(PressFire.no): Jeg elsker dataspill. Jeg vet – jeg har sagt det før i anmeldelser av spill med litt bonkers konsepter, men jeg sier det gjerne igjen.

Det er bare i spill at man kan innta rollen som en fleksende bodybuilder som løper gjennom vegger samtidig som han eller hun prøver å holde positurene til de fleksende bodybuilderne foran deg for å passe gjennom hullene de lager («Muscle March»).

Det er bare i spill det er gjort underholdning av at man skal hoppe fra semitrailer til semitrailer som raser avgårde i utrolige omgivelser («Cluster Truck») eller kjøre om kapp på kontorstoler («Kung Fu Rider») eller ...å være en mannevond gås.

Og det skal du altså være her. En ekkel, pønskende og slem gås. Så enkelt er det. Så herlig er det.

 

Asshole

Som denne gåsen kan du kvekke (kvekker gjess? Tuter? Gakker? Hmm.) med en egen knapp, du kan plukke opp ting med nebbet og du kan bruse med fjøra.

Målet er å være en så stor drittsekk at folk blir lei nok til å sette opp «forbudt for gås»-skilt – da kan du komme deg til neste del av spillet, som tilfeldigvis er et nytt område med folk du kan terrorisere.

Med på ferden har du en liten handleliste over hva du skal gjøre for å få folk lei, men akkurat hvordan du får det til er litt opp til deg. Oppgavene er av typen «få gartneren til å bruke solhatten sin», «lås inn kjøpmannen i garasjen», «få mannen til å gå barfot» og så videre, og det kreves litt tankeknas for å finne ut den beste innfallsvinkelen.

De fleste har merkelig nok ikke lyst på en bærtende gås rundt seg, så folk prøver å jage deg vekk. Å iaktta det hele på distanse når du entrer et nytt område er et must.

Det er en øvelse i observasjon dette, med andre ord. Alle folkene vandrer rundt og har små gjøremål, som repeteres om og om igjen, hvilket lar deg lære deg alle mønstre kjapt. Det er også lurt å se hvor fluktruter og gjemmeplasser er.

Noe «Splinter Cell» er det riktignok ikke, men det er ustyrtelig morsomt å stjele nøklene til en figur og så hoppe inn i en busk. Hvorfor stjele nøklene? Sånn at man kan låse ut stakkaren fra hagen sin, selvfølgelig! Du er jo et rasshøl av en gås!

Jeg elsker dataspill.

 

Raskt over

Det er et nydelig spill også, i en herlig cel-shadet stil med en ekstremt sterk fargepalett, om enn litt uslepent i kantene.

Figurgalleriet er for eksempel en gjeng som glemmer at de har sett deg halvsekundet etter du har forsvunnet rundt hjørnet eller under bordet med gjenstandene deres, og de valser rundt uten å tenke på hva de tråkker på når de først har fått en «oppgave» av spillet.

Og like dessverre er det liksom ikke noe mer enn knappe halvannen time med innhold her – det hele er over etter bare fire områder med et par tre-personer i hver å bryne seg på, og da er det til og med litt resirkulering av områder med.

Det er litt sånn at jeg nesten er litt redd for å nevne spesifikke oppgaver å gjøre i spillet, siden det kan spoile store deler av det.

Det er synd, for jeg hadde virkelig lyst på mer da rulleteksten plutselig dukket opp. «Untitled Goose Game» er fordømt fornøyelig på den gode slapstick-måten, og med litt mer kjøtt på beinet kunne dette blitt en klassiker.

I stedet er det mer en smakfylt og nydelig dandert forrett av gås, og jeg forlater restauranten sulten.

Annonse

Kommentarer

På forsiden nå

top-article

«Beneath A Steel Sky»-oppfølgeren utsatt

Puss, puss, så får du en suss.

Les mer