<3

(PressFire.no): Jeg har fortsatt den fordømte nynninga til Luigi på hjernen jeg, 18 år etter utgivelsen av «Luigi’s Mansion» til GameCube.

Atten år (!) har det gått siden Cuben kom ut og forærte oss den første (skikkelige) hovedrollen til Luigi, der han Ghostbustet seg rundt og knertet spøkelser slik det bare hadde vært gjort på film før.

«Luigi’s Mansion»-lanseringen er nærmere overgangen fra ti-kronersseddel til mynt og oppstarten til P2 enn vi er lanseringen av serien - og likevel har Nintendo vært såpass sparsomme at vi bare er ved spill nummer tre i serien.

Det passer jo litt at de to tidligere spillene har vært henholdsvis hjemme- og så håndholdt-spill (på 3DS), siden Switch er begge deler.

Det bærer også spillet preg av, der det er oppstykket nok til å la deg ta en «liten» runde i slengen, men samtidig mer enn gagnet til å spille på storskjerm.

 

Gulleim

Starten først: Luigi, Mario, prinsesse Peach og tre spann soppfolk ankommer et luksushotell av den heller overdådige sorten – i en gigantisk skyskraper hvor det er mer gnikket gull enn hjemme hos Krøsus selv.

Til å begynne med er alt selvfølgelig rosenrødt, og selve spillet er svøpt i en gulltåke, men det skal vise seg at det er bange hensikter fra hotellets eier, for våre venner får knapt lagt hodet på puta (og vi får vite at Luigi sover med SKO på i senga, grrr) før hele hurven blir kidnappet og fanget i magiske malerier.

Med unntak av vår grønnkledde helt, da – han kommer seg unna og finner snart sin gode, gamle Poltergust-støvsuger.

Dermed er det på’n igjen – ikke overraskende handler også spill nummer tre om å bruke støvsugeren til å slurpe i seg spøkelser, gjenstander og uhorvelige mengder med cash money.

Fra første sekund er det derimot tydelig at utviklerne har gått all-in på animasjoner og uttrykk hos figurene i spillet. Kortene kastes helt fra den første introfilmen, og til tider er vi er oppe i detaljnivåer jeg ikke har sett mye av i «mindre» spilltitler som dette. Det er en fryd å se på, og det er like pent når du spiller.

Luigi og følgesbikkja Polpterpup beveger seg og reagerer på ting nærmest med Pixar-lignende flyt, og det er ikke rent lite imponerende antallet animasjoner det er å finne her, hvor Luigi reagerer til det som skjer.

Det er med på å bygge en fantastisk stemning idet rørleggeren må rundt i hotellet for å finne ut hvor Mario og gjengen har blitt bortført.

 

Geléuigi

E. Gadd, oppfinneren av den etter hvert så ikoniske «Ghostbuster»-aktige støvsugeren du bruker til å gulpe i deg spøkelser, er også med her – og nå har den et par ekstra funksjoner som tar gåteløsingen et hakk opp.

I tillegg til å suge opp alt mulig, kan du også skyte ut en sugekopp med et tau på, som fester seg til ting – og som du så kan dra til deg ved å suge opp tauet.

Men den største endringen kommer i form av en ny spillbar figur: Du kan nemlig med et knappetrykk slenge ut og styre en gelé-utgave av Luigi, kalt Gooigi selvfølgelig.

Gooigi kan passere gjennom nettinger, gjerder og pigger uten å ta skade, men tåler ikke å tråkke i vann. Det inviteres dermed til alskens gåter hvor du svitsjer mellom Luigi og Gooigi for å sende hverandre fremover gjennom banene.

Det fungerer tålelig greit det, selv om jeg ufrivillig hopper mellom de når kampene blir hektiske (knappen for å skifte hvem du styrer er å trykke ned på analogstikken av en eller annen grunn).

Heldigvis er det et såpass treigt spill dette, som gjør at du kan ta deg god tid til å prøve ut ting med begge figurene.

Men bedre er det at det jo åpner opp for å spille spillet i co-op, altså hvor to personer samarbeider og spiller samtidig. Det er litt teit at du må et lite stykke ut i historien for å låse opp funksjonen, men at det er med er utelukkende bra – og mange gåter kan bare løses om man jobber sammen.

 

Heisskrekk

Spillet sentreres rundt heisen som går gjennom det høyreiste hotellet, der knappene til de forskjellige etasjene er på avveie og må sankes for å gå videre.

Hver etasje blir dermed sitt eget lille kosmos, med en særegen tematikk – og innimellom en bitteliten gameplay-avsporing om man er heldig – og det blir kjapt klart at områdene nærmest er en hovedperson i seg selv.

