverdslossing med cover-system

Den enkle vanskelighetsgraden gjør mer vondt enn godt når det kommer til å lære seg kampsystemet. De første timene er kampene over nesten før de starter, og lite involvering fra din side gjør at det blir en del hodekløing å starte med.

Ikke vet du hva som fungerer mot hvem, og ikke er det så viktig heller, for vinner gjør du uansett. Du får jo tross alt hele fem nye liv hver eneste gang du møter noen.

Bossene er derimot langt mer taktikkrevende og fungerer som friske pust de gangene de dukker opp, selv om det ikke er så veldig ofte.

På den andre siden gjør dette at grinding nesten ikke er påkrevd i det hele tatt, men om du skulle finne deg i en sjelden situasjon du ikke kommer deg forbi er det egne portaler du kan klikke på som spawner noen ekstra fiender du kan slå i hjel.

Spillet er forhåndsinnstilt til at du angriper automatisk når du er i nærheten av en fiende, noe som gjør det å flytte seg fra en side av kampområdet til den andre et mareritt. Heldigvis kan du skru av dette - noe som bør gjøres snarest mulig.

For meg var det å skifte fra automatisk til manuelt en åpenbaring. Plutselig klikket alt på plass, og jeg kunne gjøre det jeg ville.

Det blir litt mer knappetrykking, men det å føle at du selv har kontroll er alfa omega her. Du kan også bjeffe ut ordre til de på laget ditt dersom du trenger forskjellige spells eller blokkeringer for å overvinne større monstre. Alt dette skjer midt i kampene, men spillet stopper opp og gir deg en oversikt fra fugleperspektiv slik at du kan gjøre det du vil i ditt eget tempo.

Et noe påklistret og bare sånn halveis fungerende dekningssystem er også lagt inn, men det trengs egentlig ikke for å vinne 99 prosent av kampene. Bare der litt sniking er med i bildet er det påkrevd, og angrep fra gjemmeposisjon gir en liten skadefordel.

En nyvinning jeg virkelig liker er at alle du har med deg er med og slåss samtidig. Ikke noe «velg ut tre stykk du vil bruke» her altså. Det gjelder også om du møter på allierte figurer, så du kan ende opp i en slåsskamp som har en hel drøss folk på ditt lag – det er det ikke ofte vi ser i slike japanske rollespill!

 

Enkelt og kjapt

Sammen med vanskelighetsgraden og den strømlinjede gangen i spillet er det tydelig at Mistwalker heller ikke vil la deg forsvinne inn i hundrevis av menyer, for du får våpen som bare har noen få attributter ved seg og som bare kan oppgraderes fem ganger. Ikke noe «Monster Hunter»-dill her, med andre ord.

For å være helt ærlig liker jeg det bedre sånn. Det tar meg ikke mange sekundene å se om sverdet jeg fant er bedre enn det jeg allerede har, og ikke trenger jeg å sitte og skrape meg på haka om det er verd at de nye støvlene er bedre mot is enn mot stein.

På den andre siden kan du samle mengder av forskjellige planter som farger tøy og skifte ut hvordan de forskjellige personene i spillet ser ut. Et merkelig fokus for et spill å ha, men skitt, la gå.

To onlinemoduser får du også. Du kan velge å spille en slags variant av deathmatch, eller å bryne deg på en av spillets bosser sammen med opp til fem andre spillere. Det er en fin bonus for de som vil få litt mer ut av spillet, men er ikke hovedgrunnen til å kjøpe spillet, for å si det sånn.

 

Wiien sliter

Teknisk er det en del å sette fingerspissene på. At Wii ikke er et grafisk beist vet vi allerede, men det er nesten konstant hakking og bildefall her. Det er aldri så ille at det påvirker selve spillingen, bare en alltid tilstedeværende irritasjon.

Det er ikke et utrolig pent spill vi får servert heller, rent over fjøla, og spesielt områdene som bruker mye brunt og grått ser dødskjedelige ut.

Uematsus lydspor kan heller ikke sies å være av de mest minneverdige han har produsert. Med unntak av tittelsporet og musikken til flerspillerlobby-en strever jeg med å huske musikken, men jeg tror det kan ha noe med at musikken sjeldent blir fremhevet på den samme måten som i for eksempel «Final Fantasy X».

Bossmusikken er fin, selv om den minner mistenkelig på den i «Skies of Arcadia» - og det er vel egentlig det som kan sies. Også har vi denne her da.

 

Verd å spille

Men selv om grafikken og stemmeskuespillet ikke er av ypperlig kvalitet så har spillet noe for seg. Historien er, klisjéer til tross, ganske engasjerende, persongalleriet er stort og interessant og kampsystemet fungerer etter litt kontrollknoting.

Det blir en velfylt kurv med nedturer og en velfylt kurv med oppturer gjennom spillet, og den veien Mistwalker (og Square Enix, for den saks skyld) trår nedover med mer «korridor»-action ser ut til å ha like mye mot som for seg.

Kampsystemene de nyere japanske rollespillene har er ofte engasjerende, og dette spillet skuffer ikke i så måte, men når et så stort fokus veies filmsekvenser og interaksjoner mellom svært karismatiske figurer slik som i «The Last Story» bør de japanske utviklerne ta flere hint fra vestlige utviklere som gjør dette bedre, rent produksjonsmessig.

Når det er sagt: «The Last Story» er et spill det definitivt er verd å spille, men som ikke er helt oppe og klår på klassikerstempelet hos meg.

Så får vi se da, hvor mange svanesanger Wiien ender opp med når Wii U ruller ut mot slutten av året.
 

«The Last Story» ble sluppet til Wii 24. februar.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

Kommentar: Hyklersk av Blizzard

Vanskelig å tro de når de sier Kina ikke påvirker - og er kamp mot tyranni «splittende»?

Les mer