(PressFire.no): «One does not simply leave the LOTR-franchise be». Etter utallige forsøk på å gi Midgard nytt liv som data- og tv-spill, er det nok en gang duket for å innta Tolkiens mangslungne fantasy-univers med styrestikka mellom labbene.

Denne gangen kunne dog ikke forsøket vært mer ulikt det forrige: Her har mytologien gjort et drastisk hamskifte fra lun barnemat i «Lego The Hobbit» til regntung og glinsende voldspornografi.

Velkommen til de hodeløses Midgard.

 

Ufølsom Tolkien-tolkning

Om «Shadow of Mordor» i det hele tatt fyller et behov for «LOTR»-fansen, må det være at det lar deg tappe inn i all den oppdemmede aggresjonen mot orkerasen, for så å slippe den løs med ORKanaktig styrke (sorry).

Det går ikke lang tid før blodspruten står, hodene ruller og kaldt stål blir varmt, som for å understreke at «Shadow of Mordor» aldri er i tvil om hva slags spill det vil være.

Rart er det derfor at en av spillets opplæringssekvenser for snikmord går ut på at spilleren sniker seg opp bak kona si, og gir henne et kyss – med samme knappekombinasjon som når man stapper kniven i øret på intetanende uruker.

Selv om sistnevnte er mer flisespikking enn noe annet, viser det seg etter hvert at denne manglende evnen til å ta følelser på alvor også blir symptomatisk for resten av spillet.

Ikke bare fordi historien om den maskuerotiske alfahannen som mister familien sin er fortalt cirka hundre millioner ganger før (her representert ved vidvandreren Talion), men også fordi spillets få hovedroller uten unntak er skåret i grov papp.

Jeg husker ikke navnet på noen av dem, og jeg bryr meg heller ikke.

Den alltid så schizoide Gollum er et hederlig unntak, men er dessverre begrenset til en stusselig – og egentlig ikke så veldig nødvendig – birolle.

At «Shadow of Mordor» visstnok skal foregå mellom «Hobbiten» og «Ringenes Herre», blir gjennomgående underspilt og redusert til små pek i begge retninger. Man kan jo spørre seg om «fanservicen» egentlig bare er en gigantisk bjørnetjeneste.

 

First degree Mordor

Men ikke alt er feil i Mordor. Som alle andre store barn, er jeg ikke vond å be når det serveres et godt stykke blodig action, og i «Shadow of Mordor» er den både passe stekt og godt pepret.

Kampsystemet vil være velkjent for de som har vært borti Rocksteadys «Batman: Arkham»-serie, som helt åpenbart er hovedinspirasjonen bak Monoliths masseslakt.

Med et kontekstavhengig kontre-system kan man hive seg inn i svære møljeslagsmål uten videre problem (trykk X når det dukker opp en X over hodet på fienden), supplert med en fast unnamanøver på en av de andre knappene.

Ettersom man kontrer effektivt uten å ta skade, bygges det opp en «kombo»-teller som gir deg mulighet til å kortslutte urukene med et hypervoldelig spesialangrep.

I tillegg til dette har man et paralyserende «stun»-angrep på knapp nummer tre, og kan når som helst dra frem pil-og-buen for et velplassert hodeskudd.

Selv om det kan lønne seg å snike og kutte struper i begynnelsen av spillet, går det ikke lang tid før man låser opp nye evner og angrepskombinasjoner i tilpasningsmenyene. Her kan man også forbedre de tre våpnene sine (sverd, kniv og pil-og-bue) med såkalte runer, som gir prosentbaserte forbedringer i spesifikke kampsituasjoner.

Noen av evnene kan kjøpes for erfaringspoeng, mens andre er låst til progresjonen i historien. I og med at mange av de kuleste evnene (som den å rekruttere uruker til å kjempe ved din side) åpnes opp ved å spille historieoppdragene, faller «Shadow of Mordor» mer på actionspillsiden av rollespillsjangeren. Er du av typen som er ute etter valgfrihet, bør du lete andre steder.

 

Slå på ring, slå på ring, slå på hvem du vil

Når jeg innledningsvis skriver at hovedpersonene i «Shadow of Mordor» er substansløse pappskiver, er det ikke uten å anerkjenne skillet mellom menneske og ork (eller uruk, som det heter).

Slik det fortoner seg i høstens styggvakreste eventyr, er det orkene som stjeler showet – både ved å by på seg selv, men også ved variasjonen i sine kosmetiske valg.

De regelrett overgår hverandre i all sin praktfulle detalj, der den ene er styggere enn den andre.

Forklaringen ligger i spillets blodferske Nemesis-system, som utgjør en egen skjerm i spillets menyer. Her kan man enkelt forklart velge seg ut én av flere sjefsorker av forskjellig rang, for så å jakte dem i eget tempo.

Nemesis-systemet føles dessverre mer som en «gimmick» enn et fullverdig system. Jo visst kan man gå etter orker av lavere rang for å hente ut informasjon om sjefsorkene («Warchiefs»), men denne informasjonen er på ingen måte nødvendig.

«Gimmicken» tas ett steg videre når Talion får evnen til å manipulere orker av lavere rang til å angripe de som står høyere opp i hierarkiet, og har man tålmodighet til å manipulere flere av dem, står man etter hvert igjen med en veritabel hær av undersåtter. Moro for unga!

 

Når alt blir et Ork

Siden spillverdenen i «Shadow of Mordor» er åpen på samme måte som i sandkassespillene (for eksempel «Assassin´s Creed»), har man dessuten en viss frihet til å variere hvordan man angriper situasjonen.

Inspirasjonen fra «Assassin’s Creed»-serien har videre resultert i et element av vertikal utforskning, som tillater Talion å klatre sømløst opp i høyden, hvor man uforstyrret kan planlegge sitt neste trekk.

Men – og dette er et stort men – ikke la «Assassins Creed»-referansen lure deg til å tro at disse kan sammenliknes, da landskapet i «Shadow of Mordor» ikke bare er betraktelig mindre i størrelse, men også fortoner seg som en ganske døll kulisse for det egentlige innholdet: Slåssingen.

Mordor er på mange måter «straight to business», og det er aldri noe i spillverdenen som vekker nok eventyrlyst til å ta seg en avstikker.

 

«Shadow of Mordor» er sant å si en rimelig banal og umoden affære. Det tilfredsstiller verken behovet for en god fortelling eller kreativ problemløsning, men er snarere en spektakulær knappemoser med noe attåt.

Det må nevnes at Mordor aldri har sett så bra ut som det gjør her, spesielt når man lusker rundt i det dunkle pissregnet på nattestid. De mange filmatiske møljeslagsmålene glir ufortrødent over skjermen i all sin høyoppløste og tekniske ekstravagansa, akkurat slik man forventer fra den nåværende konsollgenerasjonen.

Dessverre bidrar skinnet mer til å bedra enn å forføre, siden «Shadow of Mordor» konstant forsøker å selge illusjonen om en massiv fantasiverden. Nemesis-systemet er en frisk vri på snikmyrding i spill, men bærer fort preg av rutine når man for ente gang beiner travelt i retning neste offer.

Et eller annet form for driv i enten karakterutvikling eller handling, hadde kanskje løftet spillet ut av den berømte middelmådigheten, men istedet drukner det i den samme gamle myra av blodfattige gutteromsfantasier.

Det må være lov å forvente mer.

«Middle-earth: Shadow of Mordor» er nå lansert til PlayStation 4, Xbox One og pc. Xbox 360 og PlayStation 3 får 18. november.

Annonse

Kommentarer