Det blir nesten sånn at ghostbustinga settes litt i baksetet denne gangen, og utforsking heller tar styringa der du vandrer gjennom filmsett, hager, kjøpesentre og middelalderborger. Detaljrikdommen er høy, og det er en fryd å bare utforske de forskjellige etasjene.

Og overalt er det hemmeligheter, som regel med økonomisk gevinst som belønning. Av en eller annen grunn har disse hersens spøkelsene uante rikdommer henslengt rundt.

Som i de tidligere spillene er det mye cash å samle her. Om du er som meg og har samlemani så blir det nesten ekstremt når det ligger mynter og sedler i absurde kvanta under hver eneste sofapute og i hver en skuff.

Inn i støvsugeren går det, sammen med alt annet. Det er derimot ikke mye å bruke pengene på ut over «ekstraliv», så det føles litt i overkant.

Til tider kan det egentlig bli litt for mye støvsuging, der du slavisk går gjennom hvert rom med fingeren på avtrekkeren for å sanke hver minste seddel.

Men samtidig: Det er fryktelig tilfredsstillende å se nesten alt i rommet forsvinne inn i den overraskende sterke støvsugeren. Nesten hver eneste gjenstand har sin egen fysikk og kan ødelegges, og på det «verste» kan du kappe opp selve møblene og gulpe opp i støvsugeren.

Jevnt over imponerer spillet både i utseende og teknikk, noe man ikke sier ofte om Switch-spill.

 

Kanskje litt for lett

Det skal nevnes at selv om disse spøkelsene du møter på har veldig mye karakter takket være utsøkt animering (og ofte benytter de seg av ting de finner rundt deg til å angripe med) så er det ikke fryktelig mye som skal til for å knerte de.

Her har du en lommelykt til hjelp, og det går som regel i «blend spøkelset, sug opp til de har lite liv, deis de i bakken» og gjenta for hver fiende. Noen ganger har de solbriller på, som du må få støvsugd av de først, mens andre bare kan ...suges bakfra.

De fleste kampene du ender opp i er likevel over nesten før de starter (spesielt om du har spilt serien før), og det er for det meste mot spillets sjefsspøkelser at det blir motstand å finne.

Disse trenger ofte et par-tre hakk med overlisting før du i det hele tatt greier å starte støvsugingen, og de blir også sintere og vanskeligere gjennom kampen. Hiv på fantastisk animasjon også her, gjerne krydret med litt god gammeldags slap-stick, og de blir noe av det bedre med spillet.

En av disse er en tjukk kjøpesenter-vekter som tydeligvis heller skulle ønske at han var en «ekte» politimann, for eksempel – og han hiver seg rundt med en vannpistol som om han var Rambo.

«Luigi’s Mansion» treffer generelt notene godt på humoren, der jeg humret meg gjennom spillet. Når E. Gadd i starten gir deg en Virtual Boy for å kommunisere med, og sier han regner med den kommer til å selge som bare pokker, blir det herlig lite selvhøytidelig.

Hiv inn referanser til alskens horror-popkultur – inkludert «IT», «The Ring», «Virtual Boy-salgstall» og «Little Shop of Horrors» – og det blir en fornøyelig pakke med vitser for både ung og ikke veldig ung, dette.

Du kan forøvrig også bryne deg på spillet i en egen flerspillermodus hvor opp til åtte spillere slåss om å sanke mest poeng – først ved å samarbeide om å ta fiender for så å slåss om looten – men det er slappe greier i forhold til hovedhistorien, og går raskt i glemmeboken.

Luigi har alltid vært minst like bra som broren, og som regel alltid mye mer utbrodert i hvem han faktisk er og hvordan han oppfører seg – og «Luigi’s Mansion 3» bygger bare videre på det. Det er kanskje ikke like kjapt og utfordrende som de mer tradisjonelle plattformspillene til den røde broren, men hvem bryr seg vel om det.

Dette er kanskje det ultimate kosespillet for mørke høstkvelder, og enda bedre med en venn for hånden. Det vi får servert her er rett og slett et bunnsolid og vellagd stykke dataspill som oser mengder av sjarm, hele gjennomspillingen gjennom.

Så var det å vente ni år på neste spill.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Sekiro: Shadows Die Twice» årets spill under The Game Awards

Men «Disco Elysium» med flest priser.

Les mer

- Kødder med forventningene du har til et rollespill

«Disco Elysium» er noe helt unikt. Her er ukas Rad Crew podcast.

Les mer